Thyme gjennom tiden

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

For oss voksne er den tiden vi ser ned i skjermen i stedet for å se barnet et øyeblikk, for barnet er det tusenvis av øyeblikk. Akkurat som sommerferien var et helt liv da vi var små, er de tusenvis av øyeblikk bak eller foran skjermen et helt liv for barnet. Barna vokser opp bak en mur av skjermer.

-

Et barn blir født. Barnet heter Thyme. Under fødselen filmer far med mobilen. Straks Thyme blir lagt i mors armer, ber mor far om å ta noen bilder for å poste på Instagram. Thyme er verdens nydeligste barn. Likes strømmer inn, plinger som nydelig musikk i mor og fars ører. Verden må få vite det. Hver gang. Hver dag. Hele livet. Hvis ikke, har det ikke skjedd. Hvis ikke, har det ingen verdi.

Mor lærer å amme på sykehuset, men er utålmodig fordi hun ikke får det til slik som alle på Insta gjør. De får til alt. Noe må være galt med henne. Mor tar bilde av Thyme under amming mens hun piner seg gjennom seansen. Hun sender bildet til far: «Hva er galt med Thyme? Eller meg?» Hun sukker mens hun ser på mobilen, leser om amming, ser på alle de nydelige babyene som lever et perfekt babyliv. Kjendiser har fått baby. Nydelige bilder viser bittesmå nyfødte hender som holder rundt en voksen finger. Sånne bilder må vi også ta, tenker mor, og rykker til når Thyme plutselig gråter. Hvor mange likes har bildene hun la ut i går fått? Rask sjekk. De som far tok av dem begge har gitt henne rekordmange likes. Jippi! Verden må få vite det. Hver gang. Hver dag. Hele livet. Hvis ikke, har det ikke skjedd. Hvis ikke, har det ingen verdi.

Thyme blir to år. Rundt barnet og kaken står et titalls familiemedlemmer og holder mobilene opp mot Thyme mens de synger og ser ned i skjermene. Etter at kaken er spist, må Thyme sitte på alles fang – også på fanget til fem år gamle Ursula, som ikke liker babyer. Men Ursulas far vil ha noen bilder å legge ut på nett, slik at alle kan se hvor søt og god datteren er mot lille Thyme. Verden må få vite det. Hver gang. Hver dag. Hele livet. Hvis ikke, har det ikke skjedd. Hvis ikke, har det ingen verdi.

Far leker med tre år gamle Thyme. De bygger med Duplo-klosser. «Far er like glad i å bygge med Lego som deg, Thyme,» sier mor og finner frem mobilen for å ta bilder. «Hva syns du om dette bildet?» spør hun far, og han reiser seg og stiller seg ved siden av mor. «Far elsker Lego like mye som meg, kanskje mer!» skriver jeg, sier mor. Far tar telefonen og sier: «Det heter Duplo. Ikke Lego. Og jeg ser jo helt deranged ut. Ta et nytt.» Far setter seg ned på gulvet, og Thyme gir ham glad en rosa Duplo. Endelig skal de leke! Far reiser seg igjen og går bort til mor, og de ser begge på mobilen. Verden må få vite det. Hver gang. Hver dag. Hele livet. Hvis ikke, har det ikke skjedd. Hvis ikke, har det ingen verdi.

Mor og tante går på kafé med fire år gamle Thyme. Mor løfter opp Thyme på en av de høye stolene, setter iPaden på bordet foran og slår på Thymes favorittspill. «Så sitter småttingen stille», sier hun til tante før de bestiller mat. «For tredje gang! Hva vil du ha da, Thyme?» «Hører ikke etter, hva?» sier tante. «Nei, aldri. Bare helt oppslukt av den der iPaden. Vi vet ikke hva vi skal gjøre, faktisk.» Thyme forsøker å finne fisken på skjermen og få brettet til å lage den herlige plingelinge-lyden som viser at Thyme har klart noe. Mor tar bilde av Thyme, tapper på mobilen og viser det til tante. Verden må få vite det. Hver gang. Hver dag. Hele livet. Hvis ikke, har det ikke skjedd. Hvis ikke, har det ingen verdi.

