Fem myter om tidlig flerspråklighet

Det eksisterer flere myter knyttet til det å være flerspråklig og hvordan man best kan støtte språkutviklingen til flerspråklige barn, påpeker Høyland.

– Hva vil du si er den vanligste antakelsen som ikke stemmer?

– Det er nok kanskje at det å bli eksponert for flere språk forstyrrer språkutviklingen. Altså tanken om at det er viktig å lære ett språk ordentlig ellers vil det bli «fullt».

– Man kan tenke seg at flerspråklige barn begynner å snakke senere enn enspråklige eller blander språkene. Det viser seg at ja, i en periode kan barn blande språk, men forskning har også vist at språkevnen vår er fleksibel. Og vi vet fra annen forskning at jo mer man lærer, jo mer kan man lære. Det er en myte at det blir fullt, at språk forstyrrer hverandre eller at man begynner å snakke senere hvis man vokser opp i en flerspråklig kontekst, legger Høyland til.

Hun er stipendiat ved Høgskulen på Vestlandet (HVL) og skriver for tiden på en doktorgrad om flerspråklig utvikling i barnehagen.

Én av fem

– Hvorfor har du valgt dette temaet for doktorgradsprosjektet ditt?

– Jeg har jobbet i barnehagelærerutdanningen en stund og sett at dette er et tema som er veldig aktuelt ute i barnehagene og som kanskje er litt lite vektlagt i utdanningen. Det er ikke så rart for barnehagelærerutdanningen er allerede proppfull, men ut ifra min faglige bakgrunn fra norsk språk, antropologi og flerspråklighet synes jeg dette er en tematikk det er veldig viktig å ha mer kunnskap om i barnehagen.

Ifølge Statistisk sentralbyrå er om lag 20 prosent av barna i barnehagen minoritetsspråklige.

– Vi har gått fra en mer enspråklig barnehagehverdag til flerspråklige barnegrupper. Flerspråklighet er en kompetanse og en ressurs som jeg mener det er viktig å sette søkelyset på, i samfunnet generelt og i barnehagen, sier Høyland.

I avhandlingen ser hun på hvordan barnehagen fungerer som en flerspråklig språklæringsarena. Hun har intervjuet barnehagelærere og filmet en typisk språklæringssituasjon i barnehagen; bildeboklesing og samtaler rundt dette. Høyland har også snakket med barnehagelærere om deres egen praksis.

– Den første artikkelen i avhandlingen blir publisert i løpet av høsten, forteller hun.

Myter om tidlig flerspråklighet

I en episode av BluPodden laget av barnehagelærerutdanningen ved HVL, går Høyland og professor Hilde Hofslundsengen inn for å knuse noen av mytene som har oppstått rundt det å være et flerspråklig barn. Begge er med i forskningsprosjektet Second Language Learners Plus.

– Hvorfor tror du at slike myter oppstår?

– Det er kanskje litt fordi man har sett på det å være i en språkutviklingsprosess som uttrykk for feil. Mens det som jo skjer, er læring. Barn tester ut regler, de prøver seg frem for å få respons, og så lærer de ut ifra det. Hvis man måler på et gitt tidspunkt kan det virke som at flerspråklige barn har en uheldig språkutvikling, men så handler det egentlig om at det å lære språk er en prosess som tar tid.

– I forskningen finner man faktisk at flertallet av verdens befolkning er flerspråklige. Og veldig mange land i verden har flere offisielle språk. Det har vi i Norge også, sier Høyland, og viser til de samiske språkene og norsk, i tillegg til flere minoritetsspråk.

– Det er ingen som sier at det ikke er viktig å lære seg norsk i Norge, og barnehagen er en kjempeviktig arena for å få masse norskeksponering, men det finnes mange måter å gjøre det på. Det er ikke noen motsetning mellom å stimulere flere språk og sørge for en god norskutvikling i barnehagen, sier Høyland.

