Styrer Elin Storsveen (til venstre) og pedagogisk leder Susanne Marie Arefjord i Flekkenga gårds- og naturbarnehage under NNG-konferansen i Sarpsborg.
Styrer Elin Storsveen (til venstre) og pedagogisk leder Susanne Marie Arefjord i Flekkenga gårds- og naturbarnehage under NNG-konferansen i Sarpsborg.

– Vi må lage planer som gjør det svakeste leddet så sterkt som mulig

For å kunne dyrke alle mulighetene for spontane opplevelser som finnes i en gårds- og naturbarnehage, må man lage gode planer - og tørre å ta på seg kapteinsbindet, sier Elin Storsveen, og deler sine beste råd om ledelse.

Publisert Sist oppdatert

Hun er styrer i Flekkenga gårds- og naturbarnehage like utenfor Hamar. Barnehagen ble etablert av styreren sammen med eier Ole-Morten Svenkerud i 2008, og har i dag fem avdelinger. Til høsten åpner den sjette. Arbeidet er godt dokumentert i TV2-serien Barnehageliv, og Storsveen og Svenkerud har blant annet delt erfaringene sine med 400 barnehageledere under BIPEC, en lederkonferanse for en stor privateid barnehagekjede i Kina.

Der fikk de 13 og en halv time.

Under Nasjonal barnehagekonferanse for natur- og gårdsinteresserte barnehager i regi av Nettverk for natur- og gårdsbarnehager (NNG) delte hun sine beste råd om både ledelse og hvordan man kan være tro mot konseptet.

Og rakk mye på tre kvarter.

– Å gå i gårds- og naturbarnehage er det beste for ungene. Og kvaliteten blir bedre når vi legger gode planer. Det er det som løfter oss fra å være gode til å bli «gørgode». Er vi i forkant, skaper vi rom for krydderet, når vi aldri vet helt hva som skjer. Det er det som skaper en fantastisk arbeidshverdag, sa hun til de rundt 130 tilhørerne i Sarpsborg.

– Jeg husker egentlig forsvinnende lite min egen tid som barn i barnehage. Men jeg husker Laila, en av assistentene. Hun var bestandig så blid og vennlig, også hadde hun innmari lange rosa negler, og hun røkte i pausene. Og så husker jeg at det gikk en liten sti fra porten og inn i den mørke skogen, som så veldig spennende ut, men jeg visste ikke hvor den gikk. Det var turdag på tirsdager, og siden jeg gikk redusert var jeg ikke i barnehagen på tirsdager. Da jeg begynte å utdanne meg, var det stort sett det jeg satt igjen med. Og jeg husker jeg tenkte at barnehagene må da kunne være gøyere enn dette?

Hun er utdannet barnehagelærer, mens Svenkerud er lærer.

– Da vi begynte å planlegge barnehagen i 2007 viste det seg at han hadde litt den samme opplevelsen. Han var ivrig på risikolek, og brakk armen en gang. Etter det ble det gitt mange restriksjoner i leken som ga kjedelige begrensninger for den motoriske leken.

Sammen ville de skape noe helt annet. Et tilbud med masse ulike aktiviteter, der ungene fikk være med på det praktiske arbeidet, det de selv var vant med hjemmefra. Med vide jorder, et digert skogsområde og en liten bekk var rammene for å skape nettopp det store.

– Det vi oppdaga litt fort, var at dette ikke måtte bli en hvilepute for de ansatte. Det er jo lett å gå ut i disse rammene, og så skjer det veldig mye fint av seg selv. Men vi hadde større ambisjoner enn å basere oss på den «døde mus pedagogikk».

Butikkbrett på turbuksa

Da barnehagen åpnet i 2008, var det med 14 ansatte som aldri hadde jobbet sammen før.

– Mange av dem kom på intervju med turbukse med butikkbretten på låret. Da skjønte vi at det ikke var alle som var så glade i å være ute som de påsto at de var. I alle fall ikke når det regna.

– Etter hvert oppdaga vi også at vi kanskje hadde ansatt noen som dro oss i en retning vi ikke ville. Det var ikke alle som var samkjørte med våre visjoner og ideer. Vi fant ut at vi måtte være veldig tydelig på hva er visjonen, og det gjorde vi, sier Storsveen, og forteller at enkelte ble såpass utfordret at de valgte å slutte.

– Det var ganske tøft å stå i som ferske ledere, men samtidig var det noe av det viktigste vi gjorde.

Hun forteller at de etter hvert turte å være tydeligere i bestillingen når de skulle ansette, og flinkere til å følge opp de som jobbet der.

– Det ligger makt i det vi kommuniserer, og i det å være i forkant, å spille på lag, og skape en kultur der vi drar lasset sammen, sier hun, og legger til:

– Og så ble vi også litt mer skeptiske til den butikkbretten på buksa i kommende intervjuer.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Flekkenga Natur- og Gårdsbarnehage er en privat barnehage som ligger i Gåsbuveien 170 på Ingeberg. Barnehagen har fem avdelinger med til sammen 91 barn og 22 årsverk. </span>
Flekkenga Natur- og Gårdsbarnehage er en privat barnehage som ligger i Gåsbuveien 170 på Ingeberg. Barnehagen har fem avdelinger med til sammen 91 barn og 22 årsverk.

– Må snu speilet

At ansatte er ulike, er også en viktig erkjennelse de har gjort seg.

