Hvorfor er det så vanskelig å si ifra når en kollega krenker et barn? 

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Det er lite forskning knyttet til voksne som krenker i barnehagen. 

I motsetning til i skolen, der vi har mer forskningsbasert kunnskap (Gusfre, Støen, Fandrem, 2022), og der blant annet elevundersøkelsen er sentral (Wendelborg, 2024).

Når dette forskningsprosjektet ønsker å belyse de ansattes perspektiver, kan det bidra til å øke vår kunnskap og forståelse for denne tematikken i barnehagen, og ikke minst hjelpe oss til å sette inn tiltak som kan forebygge krenkelser fra voksne i barnehagen.

Lovverket sier klart og tydelig at terskelen om å si ifra når voksne krenker barn skal være lav: «Hvis du får mistanke om eller kjennskap til at en annen som arbeider i barnehagen, krenker et barn..» står det i klartekst i § 43 i Barnehageloven. 

Derimot er ikke forståelsen av hva som defineres som krenkelse like klar og tydelig. Det skaper usikkerhet og blir ofte det første hinderet mot at en sier fra. «Såpass må hen tåle», «Ja, men så streng må jeg faktisk være hvis jeg skal få hen til å høre etter» og «Vi ønsker da robuste barn?» er kommentarer som kan følge i krenkelsesforståelsens fotspor. Det er derfor viktig at vi starter med å løfte opp denne tematikken jevnlig og snakke sammen om hvordan vi tolker og forstår krenkelsesbegrepet, og knytter det til konkrete hverdagsepisoder i barnehagen.

Det eneste vi da risikerer er å utvide både vår egen og andres forståelse.

Forslag til tiltak én: Drøft med jevne mellomrom med bakgrunn i praksiseksempler: Hvordan forstår vi krenkelsesbegrepet?

Når vi undersøker de ansattes forhold til denne paragrafen er det et stort engasjement og et oppriktig ønske om å endre praksis der det er nødvendig, selv om det oppleves utfordrende.

Hva er det da som hindrer ansatte å si ifra?

I denne undersøkelsen er det omtrent 30 prosent av fagarbeidere, assistenter, pedagoger og pedagogiske ledere som opplever det svært vanskelig å si ifra når en kollega krenker et barn. Det er kun små forskjeller mellom disse ansattgruppene, noe som i seg selv kan være spennende å utforske videre. Like over halvparten av de samme ansatte opplever det i noen grad vanskelig, mens rundt 15 prosent opplever det i liten grad vanskelig eller ikke vanskelig i det hele tatt. Når vi ber om en tilbakemelding på hva som faktisk hindrer dem å si ifra , kan vi kategorisere funnene inn i to hovedtemaer:

1. Redd for å såre kollegaer

2. Redd for negative konsekvenser i etterkant, som negativt samarbeidsmiljø, at man blir stemplet som varsler/illojal, at stemningen på avdelingen blir dårlig, eller at man selv blir ekskludert.

«Redd for å såre kollega» er en del av negative konsekvenser, men det skiller seg tydelig ut som det som alle grupper ansatte (også styrerne) opplever som det største hinderet for å si ifra når de ser voksne krenke barn.

«Jeg er så redd for å såre kollegaen min» (pedagog).

«Jeg vil ikke såre kollegaen min for jeg vet at hen ikke tåler så mye kritikk» (styrer).

«Det å såre den andre, tenke at hen synes jeg også er slik og ikke er bedre. Redd hva de andre kan tenke hvis jeg sier fra» (assistent/fagarbeider).

Flere er opptatt av at dersom en sier fra vil en i tillegg til å såre den andre blir sett på som en som skal fremstå som bedre enn de andre:

«Jeg er redd for å såre, og vil jo ikke være bedre enn andre, da de kan tenke at jeg kan gjøre det samme. Ønsker ikke dårlig relasjon og dårlig stemning» (pedagogisk leder).

Og det er negative konsekvenser både i relasjon og kultur som hindrer at de ansatte sier fra når de ser krenkelser fra voksne i møte med barna:

«Jeg er gjerne litt konfliktsky. Vil ikke starte en «krangel». Må tilbake på jobb dagen etterpå. Frykten for å møte masse motstand og skape ubehag hos den andre. Krenke den andre når man gir beskjed til sin leder» (pedagog).

«Blir ikke tatt på alvor av styrer, som feier det bort. Styrer har venninne-forhold til enkelte kollegaer. Vanskelig å gi beskjed da. Frykten for at en står alene med å gi beskjed og ikke får støtte fra styrer etter en har gitt beskjed» (fagarbeider/assistent).

