– Skal man jobbe godt med språk, må man også jobbe godt med inkludering
Barn trenger tilgang til samspill med andre for å lære språk, men språklige ferdigheter er også ofte en betingelse for å få tilgang, påpeker professor Veslemøy Rydland. – Det er det som gjør dette komplisert.
Publisert
Sist oppdatert
God språkutvikling for alle barn var temaet da Delprogram oppvekst og utdanning nylig inviterte til seminar på Oslo rådhus.
Professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo (UiO), Veslemøy Rydland, har ledet forskningsdelen av det store Språksterk-prosjektet. Hun holdt innlegg om hvordan barnehager kan støtte barns språkutvikling i en flerspråklig kontekst og kom med eksempler på hvordan foreldre kan være en viktig ressurs i dette arbeidet.
– Språk er på en måte utgangspunktet for sosial utvikling. Det er også utgangspunktet for kunnskapsutvikling og læring, innledet Rydland.
– Er det noe det har vært forsket veldig mye på, så er det sammenhengen mellom tidlige ferdigheter innen språk og senere leseforståelse. Vi vet for eksempel at når barn har kommet over den første kneika med å lære å avkode ord, så er de språklige ferdighetene svært viktige for elevenes leseforståelse og tekstproduksjon.
Tilhørighet og mestring
Språk er selvsagt også svært viktig her-og-nå for barnehagebarna, understreket professoren.
– Språk er identitet. Og det å mestre språket gjør at du føler at du hører til. Språk gir tilgang til lek med venner. Å utforske, være fantasifull og få gleden av å leke, er også knyttet til språklige ferdigheter.
– Det som gjør dette så komplisert, er at barn trenger tilgang til disse samspillene med andre for å lære språk, men språklige ferdigheter er også på en måte en betingelse for å få tilgang, sa Rydland.
Skal man jobbe godt med språk, må man derfor også jobbe godt med inkludering, påpekte hun.
Hva karakteriserer godt språkarbeid i barnehagen?
Ifølge Rydland handler det blant annet om å ha høye forventninger til barna:
– Her tenker jeg på at barna får noe å strekke seg mot både sosialt og kognitivt. Godt språkarbeid kan for eksempel være å støtte et barn i å fortelle om en hendelse som barnet ikke klarer å sette ord på helt alene eller å få barnegruppa til å undre seg over hvorfor dyr lever i flokk.
Godt språkarbeid har også fokus på å øke barns tilgang til utviklingsstøttende aktiviteter gjennom dagen, påpekte Rydland.
– For eksempel lek med venner, og at man direkte støtter barns tilgang til lek.
Videre inkluderer godt språkarbeid flerspråklige og multikulturelle strategier:
– Dette kan for eksempel dreie seg om å ta opp tema, synge sanger, fortelle historier eller lese bøker som barn og foreldre med minoritetsbakgrunn kjenner seg igjen i, eller å ta i bruk de flerspråklige ressursene i foreldre- og ansattgruppa for å fremme barnas flerspråklige utvikling. Det kan også være strategier for å forsøke å lage en sammenheng mellom det barn erfarer hjemme og i barnehagen.
Barn har stor variasjon i språkutvikling, så godt språkarbeid innebærer også at man tilpasser seg til ulike barns behov, minnet Rydland om under seminaret.
Fikk med bøker hjem
Som et eksempel på hvordan foreldre kan være en ressurs i barnehagens språkarbeid, trakk Rydland frem en intervensjonsstudie som ble ledet av professor Vibeke Grøver for noen år tilbake. Her fulgte de i underkant av 500 barn i alderen 3-5 år over ett barnehageår. Alle hadde et annet hjemmespråk enn norsk.
I intervensjonen la man vekt på bruk av bøker som en inngang til språkarbeidet. Totalt 123 avdelinger i 60 barnehager i Oslo og omegn deltok i studien.
– Vi valgte å fokusere på bøker fordi vi ønsket å undersøke hvordan barnehagene kunne arbeide for å støtte barnas tidlige tekstforståelse. Vi la vekt på samspill der barna skulle bygge kunnskaper, reflektere, forstå indre tilstander og lære nye ord i møte med god barnelitteratur.
– Barnehagene fikk utdelt mange nye bøker. I tillegg fikk de veiledning og støttemateriell de kunne bruke, fortalte Rydland.
Prosjektet la også opp til et barnehage-hjem-samarbeid.
– Vi sendte noen av bøkene som ble brukt i barnehagen hjem til foreldrene. Disse hadde stort sett ikke tekst, men fortalte en historie gjennom bilder. Sånne bøker kan være litt vanskelige å lese og de krever erfaring med tekst hos den voksne, men fordelen er at de ikke legger noen føringer på foreldrene når det gjelder hvilket språk de skal bruke.
– I de fleste flerspråklige familier er det en språkblanding. Man har kanskje ett språk man bruker mer enn et annet, men de fleste varierer språkbruk ganske mye, og barnet kan gjerne bruke ett språk og foreldrene et annet. Vi ønsket å legge til rette for samtaler som speilet hvordan familiene snakket sammen til vanlig.
Tanken var at foreldrene skulle samtale om bøkene hjemme med barnet, før barnet møtte de samme bøkene i barnehagen.
– Det var sammenhengen mellom det barnet erfarte i barnehagen og hjemmet vi var opptatt av. Vi informerte foreldrene om hvilke ord og begreper barnehagene jobbet med når de snakket om bøkene, men la vekt på at foreldrenes oppgave først og fremst var å skape en hyggelig situasjon og prøve å få barnet til å snakke, opplyste Rydland.
