Kunnskapsminister – var dette virkelig meningen?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg leder en privat barnehage i Moss. De siste ukene har jeg brukt mange timer på å lese kommunale forskrifter, beregningsgrunnlag, prosentsatser, regnskapstall og høringsdokumenter.

Det er selvfølgelig en del av jobben min å følge med på rammevilkårene våre. Men når jeg sitter der og forsøker å forstå hvordan kommunen har beregnet kostnader til blant annet ledelse, administrasjon, eiendom og IT, tar jeg meg i å tenke:

Kunnskapsminister – var dette virkelig meningen?

Den nye finansieringsmodellen for private barnehager skulle gi kommunene større ansvar og mulighet til å tilpasse finansieringen lokalt. Intensjonen kan være god. Problemet oppstår når større lokalt handlingsrom også betyr flere lokale tolkninger, flere forskrifter og større forskjeller mellom kommunene.

Nå skal kommunene lage sine lokale forskrifter. Private barnehager må lese dem, forstå dem, kontrollere beregningene og sende høringssvar dersom vi mener noe ikke stemmer.

Og dette skjer ikke bare i Moss.

Det samme arbeidet skal gjøres i kommuner over hele landet.

Moss er ikke problemet – Moss viser problemet

I Moss har kommunen sendt forslag til lokal forskrift på høring. Vi private barnehager har derfor satt oss grundig inn i forslaget.

Det har reist en rekke spørsmål.

Hvordan beregnes kommunens faktiske kostnader? Hvilke kostnader ligger i grunnlaget? Hvordan fordeles utgifter til ledelse og administrasjon? Hvordan behandles IT, lisenser og andre tjenester som i en kommune kan ligge sentralt, mens en privat barnehage må betale dem direkte over sitt eget budsjett? Hvordan sikrer vi at kostnader til bygg og eiendom blir sammenlignbare?

Dette er ikke spørsmål vi stiller fordi vi ønsker konflikt med kommunen.

Tvert imot.

Vi ønsker en forskrift som er forståelig, etterprøvbar og forutsigbar for begge parter.

Men når det krever omfattende arbeid bare å finne ut om beregningene gir et riktig bilde av kostnadene ved å drive en barnehage, bør vi stille spørsmål ved selve systemet.

For hvor mange barnehageledere rundt omkring i Norge sitter akkurat nå og gjør det samme?

Jeg er barnehageleder – ikke hobbyrevisor

Jeg leder Tronvik Gårdsbarnehage.

Jobben min handler først og fremst om barn.

Om å sørge for nok og gode ansatte. Om arbeidsmiljø. Foreldresamarbeid. Pedagogisk kvalitet. Barn som trenger ekstra støtte. Økonomi. Sikkerhet. Utvikling av barnehagen – og alle de små og store tingene som skjer når mange barn og voksne skal ha gode dager sammen.

Det er der jeg ønsker å bruke tiden min.

Jeg ønsker ikke å være hobbyrevisor for kommunale regnskaper for å kontrollere om barnehagen vår får den finansieringen lovverket sier vi skal ha.

Likevel opplever jeg at det stadig oftere er nettopp der tiden må brukes.

Og det er kanskje det som bekymrer meg mest.

For hver time en barnehageleder bruker på å tolke kommunale regnskapstall og forskrifter, er en time som ikke brukes på å utvikle barnehagen.

Hvor mange forskjellige systemer trenger vi?

Norge trenger selvfølgelig kommunalt selvstyre.

Men finansieringen av barnehageplasser kan ikke bli så lokal at to ellers like private barnehager får helt forskjellige rammevilkår avhengig av hvilken side av kommunegrensen de ligger på.

Når kommunene får større handlingsrom, øker også behovet for tydelige nasjonale rammer.

Ellers risikerer vi et system hvor kommunene tolker regelverket forskjellig, private barnehager må kontrollere beregningene forskjellig og både kommuner og barnehager bruker store ressurser på administrasjon.

Det kan umulig ha vært målet.

Private og kommunale barnehager løser det samme samfunnsoppdraget

Barnet som kommer inn døren i en privat barnehage om morgenen har ikke et annet behov for trygge voksne enn barnet som går inn døren i en kommunal barnehage.

De ansatte skal følge den samme bemanningsnormen.

De skal oppfylle den samme pedagognormen.

De skal følge den samme rammeplanen og det samme lovverket.

Og foreldrene forventer – med rette – den samme kvaliteten.

Da må finansieringssystemet også sikre reell økonomisk likebehandling.

Ikke bare på papiret, men i praksis.

Så jeg har en utfordring til kunnskapsministeren

Se på det som nå skjer ute i kommunene.

Ikke bare på intensjonene bak regelverket, men på hvordan det faktisk fungerer når kommunene og de private barnehagene skal omsette det til praksis.

Hvor mye administrasjon skaper vi?

Hvor store lokale forskjeller åpner vi for?

Hvor enkelt er det for en liten privat barnehage uten økonomiavdeling, jurister og egne analytikere å kontrollere at beregningene faktisk er riktige?

Og kanskje viktigst:

Er dette virkelig den beste måten å bruke ressursene våre på?

Jeg skal selvfølgelig fortsette å lese forskrifter, regnskapstall og høringsdokumenter når det er nødvendig. Det følger med ansvaret jeg har som leder.

Men jeg håper fortsatt at hovedoppgaven min kan få være den jeg en gang utdannet meg til:

Å skape en best mulig barnehage for barna.

Det burde også være målet for systemet rundt oss.