– Språk er også identitet

I podkasten tar Høyland og Hofslundsengen opp fem myter om flerspråklige barns språkutvikling. Disse er hentet fra en forskningsartikkel skrevet av Else Ryen og Hanne Gram Simonsen med tittelen Tidlig flerspråklighet – myter og realiteter (2015).

Påstand 1: «Barn fra språklige minoriteter må snakke norsk hjemme helt fra de er små for å lykkes i skolen.»

– Det finnes veldig mye forskning som viser akkurat det motsatte. Nemlig at det beste for barns norskutvikling er at foreldrene snakker det språket de kan best med barna sine. Det er veldig viktig for norskutviklingen å få den elementære begrepsforståelsen og -utviklingen på et språk som barnet mestrer, gjennom foreldrene eller familien sine språk. Det er også viktig for barns utvikling av identitet, at de får bygge videre på det språket som foreldre og slekt mestrer, sier Høyland i podkast-episoden.

Språk er ikke bare ord, men også identitet og fellesskap, minner hun om.

– Det virker kanskje litt ulogisk at medisinen ikke er jo mer norsk, jo bedre. Men det viser seg at å opprettholde det språket som barnet allerede er i gang med, vil gi positiv utvikling også for norsken sin del, utdyper Høyland til barnehage.no.

Påstand 2: «Å utsette et barn for to språk vil si at det begynner å snakke sent.»

– Det kan jo høres logisk ut at det blir vanskelig for barn å forholde seg til flere språk og at de dermed bruker lenger tid. Men så viser det seg at det å møte flere språk i tidlig alder, ikke i seg selv gir grunnlag for å si at flerspråklige barn snakker senere enn enspråklige. Hjernen har plass til mange språk, og barn er veldig flinke til å skille mellom hvem som snakker hvilket språk, sier Høyland i podkasten.

– Hvis vi ser til andre land i andre deler av verden, er det veldig vanlig å ha både to og tre språk hjemme, og flere offisielle språk i samfunnet rundt. Så det er ikke belegg for å hevde at flerspråklige barn begynner å snakke senere enn enspråklige barn, legger hun til.

Det er veldig variabelt hvordan man lærer seg språk og hva utbyttet blir. Det handler om motivasjon, hjemmeforhold, foreldres bakgrunn og utdanning, påpeker forskeren.

– Variasjonen i når barn generelt begynner å snakke, er stor. Det er vanskelig å si noe helt presist om det annet enn at det er mye som er normalt, sier Høyland.

Derfor er det også viktig å være obs på hvor skillelinjen går mellom språklige vansker og normal flerspråklig utvikling, understreker hun.

– Flerspråklige barn kan ha utfordringer med språket, men da har de utfordringer på alle sine språk, ikke bare på norsk, sier Høyland.

– Man må være tett på, observere og følge utviklingen for å kunne avdekke eventuelle språkvansker. Det er dette som ofte kan være litt vanskelig, for barnets muntlige språk kan minne om det man ser hos barn med språkvansker, men årsakene vil være ulike. Å være flerspråklig i seg selv er ingen hemming, men det er klart at når barnet forstår at her blir jeg ikke forstått, så er det en prosess som er krevende for barnet og som trenger tid. Da er ikke nødvendigvis løsningen å sette i verk masse spesialpedagogiske tiltak, men heller å være tett på, eksponere, vise, snakke om og sørge for at barnet kommer inn i lek. Samspill med andre barn og voksne er avgjørende for å få prøve ut språket.

Påstand 3: «Små barn burde ikke utsettes for mer enn to språk.»

– Her er det nok en oppfatning av at språk kan forstyrre hverandre. At det kan gi utslag i feil, mangelfullt eller at man til og med kan bli halvspråklig hvis man blir utsatt for flere språk samtidig, sier Høyland.

Dette har også blitt tilbakevist gjennom forskning, påpeker hun i podkast-episoden.

– Det er ganske vanlig å møte flere språk i ung alder. Kanskje bruker man de ulike språkene på litt forskjellige måter og i ulik grad. Man blir ikke nødvendigvis like kompetent i alle språk.

