Det stormer rundt barnehager, skole og helse for tiden. Klart det! Det handler om deg og meg og vi vil jo det beste for våre barn, for våre eldre og oss selv.
Vi er privilegert i dette landet. Vi har penger. Vi har demokrati. Men hvor skal det satses? Hvor og hvordan får vi mest utav midlene våre for å sikre best mulig vekst og best mulig levekår for alle?
Mange engasjerer seg og jeg leser artikler og innlegg av faglærte og ufaglærte. Noen treffer deg i hjertet, andre provoserer.
Jeg mener at vi må satse på fremtiden. De små menneskene. Og det er akkurat det jeg vil si noe om akkurat nå. For det er noen forslag som rammer noe av det jeg brenner aller mest for: Jobben min. Barnehagen og alle menneskene der. De små menneskene der, først og fremst. ALLTID først og fremst, men også de store menneskene der.
Vi har fått ny rammeplan i barnehagene. Det er et styrende dokument for hva barnehager i Norge skal inneholde. En kvalitetssikring. Det som skiller den nye fra den gamle er tydeligheten i hva barnehager skal gjøre og inneholde, fremfør bør gjøre. Jeg applauderer.
Vi nærmer oss med stormskritt bemanningsnorm i barnehager. ENDELIG! Dette har vi ventet på. Samtidig er det snart høring om høyere pedagog norm i barnehagen. Fantastisk! Ja, takk til flere faglærte i barnehagen.
Men..
Hvordan blir disse endringene i praksis. Hvordan skal endringen gjennomføres og hvordan vil de påvirke de små menneskene der? Hvordan vil de påvirke de store ufaglærte og faglærte menneskene der?
Bakgrunnen for at jeg nå vil si noe om dette, er et svar til professor Arne Holte. Som jeg, blant andre, hadde den glede å lytte til under en fagdag om barns psykiske helse. Arrangert av kommuneforlaget og Styd kommunikasjon.
Han holdte et foredrag på to timer som ikke kan beskrives som annet enn et fyrverkeri i statistikk og forskning om psykisk helse, og de sju helserettighetene. Da han i sitt trav i midtgangen plutselig stod der med sitt hyperengasjerte selv og en mikrofon kloss oppi ansiktet mitt og sa: «da trenger vi flere pedagoger i barnehagen?»
Jeg svarte «Nei.» og på det neste spørsmålet klarte jeg bare stotre frem «det er litt mer komplekst..» Hva han sa eller spurte mer aner jeg ikke, da amygdaladelen av hjernen min var gått rett i fight-flight-freeze-modus ved synet av denne mannen og en mikrofon langt innenfor min komfortsone. Min primitive del av hjernen valgte freeze akkurat der og da.
Men, kjære professor Arne Holte (og Torbjørn Røe Isaksen).
Jeg mente «Nei.» For i praksis vil flere pedagoger inn, ikke bety flere hender, fang, ører og øyne inn i barnehagen. Det vil bety færre. Det vil bety at en pedagogisk medarbeider mister jobben sin.
For akkurat nå er det ingenting som tyder på at denne nye normen har en plan for hvordan en skal satse på de ufaglærte og hvordan tilby disse videre utdanning.
En pedagogisk medarbeider mister jobben sin, som kanskje sitter på store mengder kunnskap om relasjonsbygging og årevis med erfaring i trøst, forståelse og trening i hvordan se, høre og oppfatte den minste forandring hos enkelt barn i en stor og til tider høylytt lekende barnegruppe. En pedagogisk medarbeider som er engasjert i barna og familien deres.
Og ved at denne blir byttet ut mister barnet og barnegruppen 4 timer i uken med faktisk voksen tilstedeværelse. Dette er det som skjer i praksis ved 50 prosent pedagogdekning.
Slik jeg leser forslaget.
Dette på grunn av den lovfestede ubunden tiden som følger med en barnehagelærerstilling. Slik barnehagehverdagen er i dag har vi ikke fire timer voksentilstedeværelse i uken å miste. Det er rett og slett ikke forsvarlig.
