– Barns omsorgsbehov endres som følge av å ha en alvorlig syk forelder, sier forsker Ingrid Johnsen Hogstad.

Hva kan barnehagen bidra med når mor eller far har blitt alvorlig syk?

Ingrid Johnsen Hogstad og Eline Grelland Røkholt har forsket på hva som skjer med foreldresamarbeidet i barnehagen når en forelder blir rammet av alvorlig sykdom og dør.

Publisert Sist oppdatert

Et tema det er forsket lite på, ifølge Hogstad som er førsteamanuensis ved Avdeling for helse- og sosialfag ved Høgskolen i Molde.

– I tidligere forskning på barn som pårørende og etterlatte har fokuset ofte vært på at sorgstøtte skal gis fordi foreldrene selv har redusert omsorgskapasitet som følge av tap. Da er det tenkt at for eksempel barnehageansatte kan kompensere for foreldres reduserte kapasitet til å støtte sitt barn til en sunn sorgprosess. Dette perspektivet kan føre til at man setter foreldre i en posisjon hvor man kommuniserer at «du må få hjelp fordi du ikke strekker til», sier Hogstad som er utdannet innen psykologi og har doktorgrad i helse- og sosialfag.

– Vi ønsker et annet perspektiv, og ser på barnehagens støtte som en grunnleggende, nødvendig komponent i en helhetlig omsorgskjede. Og for at foreldre skal kunne ivareta omsorgskjeden for barnet sitt, må de samarbeide med barnehagen. Det er nødvendig uansett om det er redusert omsorgskapasitet hjemme eller om den er helt topp.

18 barnehagelærere

Studien, som nylig ble presentert i tidsskriftet Nordisk barnehageforskning, tar utgangspunkt i individuelle intervjuer med 18 barnehagelærere i syv barnehager.

Intervjuene er gjennomført i forbindelse med Hogstads doktorgradsprosjekt (2021) om profesjonelles møter med små barn som opplever foreldredød på grunn av alvorlig sykdom.

Barnehagelærerne ble bedt om å fortelle om sine erfaringer med foreldresykdom i barnehagen fra den dagen de ble kjent med at forelderen var syk, og videre om hendelser underveis i prosessen helt til etter forelderen var død. For hver hendelse nevnt, ble barnehagelærerne bedt om å fortelle om barnehagens konkrete handlinger i det aktuelle tilfellet, og oppgi begrunnelser for praksis.

«Som normalt»

Hogstad og Røkholt bruker begrepet «samarbeidskontrakt» for å analysere forhandlingene som foregår i samarbeidsrelasjonen mellom foreldre og barnehagelærere, i situasjoner hvor en forelder er alvorlig syk og døende. Begrepet betegner de gjensidige forventningene og forpliktelsene som forhandles frem mellom barnehage og hjem.

Ifølge Hogstad gir rammeplanen et formelt kontraktutkast for barnehagens foreldresamarbeid:

Barnehagen skal ivareta foreldrenes rett til medvirkning og arbeide i nært samarbeid og forståelse med foreldrene, jf. barnehageloven § 1 og § 4. Samarbeidet mellom hjemmet og barnehagen skal alltid ha barnets beste som mål. Foreldrene og barnehagens personale har et felles ansvar for barnets trivsel og utvikling. Barnehagen skal legge til rette for foreldresamarbeidet og god dialog med foreldrene.

Forskerne fant at barnehagene i studien hadde en tendens til å fortsette den gjeldende samarbeidskontrakten fra før mor eller far ble syk. Med det menes at de samarbeidet videre uten eksplisitt å reforhandle om ansvarsfordeling og hva de skulle forvente av hverandre, hvordan de skulle kommunisere og i hvilke kanaler, og hva som skulle være legitime og illegitime samtaletema.

«Vi kaller dette å beholde foreldresamarbeidet «som normalt», altså at det fortsetter som om mor eller far ikke var syk, og uten å bringe sykdom og død inn på barnehagearenaen» skriver de i forskningsartikkelen som er publisert i Nordisk barnehageforskning.

Formuleringen «helt som normalt» gikk igjen i intervjuene, forteller Hogstad.

Noen samarbeid tillot barnehagelæreren å gi en klem og være trøstende til en syk eller sørgende forelder i de uformelle samarbeidssituasjonene i garderoben ved henting og levering. Andre syntes å ha en stilltiende avtale om at barnehagelæreren skulle opptre som normalt, og ikke bemerke forelderens sinns- eller helsetilstand.

Flere barrierer

Når det kommer til alvorlig sykdom og død, kan det se ut som at det ofte blir foreldrenes ansvar å reforhandle samarbeidskontrakten, slik at forventningene og forpliktelsene mellom barnehagelærer og foreldre justeres til de endrede betingelsene som følger av at en forelder har blitt alvorlig syk, forteller Hogstad.

