Min første dag i barnehagen

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Som ganske fersk lokalpolitiker og en av representantene i kommunestyret for Høyre i Averøy kommune har jeg vært så heldig å få lov til å tilbringe en arbeidsdag i en privat barnehage her i kommunen. Noen vil kanskje spørre hvorfor. Svaret er ganske enkelt, men samtidig viktig: Jeg ønsker å forstå bedre hva barnehageansatte står i hver dag.

I den siste tiden har det vært mye negativ omtale av det å jobbe i barnehage. Oppslag i media har handlet om press, tidspress, sykemeldinger og mangel på folk. I Averøy kommune tror jeg ikke at mangel på arbeidskraft til barnehagene er kritisk enda, men om utviklingen ikke snur kan også vi få merke dette. Den nasjonale debatten har den siste tiden dreid seg om pris, særlig fra sentrale politikere som for meg fremstår som mer opptatt av hva barnehagen koster enn hva som faktisk skjer i den. Det er jo latterlig at det koster mer å parkere bilen på Kvernberget flyplass ei uke enn det koster å ha ett barn en måned i barnehagen. Pengene skulle vært brukt til å styrke innholdet i barnehagen, ikke gjøre den gratis. Hvis vi ikke har råd til begge deler da selvfølgelig.

Jeg mener vi trenger en annen tilnærming, som ikke først og fremst handler om kroner og øre. Som tidligere leder i næringslivet lærte jeg fort at det å lytte til de ansatte og sammen finne de gode løsningene, er veldig viktig hvis vi skal lykkes med å gjøre arbeidsplassen god. Det handler om de ansatte – fagarbeidere, assistenter og ledere, som hver dag gjør en jobb vi ikke kan overdrive betydningen av.

Å investere i barna er å investere i framtiden. Å gjøre innholdet i barnehagen bedre vil kanskje forberede barna bedre på skolehverdagen som kommer.

I Averøy har vi mange dyktige fagfolk som hver dag gjør en uvurderlig innsats, men vi kan ikke ta dem for gitt. Vi må lytte til dem, til hva de mener er de beste løsningene. Løsninger for å få ned sykefravær, for å rekruttere, og for å gjøre arbeidsdagen til slik den bør være. Når du stempler ut, så gleder du deg til neste dag.

Vi kan ikke forvente at ungdom skal velge denne retningen dersom vi selv bidrar til et bilde av barnehager der pris er viktigere enn innhold.

Jeg tror vi trenger politikere som ikke bare snakker om barnehager, men som faktisk vil se hva barnehagehverdagen er. Da først kan vi gjøre gode valg – med respekt for de ansatte, barna og familiene.

Trygghet og ro

Jeg gledet meg, og jeg gruet meg litt. Det er sunt. Det betyr at jeg tar det på alvor.

Klokken 08.00 møtte jeg opp. Matpakke og uteklær lå i sekken. Jeg var klar for en arbeidsdag utenom det vanlige, men litt nervøs faktisk. Jeg var også forventningsfull og håpet at dagen skulle gi meg den innsikten jeg hadde lett etter:

Hvordan er en barnehagedag egentlig, både for barna og de ansatte?

Barnehagens leder tok meg imot med et smil og ga meg en kort gjennomgang av dagens plan. Så bar det rett inn til de eldste barna – fire-, fem-, og seksåringene. Klokken var 08.15, og det var frokostsamling.

Da jeg åpnet døra til rommet, ble jeg overrasket. Rundt ulike bord satt det mellom 15 og 20 barn og spiste medbrakt frokost. Jeg forventet mer kaos, uro, prating på høyt volum og kanskje en matboks på avveie. I stedet møtte jeg noe helt annet:

Ro. Trygghet. En stemning som minnet mer om en hotellfrokost enn en barnehage.

Jeg kjente pulsen min gå ned flere hakk. «Hvordan i all verden klarer de dette?» var min første tanke. Barna koste seg og småpratet, ingen rop eller høylytt krangling. Og når ett av barna ble distrahert fra maten, hørte jeg en av de ansatte si navnet til barnet med myk stemme, og så var konsentrasjonen tilbake. Ingen irettesettelse med hevet stemme. Bare mild, trygg veiledning.