Jeg er ikke imot den ubundne tiden. Tvert imot. Jeg mener faktisk at det er for lite planleggingstid. Og det er i realiteten slik at pliktoppfyllende barnehagelærer bruker sin fritid for å kunne overholde de krav som blir gitt dem, og som en stadig økende stillingsinstruks sier. Det gjør så visst også pedagogiske medarbeider og fagarbeidere. Overtid er ikke noe som praktiseres mye av i barnehager, det er det ikke penger til.
Dagens forslag går ut på å heve pedagog dekningen til 43 prosent i første omgang. Sju barn per barnehagelærer på småbarn og 14 på store barn. Bemanningsnormen er på tre barn per voksen på småbarn og seks barn på store barn. 50 prosent på sikt og det jobbes for full pedagogdekning i deler av barnehageverdenen.
For styrerne blir det nye regnestykker og mer logistikk. Vi har heldigvis veldig mange dyktige styrere rundt om i dette vakre landet vårt. For visste du? Du må faktisk være multikunstner for å være styrer. Det står imellom linjene i stillingsinstruksen, det. De fungerer som vaktmester, vikar, navskjemaekspert, psykolog, innkjøpsansvarlig, trafikkonstabel, mentor, sykepleier og taxi. Så dette fikser de nok, dette også.
Men, dette tar igjen tiden deres bort fra oppfølgingen og veiledningen i det pedagogiske arbeidet i barnehagen.
Barnehagene er store bedrifter i dag. Og for å holde en bedrift gående er det pengene som styrer. Da blir det regning på prosenter hit og dit i forhold til areal og barneantall, man ser på helhet på «huset» for både bemanningsnorm og pedagogtetthet. Jeg skal ikke begi meg ut på å forklare hvordan dette regnestykke fungerer, da det er utenfor mitt område. Jeg er bare en fagarbeider, må du huske. Men jeg er redd det ikke blir de store endringene fra i dag annet enn at det blir litt mindre voksen tilstedeværelse med barna. Da hjelper det ikke hvor mye kunnskap man har om arbeidstiden og antall voksne ikke tilsier at du kan være der og utføre den i praksis.
Alt dette er jo også bare antall voksne i tall. Vi snakker ikke om menneskene bak. Alle vi som jobber med barn og unge vet at det ikke er antall voksne som utgjør kvalitet i barnehagen, det er hvordan den voksne virker. Jeg trenger ikke forskning for å uttale meg om dette. Derfor sier jeg også «Ja!» Ja, takk til flere faglærte i barnehagen.
Mulig det er noen som lurer på om jeg har vansker med å bestemme meg for mitt standpunkt. Men bare heng med litt til.
Faglærte sitter på kunnskap. Men kunnskap er ikke synonymt med at du virker i barnehagen. Det trengs erfaring. Å få teori til å fungere i praksis krever ofte trening og veiledning. Ofte mer trening og veiledning enn man får gjennom studiene. Vi erfarer i jobben vår og leser om barnehagelærere som får sjokk, «praksissjokk», over tidspress og arbeidsmengde når de kommer fra skole. Fulle av liv og engasjement, klare for å være tilstede for disse barna de har studert så lenge, for så å møte veggen. Hardt og brutalt. Dette må også forebygges, for vi vet jo at stabilitet er viktig for barna! Veiledning blir ofte gjort i møteform. Uten barn. I arbeidstiden.
Så, kjære professor Arne Holte (og herr Isaksen), jeg skal forsøke å hente meg inn igjen litt. For det er litt komplekst. Det er ikke et enkelt ja eller nei fra meg om vi trenger flere pedagoger i barnehagen. For det er så mange ting som er koblet sammen for at det skal bli et godt system, som faktisk forebygger og fremmer barns psykiske helse i barnehagen. Og den psykiske helsen til dem som jobber med disse barna. For løsningen er ikke enkel. Det må på plass et bedre forslag og en reell bemanningsnorm for at pedagogtetthetforslaget skal være til det beste for de små menneskene i barnehagen. Og de store.