I artikkelen peker hun og medforfatteren på at én barriere for reforhandling av foreldresamarbeidskontrakten kan være at det er viktig for barnehagelærerne ikke å belaste forelderen unødig i en krevende situasjon.

En annen mulig barriere er hvor viktig det synes å være at barnehagen skal være et fristed, hvor det er «som vanlig» og at barna får en pause fra den utfordrende situasjonen hjemme.

– I barnehagen er det også veldig mye uformelt foreldresamarbeid ved levering og henting, og lite formelt foreldresamarbeid. Man har gjerne bare ett møte i halvåret. Å skulle snakke om at noen er syke og skal dø, er noe de aller fleste av oss synes er vanskelig. Og det kan være fristende å utsette disse samtalene og fortsette som før. Barnehagelærerne jeg intervjuet snakket om den emosjonelle belastningen man kunne føle på i slike situasjoner, forteller Hogstad.

La til rette for faste samtaler

En av barnehagene som deltok i studien skilte seg ut ved at styrer tidlig tok ansvar for å kalle inn til samtale med et foreldrepar hvor mor hadde fått kreft. Det ble etablert faste, formelle foreldresamtaler med disse foreldrene.

I samtalene satte styrer ord på sin oppfatning av situasjonen: At mor var syk, at far kom til å bli alenefar og at det var mye å stå i for dem, og videre hva barnehagen kunne bidra med.

Formelle foreldresamtaler foregår i «voksenramme», til forskjell fra de uformelle samtalene i hente- og leveringssituasjoner som gjerne foregår med «barneramme», og dermed uten trusselen fra å bli hørt eller forstyrret av et barn eller andre foreldre som er i garderoben, påpeker Hogstad.

Funnene i studien tyder på at det formelle foreldresamarbeidet legger bedre til rette for at sykdom og død kan innføres som legitime samtaletema. At styreren tok initiativ til å etablere faste formelle foreldresamtaler, bidro til at det også i større grad ble mulig å snakke om sykdom og død i det uformelle foreldresamarbeidet.

«Det er helt vesentlig at sykdom og død blir legitime samtaletema i det uformelle foreldresamarbeidet, for uten å kunne snakke om disse temaene ved henting og levering, i den daglige praten om barnets dagsform, hendelser av betydning for å forstå barnet den aktuelle dagen og så videre, blir det vanskelig å ivareta samtalen om barnets forhold til forelderens sykdom og død» skriver Hogstad og Røkholt i forskningsartikkelen.

Mellompersoner

I de tilfellene hvor sykdom og død ikke oppleves som temaer det er greit å snakke om, har barnehageansatte likevel et behov for informasjon. I fire av de syv barnehagene som deltok i studien fikk barnehagelærerne viktig informasjon om sykdom og prognose gjennom «mellompersoner». Dette kunne være en tante, en venn av familien som også jobbet i barnehagen eller en besteforelder.

I situasjoner hvor foreldrene selv kanskje ikke er i stand til å formidle relevant informasjon, blir mellompersonene viktige informasjonskanaler, påpeker Hogstad.

Iblant var det foreldrene selv som hadde delegert oppgaven til mellompersonen om å levere informasjon. I andre tilfeller var det barnehagelæreren som spurte mellompersonen «off the record», fordi hun eller han trengte informasjon, og visste at mellompersonen hadde denne.

«I sistnevnte tilfelle kan bruken av mellompersoner bli en barriere for muligheten for reforhandling av foreldresamarbeidskontrakten, fordi barnehagelæreren dermed ikke blir nødt til å ta initiativ til en samtale med forelderen for å få kunnskapen, og samtidig kan de ikke «innrømme» at de har denne kunnskapen, fordi det ikke er avklart at informasjonen kan deles» skriver forskerne.

De fant at mellompersonene av og til ble brukt til å formidle eller skaffe kunnskap om hva foreldrene mente om spørsmål av mer faglig karakter, og som handlet om barnehagens ivaretakelse av barnets beste i barnehagen. For eksempel formidling av at en mor ønsket at barnehagen skulle være et fristed for barnet sitt.

«Når meninger om faglige spørsmål formidles via personer som ikke har legitimitet til å forhandle om innhold og form, får ikke barnehagelærerne mulighet til å utveksle sine faglige meninger om spørsmålet, og heller ikke sine observasjoner av barnet, eller sin kunnskap om barnets erfaringer i barnehagen. Isteden må barnehagelærerne handle i tråd med det de oppfatter er forelderens mening, også om deres faglige vurdering er at ting kunne vært gjort annerledes, og beskjedene blir statiske – varige – til tross for at både barnet og omstendighetene forandrer seg stadig» påpeker forskerne.

