«En av de viktigste profesjonene i vår tid»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Før jeg begynte på barnehagelærerutdanningen ved Dronning Mauds Minne Høgskole, trodde jeg at jeg forsto barns lek. Jeg så på lek som noe naturlig, noe barn bare gjør for «moro skyld». Nå, mot slutten av profesjonsutdanningen, vet jeg bedre. Leken er noe langt mer enn et avbrekk i hverdagen – leken er barnas språk, deres måte å forstå og bearbeide verden på! Gjennom lek lærer barn å samarbeide, forhandle, uttrykke følelser og bygge relasjoner. Leken er ikke bare viktig – leken er helt grunnleggende for utvikling, læring og identitet!

Men lekens verden er også sårbar. Jeg har sett hvordan små barn kan ekskludere andre, erte, eller trekke grenser som skaper utestenging. Det som ser ut som «vanlig småbarnslek», kan også være arenaer for sosial makt, urettferdighet og følelsesmessige utfordringer. Dette viser hvor viktig barnehagelæreren er: Ikke bare for å legge til rette for moro og læring, men for å observere, veilede, støtte og bygge inkluderende fellesskap – hver eneste dag. Leken alene løser ikke konflikter; den må ledsages av voksne som har kunnskap, refleksjon og mot til å handle. MEN når det er mangel på ansatte i barnehagen, blir mange ting ikke oppdaget.

Jeg har sett hvor stor betydning dette kan ha på nært hold. Da jeg flyttet til Saupstad, var sønnen min 2,5 år og gikk på den tiden i en privat barnehage ved Jonsvatnet. Jeg valgte at han skulle fortsette å gå der, selv om det innebar en del kjøring for min del – det viste seg å være avgjørende for sønnen min sin trivsel og velvære i barnehagelivet. De voksne observerte at han «sto litt utenfor» – det var ikke mobbing eller utestenging fra de andre barna, men han turte rett og slett ikke å tre inn i leken. Gjennom målrettet oppfølging og tilrettelegging ga de ham verktøyene han trengte for å bli tryggere på seg selv og delta i lek og fellesskap på egne premisser.

Denne erfaringen viser tydelig hvordan kompetente, tilstedeværende barnehagelærere kan oppdage og støtte barn i sårbare situasjoner, før små utfordringer utvikler seg til større problemer.

Og nettopp derfor må vi stoppe opp og spørre oss: Hvorfor gir vi ikke yrket som barnehagelærer den statusen og de ressursene det faktisk fortjener?! For tiden rapporteres det om en nasjonal krise i barnehagesektoren: Bemanningen er for svak, søkertallene til barnehagelærerutdanningen synker dramatisk, og de som allerede er i jobben, bærer altfor ofte preg av å være utmattet og overbelastet. Når voksne ikke har tid til å observere og støtte barna, kan utestenging, erting og små konflikter eskalere – med konsekvenser for barnas følelse av trygghet og fellesskap. Dette kan barna ta med seg videre, og påvirker hvordan de møter de samme utfordringene i skolen.

Når kvaliteten i barnas allerede første møte med utdanningsløpet – barnehagen – settes under press, påvirker det ikke bare den enkelte barnehagehverdag, men samfunnets evne til å bygge trygge, kompetente og engasjerte borgere. Å undervurdere barnehagelæreren betyr å undervurdere barndommen – og da svikter vi framtiden.

Derfor må vi handle: Vi må styrke bemanningsnormer, sikre at lønn og arbeidsforhold står i forhold til ansvar, og vi må synliggjøre at barnehagelærer er en profesjon på lik linje med andre pedagogiske yrker. Vi må også sikre at barnehagene har ressurser og kompetanse til å håndtere sosiale utfordringer som erting, mobbing og utestenging. Når de voksne som skal støtte barns lek, begrepsutvikling og sosiale liv får rammer og tid til å handle, kan de forebygge konflikter og bygge trygge fellesskap.

Jeg har sett med egne øyne hvordan lekens kraft utfolder seg – både når barn støtter hverandre, deler og bygger vennskap, og når de strever med erting og utestenging. Jeg har hørt barna når de gir uttrykk for tanker og følelser gjennom symboler og samspill. Derfor må vi sikre at de som legger grunnlaget for dette arbeidet får de betingelsene som gjør at de kan gjøre det – med stolthet, faglighet og frihet. 

Barnehagelæreren er ikke bare «en som passer barn» – det er en av de viktigste profesjonene i vår tid. Og det er på tide at vi behandles deretter.

Vi trenger handling – ikke bare ord. Politikerne må prioritere barnehageyrket, styrke bemanning og lønn, og sikre at alle barn får en trygg, inkluderende og læringsrik hverdag. For når vi styrker barnehagelæreren, styrker vi barns muligheter, lekens verdi, og framtidens samfunn.

Dette gjelder ikke bare barnehagelærere, men også barne- og ungdomsarbeidere og fagarbeidere.