Forsker på lek i barndommen – før og nå

Øksnes er professor i pedagogikk ved NTNU, og forsker blant annet på barndom, lek og fritid.

Under konferansen Nordiske Impulser som nylig gikk av stabelen i Oslo, delte hun noen smakebiter fra en generasjonsstudie som undersøker erfaringer av lek i barndommen i et historisk perspektiv.

– Vi har i flere tiår hatt en stadig økende institusjonalisering av barndommen, og mange hevder at dette påvirker barns mulighet til lek. Mens vi har en tendens til å fremstille vår egen barndom som idyllisk og bedre enn den som er nå, er det en utbredt oppfatning av at barn i dag har mindre tid og færre steder å leke. Samtidig ser vi noen studier der barn selv rapporterer at de har gode muligheter for lek, innledet Øksnes på konferansen som ble arrangert av Utviklingsforum.

Spørsmålet hun og forskerkollegene stiller i sin studie, er: Hvordan beskriver deltakere fra ulike generasjoner sine erfaringer av tid og sted til lek i barndommen?

– Det er et komplekst bilde i tidligere forskning, så vi tenkte at dette var det verdt å studere videre. Vi ville ikke bare ta for gitt det andre har sagt eller som foreldre har rapportert, men utforske ulike generasjoners egne erfaringer, sa Øksnes.

Lek utendørs

Forestillingene om en god barndom i Norge har historisk sett vært tett knyttet til lek, og særlig lek utendørs, påpekte Øksnes.

Det finnes lite forskning på det barndomshistoriske feltet, men mye av forskningen som er gjort peker på en stor bekymring for leke-vilkårene til dagens barn, opplyste forskeren.

– Man er bekymret for at og økt skjermtid trekker barn vekk fra utendørsleken. Arbeid med lekeplasser er nedprioritert mange steder, de blir færre og råtner bort. Også tidlig skolestart og skolifisering av barnehagen bidrar til å regulere og legge restriksjoner på barns lek.

– Bekymringen er at mindre lek vil føre til dårligere psykisk helse hos barna, sa Øksnes.

Samtidig advarer noen forskere mot at vi skal ta for gitt at alt var bedre før, og at barn leker mindre i dag, påpekte hun.

– Kanskje er det bare sånn at de leker på andre måter?

– Vi ser gjerne det vi har lært å se, når det gjelder god barndom. Det gjør også at det er noen ting vi ikke ser, og så lager vi oss kanskje noen enkle skiller på hva som er en god eller dårlig barndom. Dette påvirker hvordan vi møter barn – hvordan vi tolker og vurderer det vi ser at de holder på med, sa Øksnes.

Hun peker på at forsker Åse Enerstvedt fant at barn på 1970-tallet lekte like mye som barn på 1920-tallet.

– Studien vår går litt i hennes fotspor. Nå forsøker vi å finne ut om dagens barn leker like mye som barn på 60- og 70-tallet, og så videre.

Fire generasjoner

Øksnes og forskerkollegene har gjennomført retrospektive intervjuer med fire generasjoner, hvor temaet var minner av egen lek i barndommen. Utvalget består av 146 deltakere.

I første omgang intervjuet man personer i 70-, 50- og 20-årene.

– De fleste deltakerne verdsatte sin egen lek i barndommen. De var samtidig veldig bekymret for dagens barns muligheter til lek, på grunn av skjermtid og mye voksenstyrte aktiviteter – enten i barnehage, skole eller på fritiden, fortalte Øksnes.

Forskerne var også nysgjerrige på perspektivene til barn som vokser opp i dag. Derfor ble 8-15-åringer inkludert i andre intervjurunde.

– Det som slo oss da vi begynte å analysere datamaterialet, er at den største variasjonen er innad i generasjonsgruppene, og ikke på tvers av dem. Det er like store variasjoner i erfaringer blant 70-åringene som blant 8-15-åringene, sa Øksnes.

Det var overraskende like svar fra de ulike generasjonene, og de fleste reproduserte på en eller annen måte den kulturelle ideen om at en god barndom er knyttet til lek ute.

– De fire generasjonene lekte mye av det samme, og så er det selvsagt noen endringer på grunn av institusjonaliseringen og økt skjermtid, som preger særlig de yngste generasjonene.

De eldste

I intervjuene snakket de fleste 70-åringene om at tiden var så fri i deres barndom. De lekte for det meste ute, og kunne gjøre det de hadde lyst til uten særlig vokseninnblanding.

– Samtidig finnes det deltakere som forteller om hvordan de jobbet, så å si hele tiden. Noen hjalp til på gården eller passet andre barn, men de klarte også å snike lek inn i arbeidet.

