«Superhelt? Nei. Jeg er et helt vanlig menneske som føler meg ekstremt dårlig ivaretatt i et av de viktigste yrkene vi har»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Nå er jeg sint.

Helt siden pandemien kom for å bli i mars i fjor, har vi stått på hver eneste dag.

Vi har dratt på jobb for å holde samfunnet gående når alle andre er hjemme. Vi har blitt kastet mellom gult og rødt nivå rett som det er og vi har tilpasset oss på best mulig måte.

Vi har gått på tur. Vi har vært tilstede for barna. Vi har ledd, vi har grått, vi har oppdaget fascinerende fenomener i naturen, vi har laget bål, vi har grillet mat. Vi har lekt, vi har løpt, vi har gjort alt vi kan for å lage en best mulig hverdag for barna i barnehagen. For at livene deres ikke skal bli satt på vent. For at de skal kunne fortsette å møte vennene sine, for at de kan leke, for at de kan møte trygge ansatte som de har livsviktige relasjoner med.

Storm i et år

Barnehagene landet rundt har stått i en konstant og fortsatt pågående storm i et helt år. Sykefraværet og vikarbruken har aldri vært høyere. Ansatte må være hjemme over en lav sko for å teste seg så snart luftveissymptomer oppstår. Barn har måtte forholde seg til flere vikarer enn noensinne og den trygge rammen som består av et fast personal er ikke lenger en konstant i hverdagen.

Vi har gjort vårt beste. Vårt aller, aller beste.

Jeg har grått flere ganger av utmattelse og oppgitthet det siste året enn jeg noensinne har gjort, fordi jeg bryr meg om jobben min, fordi jeg ønsker å gjøre det beste og syns det er provoserende at smittevern i barnehagene ikke blir tatt alvorlig nok. At samfunnet rundt oss lyser rødt, mens alt stenger ned, men barnehagene? Nei, de holder vi åpne, fordi de samfunnsøkonomiske konsekvensene av stenging er for store. Heldigvis går det fint, fordi barnehagene er fylt av engler og superhelter som får hverdagen til å rå rundt, vi smiler og synger dagen lang og skifter bleier og er i sykt godt humør!

Jeg er så utrolig lei av å bli kalt for en superhelt.

Jeg er et helt vanlig menneske som føler meg ekstremt dårlig ivaretatt i et av de viktigste yrkene vi har.

Ikke lenger samfunnskritisk?

Jeg trodde jeg hadde nådd toppen av oppgitthet, men der tok jeg feil.

Det begynte torsdag kveld. Det kommer først ut at Erna Solberg, hun som har preiket et helt år om smittevern, har gått på en flause. Hun dro for å feire bursdagen sin på hytta med hele familien, mens hele Norge sitter hjemme.

Jeg har ikke ord for hvor ubetydelig jeg føler meg.

Barnehageansatte lever med minimal sosial kontakt for å redusere nærkontakter og ivareta smittevernet i barnehagene, men statsministeren vår trenger tydeligvis ikke tenke på det samme. Hun glemte seg litt, det var visst menneskelig, ups. Hun hadde snakket om smittevern så mye at hun glemte hva som gjaldt.

Så kommer jeg på jobb fredag morgen og får vite at barnehager og skoler ikke lenger blir regnet som å ha en samfunnskritisk funksjon, men en «viktig samfunnsfunksjon». Dette er hentet fra listen over samfunnskritiske yrker på regjeringen sine hjemmesider, sist revidert 16. februar 2021.

– Sint og lei meg

Dette skjer samtidig som barnehageansatte topper smittestatistikken i Oslo.

Mens vi kneler, mens vi gråter av utmattelse, mens vi jobber under utrygge forhold, mens vi sykemeldes, tørker tårer, vasker og spriter hender til blods, holder avstand, jobber med underbemanning. Mens vi er livredde for å ta med smitte hjem til nære som er i risikogruppa, mens vi holder oss unna familie og venner fordi man ikke har noe valg.

Jeg er så sint og lei meg at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Jeg har alltid elsket yrket mitt og selv visst at jeg har verdens viktigste jobb. Det tror jeg hele Norge kan skrive under på nå. Ansatte i barnehager, skoler, butikker og rengjøringsfirmaer har holdt landet vårt gående siden mars i fjor.

Jeg har alltid visst at det viktigste er at jeg selv kan se verdien av jobben jeg gjør. Det har alltid vært min indre drivkraft, flammen som holder meg gående.

Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre, for den flammen har blitt slukket. Den ble slukket av politikerne som sparker barnehagene landet rundt mens vi allerede kneler i grøfta med hendene bundet bak ryggen, og jeg sliter med å se hva som kan tenne den igjen.