Hvis far har ett språk, mor et annet og det er et tredje språk ute i samfunnet, er det naturlig for barnet å ha alle disse språkene, påpeker Høyland og Hofslundsengen. Istedenfor å tenke på det som «for mange» språk, bør man tenke på hvilke muligheter det gir, mener de.

Påstand 4: «Det er viktig å rette feil i grammatikken.»

– Å påpeke feil kan gi et negativt selvbilde, og gjøre at barnet trekker seg eller føler at det gjør noe som ikke er godt nok, sier Høyland i podkasten.

– Det å teste ut hypoteser og mønstre i språket, for det er det vi gjør når vi prøver å snakke, er et naturlig ledd i en utviklingsfase. Man prøver ut og får tilbakemelding. I språklæringsteorier legges det derfor vekt på at man skal bekrefte og utvide for å vise til barnet gjennom positiv korrigering hva som er rett. Da får barnet en bekreftelse på det, istedenfor at man påpeker det som er feil, sier hun.

Påstand 5: «Barnet har ikke språk.»

– Jeg tror at «språk» i denne sammenhengen betyr norsk, for det er veldig få mennesker som ikke har språk. Da tenker jeg på språk som et middel til å kommunisere med, sier Høyland til barnehage.no.

– Hvis man skal tenke på hva man kan gjøre i barnehagen for å støtte flerspråklig utvikling, så er det aller viktigste å møte barnet som alle andre barn. Med en nysgjerrighet på «hvem er du?», «hva har du med deg inn i barnehagen?». Og bygge på dette i det videre språkarbeidet.

– Barn som begynner i barnehagen som tre-, fire- og femåringer, og som ikke har samme språk som barnehagen, har allerede mange begreper, mange følelser de har kjent på, mange ting de har smakt på, luktet på og gjort som de trenger nye ord på. Begrepene kan være der, forståelsen kan være der, men de trenger nye språklige merkelapper på et nytt språk. Det synes jeg er et utgangspunkt som vi må være bevisst og bruke på gode måter.

Barn må få kjenne på at de har noe å bidra med og at deres erfaringer også gjelder i barnehagen. Det er viktig for identitetsutviklingen, understreker Høyland.

– Jeg vet at mange barnehager er kjempegode på dette. De bruker musikk, fortellinger og bøker på flere språk, rim og regler, samt foreldre og lokalmiljøet for å synliggjøre barnas språklige og kulturelle ressurser. Det er mange relativt enkle grep man kan ta for å vise at alle hører til i barnehagen. For eksempel å telle eller bruke enkle fraser på barnas ulike språk, sier hun.

Samspill og lek

Avslutningsvis i podkast-episoden får Høyland spørsmål om hun har noen tips til barnehageansatte:

– Jeg tror at man ikke skal tenke at man må skynde seg i barnehagen, for det tar kanskje fem til syv år å lære seg et språk. Noen lærer språk fort, for andre tar det mer tid. Det er derfor viktig å være tett på barnet. Ha god dialog med foreldrene. Finn ut hva barnet er interessert i og spill videre på det, svarer hun.

– Barnehagelærere er veldig gode på å jobbe ut ifra rammeplanen og vet hva som er viktig i barnehagens språkarbeid, sier Høyland til barnehage.no.

Det finnes massevis av gode ressurser både på Internett og på biblioteket; fortellinger, bøker og sanger på forskjellige språk, påpeker hun.

– Bøker på flere språk, er veldig fint. Da kan barnet lese boken hjemme på morsmålet sitt, og så på norsk i barnehagen etterpå. På denne måten er barnet allerede kjent med innholdet i boken og er litt forberedt på hva som skjer i barnehagen.

Man kan også henge opp noen enkle fraser og ord på forskjellige språk i garderoben og i barnehagens ulike rom, som personalet kan bruke for å vise at barnas språk har en plass i barnehagen, råder Høyland.

– Men først og fremst handler det om å være tett på. Legg til rette for at barnet kan finne sin plass og være inkludert på sine premisser. Samspill og lek med andre barn og voksne er det som i størst grad utvikler språket, sier Høyland.