Det var da det slo meg. Denne roen skjer ikke av seg selv. Den skapes. Av ansatte som har full kontroll, uten behov for å vise det. Som stråler trygghet og kjærlighet, og som gjør at barna sitter der som små prinser og prinsesser og nyter frokosten.

De så på meg som om jeg alltid hadde vært der. Ingen engstelighet, ingen skepsis. Bare en nysgjerrig gjeng som lurte på hva jeg het og som gjerne ville fortelle hva de hadde i matboksen.

Når fireåringer byr på informasjon, får du høre det du trenger å vite. Og litt til.

Da de første var ferdige med frokosten, fikk de beskjed om å gå og begynne å kle på seg uteklær. Jeg fulgte etter – litt spent på hvordan dette skulle gå. Ullklær, regndress, støvler, lue og votter er jo en slags test i logistikk selv for voksne. Men her ble jeg overrasket igjen. Barna jobbet rolig og effektivt (i varierende grad skal sies). De aller fleste klarte det meste selv, med ansatte som stod i bakgrunnen og veiledet. Ikke stress. Ikke mas. Ikke noe drama. Jeg er høyst usikker på om de er like effektive hjemme, men jeg skal ikke spekulere for mye i det.

Plutselig var vi ute, hele gjengen. Regnet brydde ingen seg om og aldri har vel uttrykket «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær» vært mer treffende. Det var full fart i flere timer: Sykling, klatring, sklier og en sjørøverskute hvor jeg, uten diskusjon, ble plassert som mannskap. Som eldre mann ble jeg sliten raskere enn barna og lurte meg inn litt før dem. Det var også en baktanke i det, jeg ville se hvordan innkomsten foregikk.

Det gikk ikke mindre imponerende inn enn det hadde gått ut. Plagg ble tatt av i ulik rekkefølge riktignok, men hengt og lagt på riktig plass. Våte klær ble byttet med tørre. Det var tydelig at rutinene var godt innarbeidet. Igjen: Ro, trygghet og god flyt.

Plutselig satt alle barna på sine respektive plasser i garderoben og klare for neste aktivitet. «Skal vi danse disko?» spurte en av de ansatte. JAAAAAA! Ropte de i kor og sjelden har jeg sett noen reise seg så fort. Musikken på og barna danset i vei med en energi jeg bare kan drømme om. «De må få blåse ut litt energi» sa en av de ansatte smilende til meg. Jeg nikket, andpusten bare av å se på.

Etter diskotekets dundrende finale var det tid for lunsj. De ansatte spiser selvfølgelig ikke samtidig og for meg var det derfor en god anledning til å få pratet med mange av dem. Det var kanskje det fineste øyeblikket for meg som lokalpolitiker: Å få høre om de ekte historiene, fra mennesker som virkelig står i det hver eneste dag.

Puslespill-suksess

Etter lunsj ble jeg invitert inn på en annen avdeling, der barna var mellom to og tre år. Jeg skal være ærlig; lydnivået økte markant. Her var det kamp om leker, misnøye over at andre hadde akkurat den bilen og en generell vilje til å ha det andre hadde. Det var da jeg dukket opp med et puslespill jeg hadde tatt med hjemmefra. Suksess.

Da jeg satte meg ved et bord og begynte å pakke ut puslespillet ble jeg dagens attraksjon. Det ble trangt rundt meg og kamp om brikkene. Ingen skepsis til at en ukjent mann satt midt i rommet. Oppmerksomheten var fullstendig rettet mot puslespillet. De ansatte håndterte situasjonen med den samme roen jeg hadde blitt imponert av tidligere på dagen. De trøstet barna som ble fratatt brikker, og forklarte til dem som tok at «alle får sin tur». Det fungerte. Puslespillet ble ferdig med applaus.

De ansatte forklarte meg at dette var helt normalt for så små barn. Liten tålmodighet, store følelser og mye som skjer samtidig. Men akkurat slik skal det være, forsikret de meg. Når jeg tenker tilbake til tiden jeg selv hadde små barn, så stemmer jo det. Det var uansett godt å høre at denne livlige energien var helt på sin plass og ikke noe som skulle dempes, bare veiledes.

