Mangfold i barnebøker er ikke en luksus – det er en rettighet

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Hvilke historier blir fortalt til barn i norske barnehager, og hvem får lov til å se seg selv i disse historiene?

Veslemøy Rydland påpeker i et intervju med barnehage.no at forskning viser at det å lese bøker i barnehagen hjelper barns språkutvikling, gir dem innpass i sosiale settinger og på ulike måter gagner dem utviklingsmessig.

Å lese bøker er viktig. Når vi i tillegg velger bøker som speiler et mangfoldig samfunn, styrker ikke dette bare barnas språk, men også deres følelse av tilhørighet.

Poeten Sumaya Jirde Ali skriver: «Å se mennesker som er lik en selv, er en bekreftelse på at du er en del av samfunnet».

Bokprosjekt

Som hvit, heterofil kvinne i Norge er jeg selv en del av mange majoriteter. En fellesnevner med så å si alle barnebøkene jeg vokste opp med var at hovedpersonene og karakterene i bøkene på en eller annen måte lignet på meg. De var lyse i huden, hadde ofte blå øyne, bodde sammen med en mor og en far, og hadde gjerne ett yngre eller eldre søsken. Gjennom dette opplevde jeg nærmest at min oppfatning av samfunnet og virkelighet ble sett på som en selvfølge.

Men hva med de barna som aldri ser seg selv i historiene vi forteller?

Under en forelesning i januar om mangfold, ble jeg bevisst på hvordan barneboklitteraturen kan være med på å synliggjøre ulike virkeligheter gjennom speiling av samfunnet og hvem som har tilgang til å være del av ulike majoriteter. Dette inspirerte meg til å starte et prosjekt hvor jeg aktivt leter etter barnebøker som representerer ulike virkeligheter. Samfunnet vårt er mangfoldig, men bøker speiler ofte bare én virkelighet. Alle barn uavhengig av bakgrunn eller identitet har rett til å bli sett og inkludert.

Jeg har så langt i løpet av 2025, lest 387 bøker. Disse bøkene har jeg fortløpende kategorisert i ulike underkategorier, som for eksempel «ikke bare hvite karakterer», «ikke heteronormativt/skeive karakterer», «synlig funksjonsnedsettelse blant hovedkarakterene» og «gode mannlige figurer eller farsfigurer generelt». Målet er at en slik katalogisering skal kunne hjelpe meg selv og andre til å finne gode bøker som speiler ulike karakterer, slik at hele barnegruppa skal kunne se seg selv i litteraturen.

Krever innsats, men er verdt det

Jeg er akkurat ferdig med førsteåret på barnehagelærerutdanningen ved OsloMet hvor vi har hatt åtte uker observasjonspraksis. Da var jeg på en storbarnsavdeling. Noe av det jeg observerte i praksis var at barn ofte valgte bøker som samsvarte med hvordan jeg som voksen oppfattet barnet.

Et av barna holdt seg ofte litt i bakgrunnen i sosiale sammenhenger og til tider også i lek. Barnet ønsket ofte å lese en konkret bok som handler om å trives i eget selskap dersom man ikke alltid blir lagt merke til. Dette barnet fant en karakter som lignet på seg selv – et tydelig bevis på hvor viktig representasjon i litteraturen er.

Å velge bøker som viser mangfold, krever en aktiv innsats fra barnehageansatte. Men, resultatet er absolutt verdt det. Alle barna kan føle seg sett og inkludert.

Som barnehageansatte har vi makt til å forme barns opplevelser av verden. Når vi aktivt velger bøker med mangfold, viser vi barna at deres historie og identitet har verdi. La oss jobbe for å passe på at ingen barn føler seg utenfor, men heller opplever å være en del av fellesskapet, slik det dessuten også står i rammeplanen at vi skal gjøre.

Gjensidig respekt

Da jeg startet bokprosjektet gikk jeg gjennom bokhyllene på mitt lokale bibliotek og bevisst plukket opp bøker som speilet andre barndommer og virkeligheter enn min egen. Jeg fikk også tips fra gode venner, familiemedlemmer og bibliotekarer, som alle har hjulpet med å finne bøker.

Jeg deler gjerne min kunnskap videre også, slik andre gjorde med meg. Noen av mine favorittbarnebøker som presenterer ulike virkeligheter er: «Nattsvermerne» av Sunniva Sunde Krogseth, «Lille-Zlatan og kule onkel Tommy» av Pija Lindenbaum, «Er det sant at» av Kari Stai, og «Mine to oldemødre» av Lisa Aisato.

Å speile hverandre er å vise gjensidig respekt – og det er vårt ansvar som barnehageansatte å sørge for at alle barn ser seg selv som et verdifullt medlem av fellesskapet. I tillegg til at alle barn kan se seg selv i litteraturen, vil de også kunne se dem rundt seg. Dette fremmer forståelse for annerledeshet og respekt for andre.