– Skal vi hjelpe barn, må vi ned i deres tempo

– Jeg tror aldri vi kommer til å få et problemfritt samfunn, men jeg tror vi kommer dit at vi får systemer som fungerer enda bedre for de barna som strever mest, sa Montgomery da hun deltok i en samtale med Karita Bekkemellem under NHO Geneos oppvekstkonferanse i forrige uke.

Den erfarne psykologen er spesialist i familieterapi og kjent for mange gjennom Aftenposten-podkasten Foreldrekoden.

Utålmodighet

«Hvordan kan fellesskap bidra til en trygg og god oppvekst for fremtidens barn?» var spørsmålet Montgomery ble utfordret til å svare på.

Tidligere på dagen hadde konferansedeltakerne fått høre om utfordringer knyttet til samarbeid på tvers av profesjoner som skal hjelpe barn og unge, og at man ikke klarer å fange opp alle som trenger hjelp tidlig nok, påpekte Bekkemellem.

– Hva er din første følelse etter det du har hørt i dag? spurte NHO Geneos administrerende direktør.

– Aller først må jeg si: Det gjøres så mye godt arbeid der ute. Vi skal ikke glemme hvor raskt vi for eksempel har gått fra at barnehagen var et sted hvor barna var til «oppbevaring» mens foreldrene var på jobb, til det pedagogiske tilbudet det er i dag. Denne utviklingen har gått veldig fort. Og det gjøres så mye bra, både i barnehagene og i barnevernet, sa Montgomery.

Hun opplever at det er en slags utålmodighet i samfunnet om at vi må bli «ferdige» med at barn har problemer. Ønsket om tidlig innsats er stort, og politikere er stadig på leting etter løsninger som kan settes i verk fort.

– Én av tingene som forvirrer oss, er at det som «virker» på de aller fleste barn ikke nødvendigvis virker når et barn strever med et eller annet, av en eller annen grunn: Det kan være barn som mangler den gode støtten hjemmefra, som har utfordringer med språket, som har en funksjonsnedsettelse. Når vi jobber med disse barna er det skreddersøm som gjelder, sier Montgomery.

– Det viser seg at vi blir lurt hver gang vi prøver å finne én måte å løse alle utfordringer på, legger hun til.

– Kommer ikke til kort

Psykologen elsker jobben sin, men får ofte spørsmålet: Hvordan orker du å sitte å høre på folks problemer dag ut og dag inn?

– Det er jo det som er selve livet, sier hun.

– Og vi må ikke tenke at vi har feilet fordi et barn har det vanskelig, eller fordi en familie ikke forsto beskjeden som ble gitt. Det betyr bare at dette barnet trenger noe annet enn det vi har klart å gi det frem til nå, og at vi må gi den beskjeden på en ny måte.

Målet må være å bli skikkelig god på den nevnte skreddersømmen, mener Montgomery.

– Det aller viktigste når vi arbeider med barn som strever, er å ta oss tid til å finne ut hva det faktisk handler om. Barn viser ofte at noe er galt på andre måter enn voksne. Det kan se ut som dårlig oppførsel eller oppdragelse, men kan være nesten hva som helst. Å analysere problemet og holde flere muligheter åpne litt lengre, før vi foreslår tiltak, er derfor viktig.

Psykologen påpeker at det alltid vil finnes barn som trenger ekstra støtte.

– Det betyr ikke at vi kommer til kort, vi jobber bare med evige problemstillinger. Og vi orker i større grad å jobbe med disse problemstillingene når vi skjønner dette.

Viktigheten av langsomhet

Én av utfordringene i dagens samfunn er at ting skal gå så fort, mener Montgomery.

– Det har bare blitt et større og større problem i løpet av de snart 30 årene jeg har jobbet som psykolog.

– Vi har laget oss et samfunn, på politikernivå og profesjonelt nivå, som går fortere og fortere mens barn går akkurat like langsomt som de alltid har gjort. Skal vi hjelpe barn, må vi faktisk ned i deres tempo. Og skal vi hjelpe foreldre, så må vi hjelpe dem til å komme ned i barnas tempo for å kunne se hva som er nyttig. Det er derfor ingenting jeg bruker mer tid på i jobben min enn langsomhet, sier Montgomery.

Hun spør tilhørerne om de husker Drømmehagen som ble sendt på TV på 2000-tallet.

– Dette var oppfølgeren til Teletubbiene, laget av BBC for småbarn. Det fantastiske med både Teletubbiene og Drømmehagen er at disse er laget etter innsikt i hvor langsomt et lite barn fungerer.