Både det å såre en kollega, redselen for ubehag, økt konfliktnivå og utydelig ledelse har sammenheng med barnehagens kultur som har fått utvikle seg over tid. Bodil Ekhold og Anna Hedin (2013) anvender begrepet «erfaringsdiskurs». Det innebærer inngrodd vanetenkning, vanetolkning og taus kunnskap som sitter både i barnehagens vegger og de ansattes kropper. Ofte blir dette ikke verbalt kommunisert og utfordret i den enkelte barnehage, noe som igjen kan føre til at «sånn har det alltid vært hos oss», eller: «det nytter ikke allikevel» kan forsterkes og hindre åpen kommunikasjon og en god tilbakemeldingskultur.

Med bakgrunn i dette kommer forslag til tiltak nummer to: Løft frem gode praksiseksempler jevnlig i personalgruppen der vi heier frem hverandres gode, kjærlige, utviklende og pedagogiske initiativ i møte med barna. 

Gjør det samme med en utfordrende situasjon der personalgruppen sammen kan drøfte voksen-rollen og etiske dilemmaer som oppstår i barnehagehverdagen i møte med hverandre, barn og foreldre.

Det er et bevisst valg å sette av tid til denne type dialoger som en del av det å styrke profesjonsbevisstheten hos alle ansatte. Vi har gjennom denne typen refleksjoner muligheten til å etablere et felles språk på det som vi kan være stolte av, og det som er utfordrende. En annen gratis bonus er en styrket tilbakemeldingskultur.

Hver enkelt ansatt har et ansvar i hvordan hen påvirker kulturen i barnehagen. Ingen kan unndra seg det uavhengig av stillingskategori. Vi ser, som beskrevet over, at pedagoger/pedagogiske ledere og fagarbeidere/ assistenter opplever det tilnærmelsesvis like utfordrende å si ifra når en kollega krenker et barn. Styrere skiller seg ut ved at ingen av dem opplever det svært vanskelig, men 86 prosent opplever det i noen grad vanskelig.

«Jeg vet at det er min plikt å ta den samtalen når noen har meldt i fra til meg om at hen har krenket et barn, men det er faktisk noe av det mest utfordrende jeg gjør» (styrer).

Styrer har et særskilt ansvar i § 43-saker. Når det meldes om at en ansatt har krenket et barn «skal vedkommende straks melde fra til barnehagens styrer. Styreren skal melde fra til barnehageeieren». 

Det er ikke tvil. Det er skal, og ikke bør eller kanskje melde ifra. 

Det er også derfor det er viktig at styreren vet at hen er barnehagens kulturelle hovedarkitekt. En arkitekt som med bakgrunn i barnehagens grunnmur (rammeplan og barnehagelov) bygger gode strukturer for hva som det skal og må forventes av styrer så vel som hver eneste ansatte for eksempel når de får mistanke om eller kjennskap til at en voksen krenker et barn (§43). Dørterskelen skal være lav til styrers kontor, og ikke høy slik en fagarbeider beskriver det:

«Beklager, men jeg må ærlig si at for meg er terskelen inn til styrer høy. Jeg vet faktisk ikke om det jeg sier blir trodd og tatt på alvor hvis jeg skal si ifra de gangene jeg ser at kollegaer på avdelingen oppfører seg krenkende ovenfor spesielt ett barn.»

Vi trenger styrere som tydeliggjør og kommuniserer forventninger til seg selv og de ansatte slik denne styreren beskriver at hen gjør:

«Jeg gjentar til det kjedsommelige, både til fast ansatte og vikarer: Dere skal heie hverandre frem hver eneste dag for alt det gode dere ser at barn og kollegaer gjør. Dere skal også alltid si ifra hvis dere ser noe som dere opplever som krenkende, enten det er mellom barn, mellom voksne eller mellom voksne og barn. Hvis dere er i tvil, så kom og snakk med meg.»

Forslag til tiltak tre: Styrer må tydeliggjøre og kommuniserer forventninger til seg selv og de ansatte i forhold til § 43 der det utarbeides rutiner og strukturer som ivaretar forventningene.

Til syvende og sist handler det om barns rettigheter. Barns rett til et trygt og godt barnehagemiljø der hver eneste ansatt har en klar forventning til seg selv og sin leder om å si ifra når vi får mistanke om eller kjennskap til at voksne krenker barn.