– Mellompersoner er et fenomen som illustrerer det store behovet for utveksling av informasjon mellom hjem og barnehage. Vi sier ikke at det er galt å få informasjon fra en tredjepart, men som barnehageansatt må man være bevisst på fallgruvene ved å bruke mellompersoner fremfor å kommunisere direkte med foreldrene, sier Hogstad.

– Kan bli tilfeldig

Forskeren peker på at barnehagens sorgstøtte er en grunnleggende og nødvendig komponent i en helhetlig omsorg for det sørgende barnet, og at det derfor blir et problem om sykdom og død ikke er legitime samtaletema i foreldresamarbeidet.

– Barns omsorgsbehov endres som følge av å ha en alvorlig syk forelder. Ivaretakelse av disse behovene, på tvers av hjem og barnehage, er avhengig av at det foregår en daglig utveksling i det uformelle foreldresamarbeidet, om observasjoner av barnets behov samt en forhandling om vurderinger av både hvordan observasjonene skal tolkes og møtes, sier hun.

En mulig konsekvens av manglende justering av foreldresamarbeidet er at de behov barnet måtte ha som følge av at forelderen er syk eller død, ikke ivaretas i barnehagen eller at det blir helt tilfeldig om de ivaretas, mener forskeren.

Hogstad og Røkholt konkluderer i studien med at ansvaret for å justere foreldresamarbeidet når en forelder blir alvorlig syk ikke kan overlates til foreldrenes initiativ:

«Barnehagens beredskapsplaner må innlemme proaktiv støtte i form av formelt foreldresamarbeid som legger til rette for reforhandling av samarbeidskontrakten. Slik blir det mulig å innlemme sorg og død som legitime tema også innenfor barnehagen som kontekst.»

Hogstad foreslår blant annet at innkalling til et tidlig og formelt foreldresamarbeidsmøte innlemmes i beredskapsplaner for barnehagene.

– På dette møtet bør styrer være med. Man kan gjerne også ha med en representant fra helsevesenet – en kreftkoordinator i kommunen der det er aktuelt eller kanskje noen fra palliativt team på sykehuset – slik at man har noen på møtet som er vant til å snakke om død. Barnehagelærere som hadde erfaring med et slikt tverrfaglig samarbeid fortalte at det var veldig nyttig.

Ettersom Hogstad kun har intervjuet barnehagelærere, gir ikke studien svar på om foreldrene som barnehagene samarbeidet med opplevde behov for denne typen proaktiv støtte. I en studie gjennomført av Lytje og Dyregrov (2021) ble imidlertid foreldreperspektivet undersøkt. Da etterlyste foreldrene mer strukturert støtte fra barnehageansatte, og at den skulle komme tidligere og vare lenger.

Emosjonelt overveldet

Hogstad mener det også er viktig at barnehageansatte ikke blir stående alene med foreldresamarbeidet når en forelder er alvorlig syk.

– Bevissthet omkring betydningen av emosjonell støtte er viktig for å klare å ivareta foreldresamarbeidet, sier hun.

«I vår undersøkelse kommer det tydelig fram at barnehagelærerne er redd for å trå feil og selv bli emosjonelt overveldet i foreldres nærvær, eller forårsake at forelderen blir det: De vil ikke skape ubehagelige situasjoner i garderoben» skriver forskerne i artikkelen.

Konfrontasjon med sykdom og død er emosjonelt krevende. Man bør derfor ha noen man kan henvende seg til og snakke med om situasjonen. Noen man kan finne støtte i og som kan hjelpe en til å ta kloke og modige valg, påpeker Hogstad.

Åpen dør

I den barnehagen hvor styreren tok initiativ til mer formelt foreldresamarbeid etter å ha fått vite at en mor var alvorlig syk, var det også «åpen dør» til styrer for de ansatte når de trengte noen å snakke med.

– De ansatte opplevde at det var noen som støttet dem. En av pedagogene i denne barnehagen var åpen om at hun ikke var god på å snakke om sykdom og død, og ville helst bare tenke «dette orker ikke jeg å forholde meg til». Men med støtte fra kolleger og styrerens åpen dør-politikk, fikk hun gradvis konfrontert sine egne vanskelig følelser rundt døden og det ble lettere å snakke om disse temaene med foreldrene.

Hogstad mener styrer har en svært viktig rolle når det kommer til etablering av systemer for sorgstøtte som en del av barnehagens grunnleggende omsorgsoppgave i samarbeid med hjemmet.

– Når det blir meldt om alvorlig sykdom hos en forelder bør barnehagen ha en praksis på at ledernivået kobles inn, sier hun.

Powered by Labrador CMS