Ole Morten Glastad  Mouridsen er pedagog og foredragsholder i Stine Sofie Stiftelse.
Ole Morten Glastad Mouridsen er pedagog og foredragsholder i Stine Sofie Stiftelse. (Foto: Alexander Kjønsø Karlsen)

Vold og overgrep er tabubelagt – det prøver Ole Morten å gjøre noe med

Mange sier det er vanskelig å snakke med barn om overgrep. Det prøver Ole Morten Glastad Mouridsen og Stine Sofies Stiftelse å gjøre noe med.

Ole Morten Glastad Mouridsen er pedagog og foredragsholder i Stine Sofies Stiftelse, og reiser landet rundt for å snakke med både barn og voksne om vold og overgrep.

Han opplever at mange tar kontakt med dem for å få gjennomført foredrag.

– Det er mange barnehager, skoler og kommuner som gjerne vil ha kurs for sine ansatte som er i kontakt med barn. I tillegg besøker vi en del studentorganisasjoner. De opplever at universitetene ikke underviser godt nok om temaet, og at de selv vil ta tak. Jeg opplever det som et tydelig signal om at kunnskapen og handlingskompetanse på fagfeltet vold og overgrep ikke er god nok.

Barnehagebesøk

Så hva skjer egentlig når stiftelsens ansatte kommer til en barnehage? Det starter gjerne med en samling med barna, her er også de ansatte i avdelingen med.

– Vi gjør det slik fordi vi mener at barnehageansatte selv bør ha kompetansen til å holde disse eller lignende samlinger. Det er de som kjenner barna, og har en trygg relasjon med dem. De har større gjennomslagskraft enn oss som kommer utenfra har. Men siden det er ansatte som syns dette er vanskelig, kjører vi disse samlingene hvor de får være med og se hvordan vi gjør det.

Etter en slik samling ser gjerne de ansatte at dette er noe de kan gjøre selv.

– Da er vi fornøyd, for da har vi oppnådd det vi ønsker, nemlig at barnehageansatte selv kan gjennomføre slike samlinger og snakke med barn.

Etter en samling med barna, har stiftelsen møte med alle de ansatte. Her snakkes det blant annet om hva vold og overgrep er, og hva konsekvensene av å bli utsatt for dette er, også i et livsløpsperspektiv.

– Vi snakker også om tegn og symptomer, og går gjennom barnesamtalen vi har hatt, slik at alle får et innblikk i hvordan vi har gjennomført det. Barnehageansatte er eksperter på å snakke med barn, men tematikken vold og overgrep oppleves komplisert og at de ikke finner ordene. 

Mouridsen sier det er et paradoks at man nesten uten problemer kan snakke med barn om døden, noe som ikke er like tabubelagt lenger.

– Det mange kanskje ikke tenker på, er at det er mange barn og unge som blir utsatt for vold og overgrep. Forskning viser at én av fem opplever dette før de fyller 18 år.

LES OGSÅ: Storsatsing fra Stine Sofies Stiftelse og PBL: Vil hjelpe de sårbare barna

Vanskelig tema

En annen ting, sier han, er at det er mange voldsformer man ikke tenker på.

– Hvis man sier ordet vold, så tenker folk ofte fysisk vold. Men vi må ikke glemme den psykiske volden. Barn som blir latterliggjort eller truet. Barn som blir fortalt at de ikke duger så de føler seg uønsket og uelsket. Barn som blir stengt inne på rommet. Så er det også barn som bli eksponert for vold. Som lever i et hjem hvor voksenpersoner utøver vold mot hverandre, det kan oppleves like ille for barnet.

– Hvorfor tror du at denne tematikken er vanskelig?

– Jeg tror årsaken er at det er en sårbar tematikk. Ansatte er redd for å si noe feil, og frykter kanskje at barna skal bli redde for det de sier. Vi opplever også at barnehageansatte har stor respekt for foreldrene til barn, og at de selv føler at de blir dem som mistenker foreldrene. Vi er opptatt av å formidle at vi jobber med dette på bakgrunn av omtanken for barnet. Det handler ikke om mistanke, men omtanke.

Noe av det Mouridsen hjelper barnehageansatte med er å rydde litt i begrepene. Enkelte blander barns seksualitet med voksenseksualitet.

– Når voksne har sex, har de lov til det hvis begge ønsker. Men voksne har ikke lov til å ha sex med barn, men barn har lov til å ha sex med seg selv. Barn er seksuelle vesener, de utforsker sin seksualitet. Så vi må normalisere den sunne seksualiteten, men være tydelig på hvor grensene går.

Seksualitet

Han tror seksualitetsbiten også er en av tingene de ansatte kvier seg for å snakke om, noe som også gjelder foreldrene.

– Jeg opplever nok at mange tar praten med barna og ungdommene sine litt for sent. Jeg tror frykt og at det er ubehagelig for den voksne er den største årsaken til at voksne utsetter eller lar vær å ta samtalene. I tillegg kommer uskyldstanken. At barn er uskyldige, og bør derfor få slippe å forholde seg til dette.

