Interaksjonskvalitet: – Det er litt større variasjon enn man skulle ønske

Under tittelen «Barnehagenes rolle: Hvordan ivareta barndommens egenverdi og samtidig bidra til sosial utjevning?» inviterte Norlandia Barnehagene til debatt under Arendalsuka tirsdag.

– De aller fleste barn trives i norske barnehager, det gjør også de fleste ansatte. Det er vel ikke noen land som bruker så mye penger og ressurser på barnehager som det vi gjør i Norge. Likevel så mener jeg at det er noen klare utfordringer som sektoren står ovenfor, innledet fagdirektør Hege Cecilie Eikseth.

Hun trakk blant annet fram flere barn med sammensatte behov, barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt og økt diagnostisering.

– Tidlig innsats, og med det mener jeg riktige tiltak satt inn på et tidlig tidspunkt, er helt nødvendig og avgjørende for barn som kanskje faller utenfor lek, sosialt samspill, senere skolegang og samfunnsdeltakelse når de er voksne. Derfor er vi er helt avhengig av at våre barnehager holder høy kvalitet, på særlig på det vi kaller for prosesskvaliteten: Det som skjer i møte mellom oss og barna, mellom barn og barn og mellom ansatte og ansatte, sa Eikseth - blant annet.

– Tid og rom

Dermed var tonen satt for paneldebatten, der også stortingsrepresentant Elise Waagen (Ap) og Utdanningsforbundets 1. nestleder Ann Mari Milo Lorentzen deltok.

– Jeg synes egentlig rammeplanen er ganske god i sin beskrivelse av hva barnehagen skal være, hva personalet skal gjøre, og hva barnehagelærerne og de øvrige ansatte har ansvaret for. Men vi må ha tid og rom til å diskutere hvordan vi gjør dette i hverdagen. Framfor at vi skal ha noen standardiserte oppskrifter på hvordan det skal gjøres, sa Lorentzen og viste til at det mangler 2700 barnehagelærere i barnehagene for at pedagognormen skal være oppfylt.

Waagen sa seg enig i at bemanningsutfordringene i sektoren er store.

– Vi har et sykefravær som er 63 prosent høyere i snitt enn for andre arbeidsplasser. Her handler det ikke om hyller og varer, men om små mennesker som trenger at det er de samme som er på jobb hver dag, poengterte hun.

Lekhal sluttet seg til ønsket om bedre rammer. Men fant likevel grunn til å påpeke at sammenlignet med en del andre land, er rammebetingelsene relativt like mellom norske barnehager. Under debatten ga han uttrykk for at han, fordi kvaliteten likevel varierer, mener det er grunn til å stille spørsmål ved om vi utnytter potensialet i den norske barnehagen godt nok.

Kollegaveiledning

– Jeg tror vi alle er enige om at god kvalitet i barnehagen er viktig for barns utvikling, og hvis vi skal klare å bidra bittelitt til å utjevne sosiale forskjeller, så må kvaliteten være god. Jeg tror også vi er enige om at det er viktig å sloss for gode rammebetingelser i barnehagen, oppsummerer han til barnehage.no etterpå.

Før han utdyper sitt syn:

– Fra mitt ståsted ser jeg også at vi er tjent med noe mer systematikk når det gjelder å jobbe med kvalitetsutvikling og drive veiledning av hverandre. Profesjonsutvikling, ikke bare for barnehagelæreren, men for alle ansatte i barnehagen.

Han snakker ikke om å reise ut og gå på kurs, men om veiledning og tilbakemelding i hverdagen – og det å jobbe med egen interaksjonskvalitet med barna på avdelingen. Og understreker at det ikke minst gjelder for barnehageansatte som er mest sammen med barna i avdelingene.

– Vi ser i mange studier at det nok er litt større variasjon i interaksjonene, mellom barnehager og mellom avdelinger enn det man skulle ønske. På tross av at vi har ganske like rammebetingelser, så ser vi at det er variasjoner, sier Lekhal.

Han erkjenner at det er mange forhold kan være med på å påvirke disse variasjonene, men mener både barnehager og utdanningene kunne vært flinkere til å nyttiggjøre seg god forskning.

Norske studier

Lekhal peker på norske studier som «Trygg før 3» og «Språksterk 1-6», hvor han selv er blant forskerne. Som eksempel i debatten pekte han på selvsnakk og parallelsnakk i garderobesituasjon.

God veiledning i lek kom også opp under arrangementet. Ikke den forstyrrende innblandingen, men den observante, som rydder hindringer av veien så den viktige rolleleken kan utfolde seg. Mens Lorentzen pekte på barnehagelærerens autonomi, trakk Lekhal fram gevinsten ved systematikk.

– I de prosjektene hvor barnehagene jobber systematisk over en periode på ett år eller halvannet år – før vi sammenligner med en gruppe som ikke har gjort det samme, så ser vi at interaksjonskvaliteten går opp, utdyper han i etterkant.

– Det skal nevnes at barnehagene som har deltatt i de studiene, de jobber hardt. Det er tøft og tungt, men de gir også veldig gode tilbakemeldinger på at dette er noe de synes er interessant og morsomt å jobbe med.

Ansatte som er villig til å gjennomgå vurdering av eget samspill med barna, ja aller helst til å bli filmet for så å evaluere og lære – kan utvikle seg til beste for barna, ifølge Lekhal.

En trygg arena

– Hvorfor gjør ikke flere dette, tenker du?

– Det er uten tvil utfordrende å få plass til i en travel hverdag. Det krever god struktur fra styrer og fra barnehagemyndighetene å legge til rette, så man får den tiden som trengs for å gjennomføre. I tillegg så er det nok en del motstand, og det synes jeg ikke er så rart. Det er ganske nifst, jeg hadde synes det selv jeg, hvis noen skulle gitt meg tilbakemelding på hvordan jeg er med de aller yngste barna, som vi vet at krever mye. Du bør være sensitiv, du bør være stimulerende. Så blir det veldig fort personlig; at man kan tenke at jeg ikke er en god person eller ikke sensitiv nok – og det er ganske tøft å stå i. Så jeg tror man er avhengig av å jobbe veldig mye med å etablere en trygg tilbakemeldingskultur og en trygg kultur blant ansatte før man kan gå i gang med det. Det jobber vi veldig mye med i studiene våre: Å etablere en trygg arena.

– Og så er det nok en del som kvier seg for å bli filmet eller sett. Som synes det er skummelt at man skal bli «vurdert». Det vi har jobbet mye med er å prøve å ta bort brodden. Det dreier seg ikke om å jakte feil. De aller beste idrettsutøverne blir også filmet og vurdert og får tilbakemelding – selv etter at de har vunnet OL-gull. Og det er ikke fordi noen skal si hvor dårlige de har vært. Det er bare for at vi skal få øye på hvordan vi kan bli enda bedre. Det er det som bør være fokuset: Hvordan vi kan bli bittelitt bedre hele tida – og ikke alt vi gjør feil og ikke får til.