Tilbakemeldingene forskerne fikk fra barnehageansatte etter intervensjonen, var at de opplevde at mange barn både viste glede over å kjenne igjen bøkene som ble brukt i barnehagen, men også kunne delta i smågruppesamtaler på en annen måte enn tidligere fordi det var et kjent innhold for dem. De ansatte mente dette bidro til økt tilhørighet og mestring.
Positiv effekt på vokabular
Forskerne så også andre effekter av tiltaket:
– På norsk så vi positive effekter på barnas vokabularutvikling, grammatikk og perspektivtaking etter at man hadde jobbet kontinuerlig med bøker gjennom et barnehageår. Vi så også en positiv effekt på barnas morsmål, helt konkret på de ordene som var relevante for bøkene som ble sendt med hjem. Barna så ut til å lære seg disse ordene og begrepene.
– Foreldrene gjorde opptak av samtalene de hadde med barna om bøkene. Vi analyserte dem og fant at foreldrene inkluderte de samme ordene og begrepene på en naturlig måte når de leste for barna sine, fortalte Rydland.
Forskerne så også positive effekter på barnehagelærernes bruk av ordforklaringer og et rikt språk under høytlesing etter å ha jobbet målrettet med bøker i ett år – som igjen forklarte noen av de positive effektene på barnas vokabular.
– I barnehagen så vi at når barnehagelærerne stilte spørsmål som utfordret tenkningen til barna og satte i gang interessante samtaler, så responderte barna på samme nivå.
Når forskerne så nærmere på foreldre som leste på morsmålet for barna sine, fant de videre at barn av foreldre som prøvde å involvere dem i samtalen om fortellingen, og støttet dem i dette, også hadde en bedre utvikling på morsmålet sitt.
– Vi så i tillegg en svak tendens til at barn av foreldre som prøvde å involvere dem i samtalen om fortellingen også hadde barn som hadde en bedre norskspråklig utvikling, over ett barnehageår. Også når vi kontrollerte for faktorer som foreldrenes utdanning. Dette viser at flerspråklige foreldre kan bruke noen strategier – eller få støtte til å bruke noen strategier – som kan være virksomme, sa Rydland.
Systematisk arbeid
Forskning finner at systematiske tiltak har effekt på barns språk, påpekte professoren under seminaret.
– Vi vet også at effekten av tiltak reduseres over tid hvis de ikke opprettholdes.
– Flere studier har vist at implementeringen av tiltak for å støtte språk i norske barnehager kan være ganske variabel, selv når planene er relativt moderate, sa Rydland.
Strukturelle faktorer knyttet til kapasitet kan være en hindring for god implementering, opplyste hun:
– Da er det for eksempel snakk om faktorer som turnover, kompetanse og at barnehagene har mange ulike satsinger samtidig.
Hvordan lykkes med å støtte språk på varige måter?
Rydland mener det er viktig at tiltak bygger på solid teori og kjennskap til kontekst.
– Mer fokus på tilgang og barrierer for deltakelse, er også viktig. Og vi må ha et ressursperspektiv istedenfor et mangelperspektiv. Hvis to barn leker mye sammen på et annet språk enn norsk, kan vi for eksempel be barna fortelle oss om leken, slik at de får erfaring med å bruke begge sine språk, heller enn å lage regler som tar utgangspunkt i at barna må bruke norsk i alle situasjoner.
– Du sa under seminaret at veiledning tett på praksis også er viktig hvis man skal lykkes med å støtte språk på varige måter. Kan du utdype det?
– Kunnskapsformidling i form av kurs om barns språkutvikling har begrenset effekt når det gjelder å endre pedagogers språkstøttende praksiser i barnehagen. Veiledning som inviterer de ansatte til å prøve ut, observere og diskutere gode praksiser sammen med kollegaer, ser i større grad ut til å styrke de språkstøttende praksisene i barnehager. Det krever imidlertid at vi prioriterer tid og ressurser til dette, sier Rydland til barnehage.no.
– Skal vi lykkes med å støtte språk på varige måter, må språkstøtten også videreføres inn i begynneropplæringen i skolen. Det er ganske godt dokumentert at det er større sjanse for at positive effekter vi ser i barnehagealder vedvarer dersom barna går inn i skoler som har et godt språkmiljø. Vi må jobbe mer med språk- og leseforståelse, ikke bare med avkoding i begynneropplæringen, legger hun til.
Må kunne kjenne seg igjen
Rydland understreket avslutningsvis i seminaret at flerspråklige barn er en veldig heterogen gruppe.
– Eventuelle tiltak bør derfor tilpasses og skje i samarbeid med foreldre og familien, og bygge på ressurser i familien, sa hun.
– Det er godt dokumentert at det å dele bøker med foreldrene – gi dem rik tilgang til bøker – kan være ett tiltak for å støtte språk. Tekstløse bøker kan som nevnt være gode for å tillate å bruke både morsmål og norsk, og også blande dem. Vi vet at barn ofte bruker litt mer norsk enn foreldrene. Særlig når de har begynt i barnehagen.
Tekstløse bøker kan også åpne for å understøtte en fortellerkultur, påpekte Rydland.
– Og da er det utrolig viktig at bøkene passer for familien, altså at barn og foreldre kan kjenne seg igjen i dem.
