Desorganisert tilknytning til ansatte i barnehagen

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Psykisk helse blant barn og unge er satt på dagsordenen og har en større betydning enn noen gang. Kan det være slik at dårlige relasjoner kan ha fatale følger for barnets psykiske helse? Eller er det for komplekst for barn å vokse opp i dag, slik at de ansatte i barnehagen ikke har kapasitet til å gi det barnet trenger i en god relasjon?

Sistnevnte kan umulig stemme. Barn trenger ansatte som er tryggere, klokere og «sterkere» enn dem selv. Det er den ansattes jobb å reflektere rundt egne og barnets indre mentale opplevelser.

For å gjøre dette må du være opptatt av relasjonsarbeidet som foregår i barnehagen, og kan vi med sikkerhet si at det er godt nok?

Desorganisert tilknytning

Jeg tar videreutdanning i Psykisk helsepedagogikk på Universitetet i Stavanger, og har bitt meg merke i ordet «desorganisert tilknytning» (Cooper, Hoffman, Marvin & Pawel, 1999). Begrepet blir ofte brukt i forbindelse med de aller nærmeste omsorgspersonene til barnet, mor eller far. Det handler primært om omsorgspersoner som er uforutsigbare, skremmende, skremte og har sannsynligvis ikke gjennomarbeidet egne traumer eller tap i livet.

Dette stiller barnet overfor et uløselig dilemma; barnet kan være i situasjoner der det er redd, ofte trenger nærhet, omsorg eller trøst hos omsorgspersonene – men samtidig så er det omsorgspersonene som gjør barnet redd. Den som skal beskytte, utgjør en fare. Vil påpeke at dette er mine personlige meninger og holdninger til tematikken.

Relasjoner og tilknytninger utenfor hjemmet

Hva om det er sånn at barn kjenner på de samme følelsene rundt relasjonene de har med ansatte i barnehagen? Det er sikkert kontroversielt og upolitisk korrekt, men jeg vet fra tidligere erfaringer at det dessverre finnes ansatte i barnehager som både er uforutsigbare, skremmende og krenkende overfor barn.

Til tross for at barnehagesektoren har barnehageloven og rammeplanen å forholde seg til, ser det ikke ut til å være nok. Hva som skyldes at barn møter ansatte som opptrer på denne måten, er vanskelig å sette ord på. Jeg står på barrikaden for å rette søkelyset mot kvaliteten hos de ansatte i barnehagen. Det vil si at man som ansatt er villig til å investere noe i barn, til å engasjere seg, være interessert i barns livsverden, bry seg og være mentalt til stede. At man opplever seg som en autentisk ansatt, at ditt engasjement får betydning for barns utvikling og trivsel. At du utgjør en forskjell.

Dersom man som ansatt i barnehagesektoren ikke har denne tankegangen, mener jeg det er på tide å omskoleres. Vi trenger ansatte av rang som tar barns psykiske helse på alvor.

Kan dårlige relasjoner i barnehagen være skadelig for barns psykiske helse?

Jeg liker å se barnet i kontekst. Mennesker generelt i kontekst. Det vil si at det som svermer rundt oss, som påvirker oss, vil også påvirke barnet. Vi vet at gode relasjoner skaper trygghet, noe som gjør at hjernen går i læremodus. Dersom barnet aldri vil oppnå trygge voksenrelasjoner fra det som man anser som omsorgspersoner, vil ikke barnet føle seg trygg. Her vil det aktiveres stressrespons, noe som igjen går utover læring hos barnet.

For litt siden leste jeg en kronikk hos forskning.no, skrevet at Mette M. Aanes (2010). Den var primært rettet mot voksne, men jeg klarer ikke å se at det ikke skulle være likt for barn og unge. Hun skriver at dårlige relasjoner gir helseproblemer til befolkningen, på tvers av alder og kjønn. De dårlige relasjonene kunne gi symptomer på søvnvansker, depresjon og angst.

Som nevnt ovenfor, var dette primært rettet mot voksne. Voksne som i stor grad har evnen til å regulere egne følelser, være bevisst og har en indre arbeidsmodell – noe barn trenger veiledning og støtte for å utvikle. Hvordan kan vi da si at dårlige relasjoner ikke kan være skadelig for barns psykiske helse i fremtiden?

Barnehagen skal være en forebyggende arena, på veldig mye, men kanskje ekstra på psykisk helse og livsmestring. Ringvirkningene og kostnadene i samfunnet vil være enorme dersom vi ansatte i barnehagen ikke tar dette på alvor. Hvor vil dette ende, dersom vi ikke har trygge omsorgspersoner i barnehagene med metalliserende kapasitet? Jeg ønsker meg kognitive og emosjonelle prosesser som muliggjør det å bearbeide mellommenneskelige opplevelser og oppfatninger av seg selv og andre. Dette krever at man som ansatt i barnehagen, er i stand til å se seg selv utenfra og barnet innenfra – tenke og føle om seg selv og andre.

Kanskje nettopp dette kan være forebyggende!