Kjære forelder – hvor er fokuset ditt?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Foreldrerollen i dag: Jeg skriver dette som barnehagelektor i barnehage – og som småbarnsmamma. Jeg står midt i krysspresset selv. Men jeg har sett, både som fagperson og mamma, hva som skjer når vi mister blikket for det viktigste. Når samfunnet roper høyere enn barnet. Når vi strever etter det perfekte, men barna bare trenger det nære.

Foreldrerollen i dag utøves i et krysspress vi knapt har sett maken til. Mange foreldre kjenner på at de skal være alt, hele tiden: Effektive i jobben, tilstedeværende hjemme, fysisk aktive, sosialt oppdaterte og alltid med et smil. Samtidig møter vi et samfunn som idealiserer det perfekte – på sosiale medier, i interiør, trening og livsstil. Det er som om vi forventes å leve som om vi ikke jobber, og jobbe som om vi ikke har barn. I dette landskapet blir det lett å miste fotfestet.

Når dagene fylles av krav, blir det vanskelig å finne rom for det som virkelig betyr noe: Å møte barnet sitt med ro, tid og tydelighet. Å være en trygg voksen som viser vei. Når usikkerheten vokser, skyves ansvar ofte over på barnehagen. Men barnehagen kan aldri erstatte forelderen. Den viktigste oppdragelsen skjer fortsatt i hjemmet.

Når skjermen stjeler det viktigste: Foreldre tyr ofte til raske løsninger når barnet viser motstand. Ikke alltid bevisst – men det har blitt en vane. Når barnet protesterer, gråter eller ikke får viljen sin, blir det ubehagelig. Da kommer skjermen, avledningen, det lille knepet som gir ro – men som også frarøver barnet muligheten til å lære noe viktig.

Skjermen stjeler tid. Tid til å stå i frustrasjon. Tid til å kjenne etter, utvikle tålmodighet og se hverandre. Tid til å være sammen. Når skjermen blir en flukt, skjermer vi barnet fra nettopp det som styrker relasjoner og følelsesbevissthet: Blikkontakt, nærvær og samspill. Litt skjerm er ikke farlig – men når den tar plassen for samspill, verdifulle samtaler, ekte lek og utetid, mister barn noe viktig. De mister tid til å være – uten underholdning. Tid til å kjede seg, tenke, bearbeide og bare eksistere i seg selv eller med andre.

Endringer i voksen-barn-relasjonen: Samtidig med at skjermen endrer måten vi er sammen på, har de siste tiårene også brakt store skifter i hvordan vi snakker med – og forholder oss til – barn. I dag ønsker voksne å forstå, validere og inkludere. I dag valideres barns følelser mer enn noen gang. Det er viktig. Men som psykolog Zemir Popovac påpeker, har validering noen ganger gått på avveie.

Vi skjermer barna fra motstand. Vi fjerner det som er vanskelig. Men frustrasjon er ikke farlig – det er livsviktig. Det er i motstand barnet utvikler robusthet. Når voksne står i barnets storm uten å straffe eller gi etter, formidler vi: «Du tåler dette. Og jeg tåler deg». Barns protest er ikke et faresignal – det er en del av utviklingen.

Når barn lærer at vanskelige følelser tåles, utvikler de også evne til å tåle andre – og være en god venn. For å være en del av et fellesskap, må barn trene på både selvregulering og empati. Den tryggheten bygger vi i møte med motstand – ikke i fraværet av den.

Et spørsmål til deg som forelder: Hva lærer du barnet ditt om å være en god venn? Ikke bare mot seg selv – men også mot andre og verden rundt seg? Barn lærer det de ser. Det du velger å vektlegge, blir barnets kompass. Og det du ikke tar ansvar for, overlates til tilfeldighetene.

Barnet i fellesskapet: Tallene viser at mange barn ikke opplever fellesskap – men utenforskap. Mobbing og ekskludering starter tidlig. Vi ser det i barnehagen, og sosiale medier forsterker forskjeller og press tidlig i skolealder. Samtidig har foreldrerollen endret seg: I et samfunn der barns rettigheter har fått økt fokus, har barnets individuelle behov ofte fått forrang over fellesskapet. Vi ser foreldre som ønsker det beste for «barnet mitt», men glemmer å spørre: Hvordan fungerer barnet mitt i fellesskapet, i samspill med andre?

Inkludering skjer ikke automatisk. Det må læres, trenes – og modelleres av voksne. I barnehagen gjør vi nettopp dette: Vi ser ikke bare på barnet som individ, men som en del av en gruppe. Et barn i utvikling, i samspill med andre. Som forelder er dette også ditt ansvar: Å gi barnet ditt verktøy til å være en god venn i fellesskapet. Det krever at vi tenker lenger enn «mitt barn» – og begynner å spørre: Hvordan kan barnet mitt være en god venn for andre?

Hva barn trenger: Barn trenger voksne som er større, sterkere, klokere – og snille. Voksne som setter grenser med varme, som er trygge, til stede og tydelige. Barn må lære forskjellen på følelser og virkelighet, og at relasjoner ikke ødelegges av vanskelige følelser. Dette er grunnlaget for god helse og livsmestring.

Barnehagen som samfunnsbygger: I barnehagen er vi pålagt gjennom lovverk å fremme helse og livsmestring. Vi skal arbeide helsefremmende hver eneste dag – gjennom lek, fellesskap, naturopplevelser og relasjoner. Men hjemme finnes ikke det samme lovverket. Derfor er det så viktig at foreldre forstår hvor avgjørende deres rolle er. Den viktigste relasjonen barnet har, er den til deg.

Barnehagen kan aldri erstatte det stabile voksenblikket hjemme. Vi kan støtte, utfylle og samarbeide. Men vi kan ikke ta hovedansvaret for å lære barnet å være en god venn mot seg selv, hverandre og verden rundt seg. Det er et ansvar som starter i fanget ditt. I blikket ditt. I relasjonen mellom deg og barnet ditt. Ikke gjemt bak en skjerm.

Kjære forelder. Du trenger ikke være perfekt. Men du må være til stede. Du må være villig til å rydde i alt som stjeler fokus – og holde fast ved det som betyr noe. Du må tåle barnet ditt, ikke bare elske det. Du må vise det hvordan vi er gode venner mot oss selv, hverandre og verden rundt oss. Ikke med ord, men med handlinger. Med tid. Med blikk. Med tålmodighet.

Sammen kan vi gi barna det viktigste: En trygg base. En vei inn i fellesskapet. En sjanse til å vokse i møte med livet – ikke skjermes fra det.

Fem nøkler for å styrke barn i dag:

• Ta barnas følelser på alvor, men vær den trygge, varme lederen.
• Lær barna forskjellen på følelser og virkelighet.
• Hjelp barna å stå i frustrasjon og motgang.
• Dyrk fellesskap, samarbeid og respekt for andre.
• Gi barna en sterk tilknytning til naturen og verden rundt dem.