– Små barn trenger mange repetisjoner. De kan sitte og se på det samme bildet lenge fordi det lenge er nye ting å oppdage, og de er interessert i å høre den samme nattafortellingen mange ganger. Når foreldrene nesten besvimer av å ha lest den samme boka igjen og igjen, da har barnet fått med seg alt og da er det klart til å gå videre, sier Montgomery.

– Må våge å stille spørsmål

Verden endrer seg og det oppstår stadig nye problemstillinger man må imøtekomme, påpeker psykologen.

– Jeg mener vi er på mange riktige spor, og vi må holde fast på det vi ser fungerer. Innenfor barnehage gjelder det å ta hensyn til hele barnet, både fysisk og psykisk.

– Vi har kommet mye, mye lengre i å tenke tilknytning inn i barnehagen – det er veldig bra – men jeg tror vi også har mye igjen for å tenke fysisk helse, mat og bevegelse enda tydeligere inn i barnehagen. Vi har også mye å hente på å finne og hjelpe de barna som trenger skreddersømmen.

Derfor er det viktig å granske egen praksis med jevne mellomrom, mener Montgomery:

– Hva gjør vi? Hvorfor gjør vi det? Hva kunne vi gjort annerledes? Og så må vi lære av forskning og best practice, sier hun.

– Det er også helt ok å ta i bruk forskning, men av og til også si at dette blir feil fordi det fungerer annerledes hos oss. Det er når vi bare godtar at «sånn må det være», at vi får et problem. Vi må våge å stille spørsmål ved ting; passer dette hos oss?

Lærer gjennom alle sanser

Under konferansen fikk Montgomery også spørsmål om hva hun tenker om skjermens plass i dagens samfunn.

– Jeg tenker at den generasjonen som virkelig har vært en testgenerasjon på skjermbruk og sosiale medier, nå er i alderen 16 til 30 år. Dette var den første generasjonen som fikk nettbrett i skolen og som fikk fri tilgang til dataspill og sosiale medier – hvor foreldrene ikke skjønte hva som skjedde. Jeg ser at både skole og foreldre nå begynner å oppføre seg annerledes.

– Jeg tror at noe av det som gikk galt var at vi ble så opptatt av å være verdensledende på digitalisering. Skal jeg gi ett råd til politikere nå, så er det å ikke prøve å være verdensledende på strenghet på dette området. Det er bare å slå pendelen den andre veien, sier Montgomery.

Vi må heller være verdensledende på å finne ut av hva den digitale utviklingen har å si for dagens unge, mener hun.

– Noe av det vi vet om disse 16-30-åringene, er at for ungdom flest så har dette gått ganske greit, men for dem som har strevet mest har det også blitt verre. Noen av de som har følt seg utenfor, har for eksempel funnet fellesskap på nettet som har vært virkelig skadelige for dem. Og mange som har slitt med konsentrasjon og lærevansker, har fått enda dårligere pedagogisk hjelp når lærebøker og oppgaver ligger i et system det er vanskelig å forstå på iPad-en.

Barn lærer gjennom alle sanser, påpeker psykologen.

– De lærer gjennom å smake, ta på, leke og bevege seg. Når vi lot skjermen få ta over, så tok vi også bort mye av den læringen som barn trenger. Men dette kan vi ta tilbake, sier Montgomery.

– Betyr det at du er glad for at regjeringen nå går inn for mindre skjerm i skolen?

– Den korreksjonen som nå skjer i skolen, er helt nødvendig. Men, det må legges til at det var faktisk ikke heller skolen eller foreldrene som ba om denne heldigitaliseringen. Det var en politisk ambisjon. Jeg mener at vi må lytte mer til pedagogene, som er nær barnas hverdag og læring, for å finne riktig balanse, sier Montgomery til barnehage.no.

Hun roser også barnehagene for at skjerm ikke har fått en stor plass her:

– Barnehagene klarte faktisk å holde seg ganske godt unna den store bølgen med at alt skulle være digitalt, og det må vi klare å holde på.

– Da er mye gjort

Utgangspunktet for samtalen mellom Montgomery og Bekkemellem denne ettermiddagen, var altså: Hvordan kan fellesskap bidra til en trygg og god oppvekst for fremtidens barn?

Helt avslutningsvis hadde psykologen følgende budskap til salen:

– En av tingene vi vet betyr aller mest for hvordan det går med barn og unge, er hvis de kan svare ja på spørsmålet: «Finnes det en plass for meg her?». Da er faktisk veldig mye gjort.

– Så tenk gjennom barnegruppen: Hvem er med her hos oss, og hva trenger hver enkelt for å føle seg hjemme? Hva slags sanger? Hvilke bøker? Hvordan lage mat som alle kan spise og føle seg med rundt bordet? Slike små ting betyr så mye. Og ikke minst; hilse på hvert barn hver dag med et smil, sier Montgomery.