Jeg beveget meg videre til et bord med legoklosser. Der fikk jeg raskt besøk av to-tre barn som tydeligvis hadde oppdaget mitt engasjement. Vi bygde tårn og hus, men det tok ikke lang tid før mitt byggverk ble revet ned med latter og fornøyde hyl. Det var nesten som om det var planen helt fra starten av. Igjen kjente jeg på den samme tryggheten i rommet. De ansatte var til stede, fulgte med, veiledet, lo sammen med barna og skapte rammen for at barn er trygge og tør å rive ned gamle menn sine legotårn uten en anelse dårlig samvittighet.

Inkludering i praksis

Jeg gikk en tur inn til de alle minste barna, fra ett til to år. Der satt det to ansatte og fire små barn rundt et bord. Det var tid for mat. Små hender prøvde å plukke biter fra fatet eller bordet, alt ettersom. Noe gikk i munnen, noe gikk i gulvet, men sånn skal det være fikk jeg fortalt.

Det var visst også to barn som sov, ja noen som sover en gang om dagen – andre to ganger. Da jeg spurte om det gikk greit å få barna til å sove, kikket de på hverandre og smilte lurt. Vi får ofte beskjed fra bekymrede foreldre som sier: «Det er ikke så enkelt å få barnet mitt til å sove altså, må gå en lang tur med vognen eller rugge vognen ganske lenge». «Ja vel, gjør dere det da?» spurte jeg. «Nei, det kan være litt trøblete første uka eller to, men så ordner det seg. Vi legger dem og så sover de» fikk jeg til svar. Jeg spurte ikke om mer. Jeg gikk videre og pussig nok var jeg ikke så veldig overrasket over svaret. Det var bare en naturlig fortsettelse av dagen.

Så var det tid for frukt. Siden foreldre snart kunne dukke opp når som helst, ble den utdelt i garderoben. Barna satte seg på sine plasser og da roen hadde senka seg, fikk de etter tur komme frem og forsyne seg. Tre druer, og da måtte de telle: En, to, tre, med et smil og raskt tilbake på plassen sin. Så var det eplebiter og appelsin.

Samtidig lærte barnehagelæreren dem noen tegn. Grunnen var enkel: Det skulle starte et barn med språkvansker snart og da var det fint om barna kunne litt tegn. Der satt jeg og tenkte: Dette er inkludering i praksis – ikke som slagord – men som handling. I barnehagen er alle barn velkomne, uansett hvilke utfordringer de måtte ha. Og det krever kompetanse, tid og kloke ansatte som vet hvordan man bygger et fellesskap.

Som jeg nevnte tidligere, fikk jeg pratet med mange i lunsjpausen. Jeg ble overrasket over hvor samstemte de var. Alle skrøt av arbeidsplassen sin. De skrøt av lederen sin. Og de snakket varmt om samholdet mellom de ansatte. En som var forholdsvis nyutdannet, sa noe jeg vil huske ei god stund: «Jeg er så glad jeg valgte dette yrket og denne arbeidsplassen. Tenk å bli møtt med en klem av et smilende barn hver dag. Kan du få en bedre jobb?»

Som far og bestefar ble jeg rørt og tenkte: Nei, egentlig kan man ikke få en bedre jobb.

Må lytte til de ansatte

Skal vi få flere til å velge dette yrket må vi gjøre barnehagen til en mer attraktiv arbeidsplass.

Hvordan skal vi gjøre det? Jeg mener svaret er enkelt: Spør de ansatte og ta dem på alvor! Ikke kom med lettvint valgflesk uten at de ansatte er involvert.

I 2024 manglet Norge 2126 årsverk med barnehagelærerutdanning. Og ifølge SSB blir det verre de neste årene. Det bekymrer meg og ikke minst de ansatte.

Hovedgrunnen til «Min første dag i barnehagen» var å nå fram til de som eventuelt har tenkt på en slik utdannelse, og jeg kan bare sitere en av de ansatte: «Kan du få en bedre jobb?»

Barnehagen jeg har besøkt er en privat barnehage. Og jeg kan bare understreke viktigheten av at alle barnehager vi har blir behandlet likt av kommuner og statsapparatet. Kommunene er helt avhengig av dem. Spesielt i disse tider med dårlig kommuneøkonomi der mange sliter med å holde hodet over vannet.

Tusen takk til Mobarn Røsandåsen barnehage. Takk til ledere og alle ansatte som tok meg imot med litt undring, men et smil. Takk for at jeg fikk et lite innblikk i deres og barnas hverdag. Og takk til foreldrene som tillot det.