– Men kan ikke barn få slippe å forholde seg til det da?

– Noe kan de selvsagt få slippe, informasjon og samtaler med barn skal alltid tilpasses alder og modning. Det er viktig å påpeke at det er aldri barns ansvar, men voksnes ansvar. Men på samme måte som vi tar forhåndsregler når vi slipper barn ut i trafikken, tenker jeg at vi må gi barn noen muligheter til å si fra.

Et spørsmål som går igjen er hvordan barn kan vite at det de blir utsatt for er galt, hvis de ikke vet hva som er galt.

– Det hører vi fra flere, at for å vite hva som er et seksuelt overgrep må man vite hva som er normal seksualitet. Vi har også hatt barn på Stine Sofie Senteret som ikke visste at det de var utsatt for var uvanlig, sier han, og fortsetter:

– Det er viktig å si at vi ikke bruker begrepet seksuelle overgrep når vi snakker med barn. Vi snakker om kroppen, hvor de voksne har lov til å ta på barn. Så skiller vi mellom at noen voksne må «ta på». Som for eksempel legen under en undersøkelse. Så snakker vi om at barna får lov til å ta på seg selv. Vi prøver å tilstrebe at barna får en normal seksualitetsutvikling, at de får et godt og sunt forhold til egen kropp, og at det er de selv som bestemmer hvor grensen går.

LES OGSÅ: De gir 500 utsatte barn og unge et unikt tilbud

Foreldre i særstilling

Han er klar på at barn ofte vet at det ikke er lov til å slå, men at det er noen barnehagebarn som ikke vet at det også gjelder foreldrene. At barna tenker at foreldrene er i en særstilling.

– Og her presiserer vi overfor barna at det gjelder alle voksne. Mamma, pappa, bestemor og bestefar, de som jobber i barnehagen og alle andre voksne.

Etter møtet med de ansatte, gjennomføres det ofte et foreldremøte.

– Vi gjør det, for at vi tenker at det er en dugnad, og et felles ansvar å forebygge og avdekke vold og overgrep mot barn. Barna kan ta sine forhåndsregler, de ansatte har det store ansvaret for å se hvordan barna har det, og foreldrene er de som er nærmest barna. Derfor er det viktig at de også vår de verktøyene de trenger for å gjøre en best mulig jobb.

En ting er at foreldrene kan justere sin egen atferd hvis de nærmer seg en grense. Ifølge Mouridsen er mange av oss er så gamle at man har vokst opp med en autoritær foreldrestil, spesielt fra fedre.

– Det eneste kriteriet for å få barn, er at man klarer å lage det. Hvem har man som forbilde i oppdragelsen? Det er ofte egne foreldre. Dette harmonerer ikke med dagens barnesyn, og hvis man ikke klarer å bli kvitt den autoritære foreldrestilen, snakker vi om konsekvensene av det, og gir tips til hvordan foreldre kan jobbe for å endre seg. Vi snakker også om ansvaret foreldrene har for barn generelt. Både for egne og andres barn.

Avvergingsplikt

Barnehageansatte har en opplysningsplikt etter barnehageloven. Man har også en avvergingsplikt som er hjemlet i straffeloven.

– Den gjelder alle – uavhengig av hvor man jobber og hvilket mandat man har. Hvis man ser et barn blir slått, eller ser voksne true med fysisk avstraffelse, har man plikt til å avverge at det skjer, og det tror jeg ikke alle er klar over. Selv enkelte barnehageansatte blander opplysningsplikten med avvergingsplikten, og tenker at det er samme greie. Men det holder ikke alltid å melde barnevernet. Står man en fredag ettermiddag og forstår at det kommer til å smelle hjemme hos et barn, eller det kommer en onkel på besøk som barna har fortalt forgriper seg, holder det ikke å sende en melding til barnevernet som kanskje blir lest mandags morgen. Da må man ringe politiet.

Han oppfordrer alle til å lese på nettsiden til NKVTS som beskriver avvergingsplikten godt. 

– Hva sier foreldrene når dere har vært og snakket med dem?

– De blir glade for å bli opplyst, og jeg opplever at veldig mange blir klar over hvilket ansvar de har. Det er barn det er snakk om, barn som ikke kan stå opp for seg selv på samme måte som voksne. Vi vet at barns stemme ikke blir lyttet til på samme måte som voksne i rettssystemet.  Voksenstemmen vinner ofte, og barns utsagn blir det ofte slått mer tvil om, og det er problematisk. Vi prøver å appellere til dem at de kan utgjøre en forskjell. At de kan være den ene som ungdommen snakker om, den ene som så dem, den ene som tok meg på alvor, og den ene som faktisk gjorde noe som medførte at livet ble bedre.

Nettressurser

NKVTS - Plikt.no

Stine Sofies Stiftelse - Jeg vil vite

RVTS - snakkemedbarn.no

Redd Barna - #JegErHer

UNICEF - Den ene

BUFDID - Jeg vet

Debatt

Til toppen