– Jeg tenker fortsatt det samme. Jeg storkoser meg i barnehage

Det har vært både spennende, arbeidsomt og nervøst, beskriver hun om den tre dager lange prøven. Men resultatet ble bra.

– Jeg fikk meget godt bestått, sier Malin Bang.

– Rart å forlate

Barnehage.no intervjuet den da 18 år gamle Bang da hun i fjor vinter var nokså fersk lærling i Asphaugen barnehage i Bodø.

– Helt riktig retning for meg, sa hun da.

Nå sier hun:

– Jeg tenker fortsatt det samme. Jeg storkoser meg i barnehage.

Etter to års læretid, flytter den ferske barne- og ungdomsarbeideren nå til nabokommunen Beiarn. Å forlate barn og kolleger i Asphaugen blir rart.

– Det blir veldig rart å slutte. Nå har jeg sett dem fem dager i uka i to år. Jeg kommer til å savne dem, sier Bang.

Følelsen er gjensidig, forstår vi på veileder Lene-Marie Laukslett, som har fulgt Malin tett det siste året – og som beskriver henne som munter, en «magnet på unger», og samtidig «kok rolig».

– Det blir vemodig for oss alle.

Over tre dager

Fagprøven i barne- og ungdomsarbeiderfaget går over tre dager.

– Første dagen får man oppgaven, og så er det skrivedelen. Andre dagen er praktisk gjennomføring av det som er planlagt, mens siste dag er evaluering, muntlig del og resultatet, forklarer Bang.

– Jeg skal planlegge en aktivitet for ungene som jeg skal gjennomføre. Og planlegge samlingsstund og et måltid, utdyper hun.

– Sensorene tar utgangspunkt i barnehagens månedsplan, vår har temaet «Vi vil ut». Så får lærlingene en oppgave ut fra hva de arbeider med. For eksempel forming eller uteaktivitet, supplerer Laukslett.

Noe av det Malin har vært opptatt av, er å vise at hun har forståelsen for helheten av arbeidet i barnehagen.

– Fagprøven knyttes opp mot månedsplan, læreplanen og alt. Så alt er flettet inn i alt.

Trygge omgivelser

– Var barna samarbeidsvillige under den praktiske gjennomføringen?

– De hadde en del mer energi enn de pleier, men det gikk bra, smiler Bang.

– Ungene var «elektriske». Og den ene sensoren hadde punktert og rakk ikke fram i tide. Så vi var litt stresset, medgir Laukslett.

Likevel gikk det greit å gjennomføre.

– Sensorene kom fra Saltdal og Meløy. Flinke folk, og det var trygt og godt. Jeg har sagt det til Malin; de er jo akkurat som oss. De vil bare se det du kan, ikke ta det på det du ikke kan. De vil bare se hva du har i deg.

– Ja, det var ikke sånn at «her kommer jeg og skal si alt du gjør feil. Det var veldig trygge omgivelser, og ikke farlig i det hele tatt, selv om jeg var stresset på forhånd, sier hovedpersonen selv.

– Setter en standard

Laukslett, som selv er fagarbeider, har hatt flere lærlinger, og trives godt med oppgaven.

– Jeg synes det er veldig artig. Lærerikt. De kommer rett fra skolen, og så har vi mulighet til å forme dem som vi vil. Man setter en standard, sier hun.

Og fortsetter:

– Malin har vært veldig flink, så vi har ikke hatt så mye veiledning. Og så skjer det masse på avdeling. Hele avdelinga, egentlig hele barnehagen, er jo med på å forme lærlingen.

Sju mappeoppgaver har blitt levert underveis.

– Og så har jeg hatt to timer skrivetid annenhver uke. Vi har et system der alle kompetansemålene ligger, og de skal vi dokumentere skriftlig at vi kan. Ikke bare praktisk, forklarer Bang.

Laukslett er ærlig på at de ikke bestandig har fått tid til ukentlig veiledning, og at de noen ganger har trengt Malin på avdelingen.

– Man legger en plan, men i barnehagene blir planer ofte endret. Likevel er jeg opptatt av at lærlingen skal få det hun har krav på. Derfor har vi tatt noen skippertak til tider.

– Må ha interessen

Erfaringen har ikke virket avskrekkende.

– Jeg har lyst på lærling selv, sier Bang.

På spørsmål om hva som blir annerledes nå som hun har fagbrevet, svarer hun:

– Da teller jeg faktisk i bemanninga. Det har jeg ikke gjort til nå.

– Å ha lærling er en ekstremt stor ressurs. Vi merker det når vi går uten en på topp. Det er et par hender og øyne ekstra, og når de har det faglige i bunnen blir det mer kvalitet i det som skjer, sier Laukslett.

– Sist gang vi snakket med deg var tema nedgang i søkertall til BUA. Tror du det fins potensial for at flere søker seg samme vei som du har gått?

– Jeg tror man absolutt må ha interessen, hvis man skal velge det. Men jeg tror også vi må finne en måte å fremme alt vi gjør; at det synes at det er veldig fint å jobbe i barnehage. Man former fremtidens voksne, og er med det en stor del av framtiden. Det er en viktig jobb.

Selv har hun lekt med tanken på en videoblogg på Snapchat, for å vise fram hvordan hverdagen er, uten å eksponere barna.

Økning i år

Årets tall viser noen flere søkere til BUA2 (andreåret på videregående) enn det har vært i perioden 2022-2024.

Også Laukslett har gjort seg noen tanker om statistikken – og hva som skal til for at flere velger yrket.

– Da koronaen kom, fikk barnehagene mye taletid. Men det ble mye negativt. Vi må også få fram hvor bra det er. Som den uka i vår da vi var ute i skogen, da hele barnehagen flyttet ut. Til lavvo, gapahuk og hengekøye. Barna sov ute, spiste uke, gikk på tur og så ekorn. Da tenkte jeg. «Vi får betalt for å være her ute med ungene. Det er helt sinnssykt!» For det er mest fint. Kollegene blir som en ekstra familie, fordi vi jobber så tett sammen. Og når det røyner på, så røyner det på. Men da blir det godt med helg.

– Den uka ute er den fineste i hele året, samtykker Malin om ute-uka.

Men det er situasjoner i det daglige som gjør at hun trives.

– Det kan være noe så enkelt som å komme på jobb og ungene blir så glad for å se deg. Det varmer veldig.