Den eldste deltakergruppen kom tidlig inn på bekymringen for dagens barn. At de er for mye på PC, ser for mye på TV og at det er for mye voksenstyrte aktiviteter som gjør at de ikke får samme frihet til å leke og oppdage som de selv gjorde.

– 70-åringene tok selv opp at de kanskje idylliserte sin egen barndom. Og i det store bildet finner vi at ikke alt var bra før heller. Kanskje skal vi være glade for at det har kommet noen diskusjoner om sikkerhet. Flere deltakere fortalte nemlig om farlig lek – barn som krasjet inn i biler med spark og om «steinkriger» hvor barn fikk stein i hodet og omkom, fortalte Øksnes.

50-åringene hadde, i likhet med 70-åringene, mye fokus på at de lekte fritt – ute i gata, i skogen og fjæra. Også de bekymret seg for at barn i dag går glipp av viktige lekeopplevelser, blant annet som følge av at leken digitaliseres.

– Blant de eldste generasjonene var det altså en sterk bekymring for dagens barn. De var også stort sett veldig fornøyde med sin egen barndom, selv om det også blant disse deltakerne fantes eksempler på store motsetninger til de som følte at de hadde mye tid til lek. Det var også noen som mente at de ikke hadde en så god barndom, fortalte Øksnes.

Hva med 20-åringene?

20-åringene vokste opp i tiden sosialpsykolog Jonathan Haidt omtaler som starten på den telefonbaserte barndommen – sent 1990- og begynnelsen av 2000-tallet. Til tross for dette snakket også denne generasjonen mye om den bekymringsløse og frie leken – hvor fantasien og kreativiteten fikk blomstre.

– 20-åringene forteller i tillegg om hvordan foreldre la til rette for at de skulle få leke sammen med jevnaldrende. De snakker om at det var mange barn i gata, og samlingspunktet var lekeplassen rett utenfor døra.

– Noen fortalte at de måtte hjelpe til mye hjemme, mens andre hadde stor frihet. Det var altså store variasjoner mellom barna også på denne tiden, fortalte Øksnes.

I intervjuene med flere av 20-åringene skinte det igjennom en tanke om at de kunne ha lekt mer ute. De husket at foreldrene brukte mye energi på å få dem ut.

– De reproduserer idealforestillingen som foreldre og antakeligvis også pedagoger i barnehage og skole formidler om hva en god barndom og god lek er, og at den skal være utendørs. Men kanskje mindre som et valg, og mer som en forpliktelse, sa Øksnes.

Også 20-åringene var bekymret for dagens barn, at de sitter for mye foran skjerm. I likhet med de to eldste generasjonene forherliget de egen barndom.

– Det var også noen som nyanserte bildet og påpekte at dagens barn ikke ville oppleve samme barndom som dem, men at det ikke nødvendigvis betyr er at den er dårligere.

– Vi hørte mye snakk om lek i nærmiljøet, og hvor trygt og godt det var, men det var også eksempler på deltakere som ikke taklet «spillverdenen» så bra. Én fortalte at han ikke lekte så mye med andre, men satt inne og spilte dataspill store deler av barndommen. Det viser variasjonen i hvordan deltakerne våre opplevde oppveksten, sa Øksnes.

De yngste

For å fremkalle minner fra barnehagetiden tok forskerne den yngste generasjonen, 8-15-åringene, med tilbake til barnehagen. Intervjuene med disse deltakerne både bekreftet og nyanserte bekymringene fra tidligere generasjoner.

– Noen fortalte at de ikke kunne huske at de gjorde annet enn å leke i barnehagen. Da de begynte på skolen måtte de gjøre andre ting også. De forteller om hvordan det blir vanskeligere å ivareta leken fordi man etter hvert har lekser.

En jente sa at hun trodde man lekte mer ute på fritiden før, da det ikke var så mange teknologiske verktøy å underholde seg med som i dag.

– De har hørt mange historier fra foreldre og besteforeldre som er med på å legge noen normative føringer for at sånn burde det være i dag også, men sånn er det ikke. De kjenner litt på det, fortalte Øksnes.

Barna beskriver likevel at utendørslek foretrekkes av mange fordi de erfarer mer frihet, og i tillegg er noe voksne oppmuntrer til og tilrettelegger for både hjemme, i barnehage og skole.

Mer positive

Det var store variasjoner i refleksjonene også innad i den yngste deltakergruppa, dels fordi barnehagene de hadde gått i gjorde ting på forskjellige måter.

– Noen snakket om at de stort sett fikk gjøre som de ville i barnehagen, andre om at det var «sykt mye» organisert aktivitet, fortalte Øksnes.