Mor hjelper seks år gamle Thyme med de første skoleleksene. Endelig lekser! Fra skolen! Mor sitter trygt ved siden av Thyme. De ser på boken med bokstavøvelsene. Thyme har skrevet navnet sitt utenpå boken. Mor skryter av de fine bokstavene og tar opp mobilen for å ta bilde. Thyme liker ikke mobilen. Den er så kald. Mor tar bilde. «Smil, Thyme!» Thyme drar opp munnen i en smilegrimasje. «Du er så søt!» sier mor og prikker på den glatte skjermen. «Oi! Allerede likes! Se, Thyme!» En tannløs Thyme gjør noe rart med ansiktet på bildet. Thyme liker ikke bildet. «Leksene er ikke ferdige, mamma. Mamma. Mamma. Mamma!» «Ja, ikke mas!» stemmen er sint. «Jeg skal bare gjøre ferdig. Skriv videre du, så ser vi på det etterpå.» «Mamma. Mamma.» «Thyme. Jeg skal bare gjøre ferdig dette! Det er mange som ser på bildene jeg legger ut, og jeg må skrive ferdig, ellers virker det bare helt rart.» Mor holder på lenge. Thyme tegner kruseduller rundt bokstavene. «Sånn,» sier mor. «Nå kan vi se på leksene.» Thyme blir glad. «Nei, men se på de søte krusedullene, du er jammen en skrue altså.» Mobilen kommer opp igjen mens mor ler mot skjermen. Verden må få vite det. Hver gang. Hver dag. Hele livet. Hvis ikke, har det ikke skjedd. Hvis ikke, har det ingen verdi.

Thyme er tretten år. På pulten står to PC-skjermer på 27 tommer. Ved siden av skjermen står en laptop med skjermen oppe, og i hånden holder Thyme sin egen mobil. Leksene skal gjøres før leggetid. På en av de store skjermene vises Timelord, et spill Thyme spiller sammen med andre fra klassen. På den andre prater Mr Gorilla i vei på Discord mens han spiller live, og meldinger fra folk som deltar i chaten ruller over skjermen. Plutselig braser mor inn på rommet så Thyme skvetter til. Banket hun på? I så fall har ikke Thyme hørt det. «Har du gjort leksene?» Et lite stikk av uro fyker gjennom magen. «Nei.» «Gjør lekser nå. Du skal legge deg snart.» Thyme ser på dokumentet som ligger åpent bak videoen på laptopen. Det er helt uinteressant. Skrive om hvorfor det er viktig med bier i verden? Sikkert noe Thyme rekker å gjøre før frokost i morgen. Thyme legger seg til vanlig tid, men står opp etter at det blir stille i huset. Setter seg ved pulten, demper lyden på PC-en og setter på headsettet, og snart lyser alle skjermene opp. Klokka tre sovner Thyme etter å ha sendt en hypergira melding til vennegruppen om poengsummen Thyme fikk på spillet nå nettopp. Verden må få vite det. Hver gang. Hver dag. Hele livet. Hvis ikke, har det ikke skjedd. Hvis ikke, har det ingen verdi.

15 år gamle Thyme har fått dårlige karakterer på skolen. Læreren sier at Thyme må sove mer. Ikke bruke så mye skjerm. Mor og far tar alle skjermer, PC-er og mobil ut fra rommet hver kveld. «Ingen skjerm!» sier de med hver sin mobil i hånden. «Dere bruker jo mobilene hver kveld helt til dere sovner,» sier Thyme. «Vi er voksne. Vi vet hva vi gjør,» sier de begge. Thyme henter en gammel mobil uten SIM-kort fra bunnen av skuffen i pulten. Den er ubrukelig til å tekste med, men Thyme kan surfe på nettet med den. Hver morgen er mor og far overrasket fordi Thyme er så trøtt. De forstår ikke at uten mobilen så er det umulig å sove. Med lyden av videoer og musikk i headsettet sovner Thyme etter hvert. Uten den er det stille, ensomt og kjedelig, mørkt og grått, skremmende. Jeg har ingen som bryr seg om meg, tenker Thyme, mamma og pappa vet ingenting om mitt liv, jeg hører ikke til noen plass, jeg er alene i skogen, som John i Days Gone, ingen svarte på meldingen jeg la inn i chatten før mamma tok mobilen, jeg er lei, jeg er sliten, jeg gir opp. Thyme finner en gif av en ødelagt bamse som skylles ned i do og med teksten My Life! Og poster det på flere plattformer.

Verden må få vite det. Hver gang. Hver dag. Hele livet. Hvis ikke, har det ikke skjedd. Hvis ikke, har det ingen verdi.