KRONIKK
Den politiske debatten om eierskapet til våre barnehager har lenge dreid seg om økonomi. Det kan ha ført til at viktige endringer blir oversett, skriver Lars Gulbrandsen.
Arkivfoto
«Holder private barnehager best på barna?»
Når fødselstallene går ned, er det de kommunale barnehagene som mister flest barn. Dette bør både diskuteres og forskes på, mener artikkelforfatteren.
- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Den politiske debatten om eierskapet til våre barnehager har lenge dreid seg om økonomi. Ikke minst har den private sektoren blitt anklaget for å romme mange velferdsprofitører.
Dette kan ha medført at viktige endringer blir oversett og ikke får den oppmerksomhet de fortjener. I en tid med fallende fødselstall, er det nemlig de private barnehagene som har holdt stillingen best.
De siste ti årene har antall barn i privateide barnehager holdt seg tilnærmet konstant, mens antall barn i kommunale barnehager er blitt redusert med ni prosent. Dette er en endring som både bør diskuteres og bli gjenstand for forskning.
Barnehagens størrelse
Barnehagenes størrelse er en viktig egenskap som det vanligvis ikke skrives om hver gang siste års barnehagestatistikk offentliggjøres. Barnehagesektoren er splittet mellom private og kommunale eiere. Det er flest barn i de kommunale barnehagene, mens antallet private barnehager både har vært flere og av mindre størrelse. En medvirkende årsak til dette har vært at flesteparten av familiebarnehagene har vært både svært små og privateid. Antall barn i familiebarnehager har blitt færre hvert år, fra 4618 i 2016 til 2939 nå. Men forskjellen i størrelse har også preget de ordinære barnehagene.
Sånn er det ikke lenger. Mens det i 2011 var 14 000 flere barn i kommunale enn i private barnehager, er forskjellen mellom de to eiergruppene i dag knapt 1000 barn (Tabell 1).
Ser vi på de ordinære barnehagene, er det i dag heller ingen forskjell mellom private og kommunale hva gjelder størrelse. Rangerer vi private og kommunale barnehager fra minst til størst, er de to fordelingene påfallende like (Tabell 2).
Skal man si noe om størrelsen til alle barnehager, kan man bruke målet decil. Dersom vi ordner alle barnehager fra den minste til den største, kan den fordelingen vi da får inndeles i ti like store grupper, og disse kalles deciler. Antall barn i den barnehagen som skiller tiendeparten av de minste barnehagene fra de øvrige, kaller vi første decil.
Grenseverdiene mellom fordelingenes deciler er ganske like. Enten de er private eller kommunale har de 20 prosent minste barnehagene 27 barn eller færre. Både blant private og kommunale er det 50 barn som danner midtpunktene i fordelingene. Grensene mellom de 10 prosentene med flest barn og resten er 91 barn hos de private og 90 blant de kommunale.
Dette er en endring som er viktig, men som vi vet lite om. Det er neppe resultat av en sentral politikk der likebehandling mellom kommunale og private har vært mantraet. Kommunal politikk kan derimot ha vært viktig.
Barnehage.no omtalte dette temaet i en interessant artikkel publisert 30. november 2017. (Legger ned små og bygger større barnehager). Avdelingsdirektør for utdanning i KS, Erling Lien Barlindhaug, uttalte i den forbindelse at KS ikke hadde noen statistikk som kunne bekrefte at flere kommuner enn før tok disse grepene. Han understreket at KS ikke hadde noen mening om hvordan den enkelte kommune organiserte barnehagedriften. Men det var naturlig at dette skjedde, ikke minst på bakgrunn av nedgangen i antall barn. Han nevnte også behovet for å erstatte gamle og umoderne bygninger, samt behovet for å bygge større enheter med kostnadseffektiv drift og sterke fagmiljøer.
Kommunale prioriteringer kan forklare hvorfor kommunale barnehager blir færre og større, men ikke hvorfor private barnehager i langt større grad opprettholder barnetallet. Her kunne man også finne en mulig forklaring i kommunal politikk, nemlig at noen kommuner satser på å overlate mer av ansvaret for barnehagedekningen til private. Men igjen er dette noe man mangler systematisk kunnskap om.
En mulig årsak kan også finnes i foreldrenes preferanser. Det har vel aldri vært gjort noen brukerundersøkelser der kommunale barnehager har kommet bedre ut enn private. Men samtidig er forskjellene gjennomgående vært så små at heller ikke brukenes oppfatning kan være noen sterk årsaksforklaring.
Flere spørsmål enn svar
Dette er en kronikk som stiller flere spørsmål uten å ha noen sikre svar.
Men den sterke dreiningen mot den private sektor, er en viktig endring som det trengs mer kunnskap om. Derfor bør både departement, direktorat, KS og PBL kjenne sin besøkelsestid og finansiere og bestille forskning som kan gi oss solid kunnskap om årsakene til disse endringene. Dette vil være kunnskap som barnehagepolitikken både sentralt og lokal trenger.
Diskusjonen om barnehagenes eierforhold og eierstruktur kunne også bli langt mer fruktbar enn en diskusjon for og mot velferdsprofitører.