– Husk: Dere bidrar til barnas erfaringer. Om man har en pedagogisk tilnærming med mye organisert aktivitet, eller om man skaper frihet for barns lek, sa hun til salen.

De yngste deltakerne i studien sammenlignet seg også med enda yngre barn. En 14-åring sa: «Jeg føler liksom at vi lekte mer «ordentlig». Nå er det litt mer organisert lek».

Det virket likevel som at denne gruppa var mer optimistisk og positiv på dagens barns vegne sammenlignet med de eldre generasjonene. En gutt sa at han tror barn alltid vil leke, dersom de har de rette lekene eller «gidder».

– Barna i studien forteller oss at de viderefører de tradisjonelle lekene, men de leker også på nye og andre måter. De har både den fysiske, motoriske og lekbaserte barndommen, og den telefonbaserte leken, sa Øksnes.

At også de to yngste generasjonene lekte mye utendørs, tolker hun som et uttrykk for at foreldre, barnehage og skole viderebringer tanken om at det er bra for barn å være ute.

– Det er jo mye forskning som viser at det er bra. Samtidig kan dette fokuset bidra til at det er noen former for lek og barndomserfaringer vi ikke ser eller verdsetter på samme måte som den idealiserte barndommen utendørs, sa Øksnes.

– Viktige premissleverandører

Mange av erfaringene de yngste generasjonene beskrev i intervjuene, var knyttet til det institusjonelle livet, påpekte forskeren videre.

– Barn lever store deler av livet sitt i barnehage og skole, og er på mange måter prisgitt de ansatte de har å gjøre med der. I disse institusjonene gjør de seg mange erfaringer enten med frihet eller begrensninger i barndom og lek. Sånn sett er både foreldre og barnehageansatte viktige premissleverandører for hvilke erfaringer barna sitter igjen med.

Øksnes peker på at det finnes barnehager som kutter av de nederste grenene på trær for å unngå at barna klatrer i dem og skoler som forbyr snøballkrig av frykt for skader.

– Jeg sier ikke at man skal la barna klatre helt fritt i trær eller kaste så mye snøball de vil, men man kan reflektere litt kritisk over hvilke grenser man setter for leken, sa hun.

– Et uttrykk for omsorg

– Hvorfor tror du eldre generasjoner er så bekymret for barns muligheter til lek i dag?

– Det virker som at det er noe som går igjen i historien. Annen historisk forskning viser at dette er et spørsmål man har stilt seg langt tilbake i tid. Det er vel et uttrykk for en omsorg for dagens barn. Man er redd for at de skal gå glipp av noe. At de skal tape noe man tenker er verdifullt, og at de ikke skal få mulighet til å gjøre seg de erfaringene som foreldre- og besteforeldregenerasjonene synes er bra, sier Øksnes til barnehage.no. Og legger til:

– Mange deltakere i vår studie forteller at de mener det har vært kjempeviktig for deres utvikling som menneske å ha en barndom der de har kunnet leke så fritt som de gjorde.

– Er du bekymret?

– Nå sitter jeg midt i analysene av intervjuene, og jeg må si jeg er litt ambivalent. På den ene siden tenker jeg at vi ikke skal undergrave bekymringene som en del forskere har for digitaliseringen av samfunnet. Samtidig, når jeg hører det barna sier – om hvordan de leker uansett – så blir jeg ganske optimistisk, sier Øksnes.

Man klarer kanskje ikke å fange opp all leken som foregår i dag fordi den er litt annerledes enn leken man selv lekte som barn, påpeker hun.

– Mye vi kan kjenne oss igjen i

Avslutningsvis i foredraget viste Øksnes bilder tatt i en barnehage i forbindelse med et annet forskningsprosjekt hun er med i, Bedre skolestart for alle i Trondheim kommune. Bildene viser lek i sandkassen, paradis på asfalten og kreativ lek med modell-leire, biler og klosser.

– Det er mye vi kan kjenne oss igjen i her. Jeg tolker dette som et uttrykk for at mye av den leken som de eldre erfarte utenfor institusjonene – mellom husene, i skogen og fjæra – er flyttet inn i barnehagen og skolen. Samtidig som det er noen utfordringer med institusjonaliseringen også, fordi det er store variasjoner i praksis. Det er noen barnehager som har mye organisert aktivitet, som noen av våre yngste deltakere påpekte.

Øsknes avsluttet foredraget med følgende oppfordring:

– Med bakgrunn i stadig endrede vilkår for barns lek, vil det å lytte til barn bidra til kunnskap som danner grunnlag for at praktikere og foreldre kan gjøre informerte vurderinger og valg i oppdragelsen og i pedagogisk praksis.