I praksis for meg, som jeg leser forslaget til Isaksen, vil dette si en større arbeidsmengde på meg i perioder av dagen. Der jeg kan risikere å være alene på gruppen min. De 7,5 timene jeg er på jobb. Da tenker jeg på den tiden jeg er fysisk til stede. For når man jobber med mennesker er ikke det å «stemple ut» alltid like enkelt.
I dag, på min gruppe har vi 45 minutter midt på dagen der alle de voksne er fysisk til stede sammen med barna samtidig. Om ikke noen er syke da. Dette på grunn av åpningstid, ubundentid og pauseavvikling. Dette vil ikke forandre seg ved en lovfestet bemanningsnorm hos oss. Så, om det blir mer ubunden tid, så må jeg i praksis se flere, lytte, mate, skifte på, legge, trøste, aktivisere, veilede flere barn. Jeg må ha plass til flere i mitt fang i en større del av dagen. Jeg har ti fingre, to føtter en rygg og et hode, det er ikke en del av kroppen som ikke blir brukt når jeg setter meg ned på gulvet for å være tilstedeværende for barna.
To på fanget, en holder en hånd på hodet mitt, en annen står bak ryggen og klemmer meg godt rundt halsen før han går videre, så kommer det en bil kjørende over foten min. Samtidig skal jeg se de to som leker borti kroken, passe på å møte blikket deres når de ser opp fra leken og søker trygghet fra meg. Nikke og smile bekreftende at jada, jeg er her enda. Jeg skal støtte leken til barnet som sitter i pappkassen og «ringer» til bestemor på svampetelefonen ved å svare «Hallo. Ja. Mhm. Ha en fin dag på jobben. Hadet»
Når jeg har lagt på “telefonen”, tenker jeg mens jeg veileder i konflikten som bygger seg opp om den ene røde bilen: Håper at det er noen andre som har tid til oppvasken. Samtidig plukker nervecellene i hjernen opp en beskjed om en lukt som ikke er å ta feil av.
Er det noen som kjenner seg igjen?
Og dette er jo selvsagt bare det «vanlige», jeg må også fange opp signaler fra barn om det er noe som ikke er så bra. Det er alles plikt å melde fra om mistanker om misbruk. Men det er spesielt min plikt, som jobber så tett på disse barna, så mange timer i løpet av en dag.
Så med mine over 14 år som fagarbeider, 17 års erfaring i arbeidet med barn, og snart 35 års erfaring med å være medmenneske. Er jeg per dags dato kvalifisert. Om 3, 4 eller fem år. Ja, da er det kanskje ikke bruk for min kompetanse lenger. Da er det tid for å bytte meg også ut. For jeg er jo «bare» en fagarbeider. Og jeg er blitt mindre og mindre kvalifisert med årene. Ting jeg ble sett på som kvalifisert på før, er jeg ikke lenger. Det får jeg ikke lov til.
Er det det beste for barna? For familiene? For samfunnet? Jeg tror ikke det. Hadde jeg trodd det, måtte jeg sluttet i jobben min umiddelbart.
Måten dette blir gjort på er ikke bra nok, Isaksen! Jeg vil ikke godta det! Det må finnes en bedre løsning!
Jeg kan ha forstått dette feil. Som sagt logistikk og utregning er jo ikke mitt område. Jeg leder ikke en bedrift. Jeg er en fagarbeider som leker, veileder, støtter, trøster og tørker tårer. Jeg har kunnskaper om barn og deres utvikling, relasjonsprosesser og tilknytning.
Og med den kunnskapen i bunn, håper jeg at jeg har forstått feil.
Jeg startet min karriere i barnehage nettopp fordi jeg tror på forebygging. Jeg mener at det er her vi legger grunnlaget.
Jeg tror på mennesket som selvstendige tenkende individer i et demokratisk samfunn.
Jeg tror på barnet.
Men, jeg tror også at vi med dette tar et skritt frem samtidig som vi tar 1,5 tilbake.