– Vi har ikke bare ansatt «elitefolk» i Flekkenga, men også helt ferske folk. Og så kan man gjerne ha en forventning om at man skal utdanne folk slik at alle blir elite, men hverdagen er jo ikke slik. Det er alltid noen som synes det er vanskelig å sysselsette seg selv, og det må vi ta høyde for.

Det betyr at sammensetningen i bemanningsgruppene må være god.

– Spennet i gruppene må fylle omsorgsbolken og aktivitetsbolken, og alt imellom. Samtidig er det stor variasjon i evnen til å se.

Ambisjonen er likevel klar:

– Målet er at alle de ansatte skal bli møtt av ungene når de kommer om morgenen. Mange blir det, men noen blir det ikke. Da tenker jeg at må man tørre snu det speilet og se på seg selv: Hva er det som gjør at hun blir møtt, og ikke jeg? Hva er det hun har som jeg ikke har? Det er så vesentlig. Det handler om engasjement og inntoning og at du er der for ungene.

Da rammevilkårene etter hvert ble etablert på nytt, ble tradisjonsbærerne, de som hadde vært lenge i barnehagen, særlig viktige.

– Dere vet: Denne snodige gjengen som synes det lukter godt av sur bålrøyk, som elsker å være ute året rundt, uansett vær og sesong. Å anerkjenne dem og arbeidet de gjør er noe av det viktigste man kan gjøre som leder, mener Storsveen.

Det samme er å minne hverandre på hvorfor de er der.

– Jeg gjentar ofte at vi har solgt inn en tjeneste til Ole-Morten. Vi har rakt opp hendene og sagt at vi er de beste til å gjøre jobben han ønsker vi skal fylle, vi har solgt oss inn, og det er helt frivillig å være der. Det handler litt om å sette seg selv i perspektiv: Vi er der for ungene, for at de skal få den best mulige barndommen, og da må vi være den beste utgaven av oss selv.

Planlegging

Og for å skape nettopp den barndommen, må man være gode på planlegging.

– Vi oppdaget ganske fort at rammevilkårene kunne bli en hvilepute, hvis vi tillot det. Jeg er ganske streng på at vi skal ha gode didaktiske planer for alt som skjer i barnehagen. Vi skal selvsagt være forsiktige så vi ikke organiserer og dokumenterer oss i hjel, men vi skal ha gode planer som alle skjønner og som fungerer, sier hun, og forklarer hvordan de i tillegg til gode planer sørger for å spille på miljøet rundt seg – og sørge for å ha nok forsterkere med seg når de drar ut på en aktivitet, slik at planlagte aktiviteter ikke dør ut fordi barna ikke er interesserte.

– Ukeplaner med bare «hvor» er krise, i mine øyne. For eliten hos oss er det nok, for de klarer å fange det som skjer i miljøet rundt seg. Men det gjelder ikke alle. Vi må lage planer som gjør det svakeste leddet i organisasjonen er så sterkt som mulig.

Samtidig er det viktig å stadig ta fram speilet, og sjekke at avstanden mellom det de sier at de gjør, og det de faktisk gjør, er så liten som mulig.

– Er arbeidsmiljøet så godt som vi tror? Er takhøyden for å ta opp vanskelige ting så høy som vi tror at den er? Er det god stemning når vi kritiserer eller korrigerer noe? Alle sånne ting er det viktig å gå inn i, sier styreren.

Hun er også opptatt av betydningen av å ha på kapteinsbindet, enten man er avdelingsleder, styrer eller pedagog.

– Den er dessverre litt nedtonet i utdanninga, men desto viktigere i praksis. Det å tørre å ta på seg kapteinsbindet og lede an laget sitt i riktig retning, og våge å snu kursen hvis man må, det er kjempeviktig.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Bilde fra barnehagen under pandemien, da barnehagene ble delt inn i kohorter. </span>
Bilde fra barnehagen under pandemien, da barnehagene ble delt inn i kohorter.

Voksenkjeft og kapteinsbind

Et godt eksempel er voksenkjeft.

– Vi har valgt et omsorgsyrke, og er ikke så glad i voksenkjeft – verken å gi eller få den. Det gjør at vi blir litt feige og tar det i plenum, og håper at den det gjelder tar det til seg. Det er behagelig, men veldig defensivt, og lite fruktbart. Man må våge å gå inn og kalle en spade for en spade, og heller jobbe for en kultur der det er greit.

Kapteinsbindet blir en viktig metafor også i arbeidet med studentene. Barnehagen samarbeider blant annet tett med Høgskolen på Innlandet på Hamar.

– Da går pedagogene inn og sier se på meg nå, i ulike situasjoner. Det blir utgangspunkt for å drøfte hva de gjorde bra, og hva som burde korrigeres. Å legge til rette for pedagogisk dokumentasjon og evaluering på den måten er matnyttig.

For, som mange bemerket under konferansen: Jobber man i gårdsbarnehage eller naturbarnehage må man gjerne kunne mer enn i mange andre barnehager.

– Vi må kunne artsmangfold, vite forskjell på alle de grå og brune små fuglene, og hvordan de synger. Vi må vite hvilke av alle de gule blomstene vi kan spise, og ikke. Vi må kunne fryktelig mye, men det gjør også hverdagene veldig morsomme. Vi er poteter, det er egentlig det vi burde hatt på kontraktene!

Powered by Labrador CMS