Barns språkutvikling: – Dynamikken i hjemmet er avgjørende, ikke fødselsrekkefølgen
Forskere har undersøkt når storesøsken går fra å være «konkurrenter» om språkressursene i familien til å bli mulige språkressurser selv.
Publisert
Sist oppdatert
– Vi fant at barn med eldre søsken hadde mindre ordforråd enn sine jevnaldrende, men bare opp til et visst punkt. For barn med tre eller flere søsken begynte ordforrådet å øke igjen, sier forsker Audun Rosslund ved Universitetet i Oslo.
Han er hovedforfatter på studien som nylig ble publisert i det anerkjente fagtidsskriftet Child Development, hvor forskerne har sett på forholdet mellom språkutvikling og familiesammensetning hos 6000 norske 1–3-åringer.
– Mer sammensatt
Tidligere internasjonal forskning har vist at barn med eldre søsken ofte har et mindre ordforråd enn førstefødte, opplyser Rosslund. Den vanlige forklaringen har vært at flere søsken betyr færre ressurser og mindre oppmerksomhet fra foreldrene til hvert av barna.
– Men det har vært veldig begrenset når det kommer til hvor store familier disse studiene har tatt for seg, og hvor lange fødselsrekker man har kunnet analysere. Dette er første gang vi kan se en trend i så store familier – fra førstefødte til og med syvendefødte, sier Rosslund til barnehage.no.
– Vår studie viser at bildet er mer sammensatt. Den nyanserer oppfatningen av at å være født senere i rekka er negativt relatert til språkutvikling.
Småbarnas ordforråd er undersøkt ved foreldrerapportering, der foreldrene har svart på sjekklister med ord barnet sier eller forstår. Forskerne fant, i likhet med tidligere studier, at ordforrådet gikk gradvis nedover fra førstefødte til andre- og tredjefødte, men så snudde det igjen.
I familier med fire eller flere søsken hadde yngstemann et større ordforråd enn sine jevnaldrende med ingen eller færre søsken.
– Vi ble nysgjerrige på hvorfor dette skjedde. Derfor begynte vi å se på antall omsorgspersoner i familien heller enn fødselsrekkefølgen alene, forteller Rosslund.
Fra konkurrent til ressurs
For å forklare hvordan storesøsken går fra å være «konkurrenter» om språkressursene i familien til å bli mulige språkressurser for minstemann selv, undersøkte forskerne forholdet mellom antall barn og «omsorgspersoner» i hjemmet, uavhengig av om disse var foreldre eller storesøsken.
Forskerne simulerte statistiske modeller for å finne den grenseverdien som kunne forklare variasjonen i ordforrådet best. Altså alderen fra når storesøsken bør regnes som omsorgspersoner og ressurser som kan bidra til språkstimulering, heller enn konkurrenter til lillesøster eller -bror, opplyser Rosslund.
Dette viste seg å være tidlig i tenårene, men forskerne fant også at storesøstre nådde grenseverdien ett til tre år tidligere enn storebrødrene.
Ifølge Rosslund har jenter typisk noe raskere språkutvikling enn gutter, og muligens tidligere sosial og kognitiv modning. Dette, sammen med mulig større interesse for å ta på seg omsorgsgiverrollen, kan være en forklaring på funnene, påpeker han.
Familiedynamikken viktigst
Å ha storesøsken som er i tidlig pubertet og eldre, ser altså ut til å være gunstig for 1–3-åringers språkutvikling.
Forskerne fant at forholdet mellom antall barn og omsorgspersoner i familien hadde større betydning for variasjonen i småbarnas ordforråd enn fødselsrekkene alene.
– Hovedpoenget her er at dynamikken i husholdningen er avgjørende, ikke fødselsrekkefølge. Det viktigste er at småbarn, som trenger språklig støtte, har et overskudd av omsorgspersoner rundt seg, uansett om det er foreldre eller søsken, sier Rosslund.
Trekker paralleller til barnehagen
Forskeren mener det ikke er umulig å trekke paralleller fra disse funnene til antall omsorgspersoner i barnehager, og viser til debatten om bemanning.
– Språkutvikling begynner allerede før fødsel, men barnehagene kan ha stor betydning og det er fristende å trekke paralleller fra funnene våre – at færre barn per omsorgsperson er positivt assosiert med ordforråd – til en barnehagekontekst, sier han.
– Siden vi ser at søsken bør regnes som «omsorgspersoner» fra en viss alder, kan man også trekke linjer mot: Hvem er omsorgspersonene i barnehagen som kan telle positivt til dette forholdstallet? Det er selvfølgelig viktig å ha høy ansattetthet, pedagognorm og så videre, men våre funn sier noe om at også andre kan bidra til å skape et læringsmiljø som fremmer språkutvikling, legger Rosslund til.
Han peker på at ungdomsskoleelever flere steder får ha arbeidstrening i barnehage eller jobb som lekeressurs.
– Dette er positivt i lys av resultatene våre, hvor vi finner at det er kategorien omsorgsperson som er det sentrale og ikke nødvendigvis den juridiske alderen for det å være voksen eller barn. Slike tiltak vil jo bidra til høyere tetthet av omsorgspersoner.
– Det handler ikke bare om at flere omsorgspersoner per barn kan bidra positivt inn i for eksempel lærings- eller språkmiljøet, men det totale overskuddet av ressurser. Man kan slukke mange branner med flere ansatte i barnehagen, og alle må ikke bidra med pedagogisk kompetanse og språkaktiviteter. Det handler også om å legge til rette for at andre får tid til å gjøre dette.
– Våre funn viser til en ressurspool i familien som blir fordelt, og man kan bidra både positivt og forhindre «negativ» bruk av disse ressursene, sier Rosslund.
Begrense skjermbruk
I april i år kom Helsedirektoratet med en revidert anbefaling for vurdering av småbarns språkutvikling, der de blant annet anbefaler tettere samarbeid mellom helsestasjon og barnehage for å sikre at barn med språklige utfordringer får tidlig hjelp.
«Ved all bekymring for forsinket språkutvikling, bør helsestasjonen samarbeide med barnehagen», står det i anbefalingen.
En annen anbefaling er å gi foreldre informasjon og veiledning om hvordan de kan skape et rikt språkmiljø hjemme og begrense skjermbruk.
Tidligere har Rosslund og kolleger fra Universitetet i Oslo publisert en studie som viste en svak, negativ sammenheng mellom norske toåringers daglige skjermbruk og ordforråd, mens det var en positiv sammenheng mellom høytlesning og ordforråd – både hos ett- og toåringer.
– Vi tror ikke nødvendigvis det er skjermbruken i seg selv som er skadelig eller som påvirker språket på en direkte negativ måte, for det er også masse positivt man kan gjøre med skjerm. Det handler mer om hva man eventuelt går glipp av. Og at mye passiv skjermtid reduserer mulighetene for andre, mer interaktive aktiviteter som kan bidra til positiv språkutvikling, sier Rosslund.
– Fellesnevneren for disse to studiene er betydningen av tid, oppmerksomhet og språklig stimulering for språkutvikling, noe både foreldre og eldre søsken – altså «omsorgspersoner» – kan bidra til, både hjemme og i barnehagen, legger forskeren til.
