Skjerm barna

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Skjermrådene som ble sluppet av Helsedirektoratet sist uke har skapt debatt. For mange foreldre er de sårt tiltrengt, og behovet for klare retningslinjer er åpenbart stort der ute.

Men med statlige råd kommer også meningsutveksling. Både Aftenposten, VG og Dagens næringsliv har gitt dette spalteplass. Kronikkene som nylig er publisert er nyttige fordi de gir perspektiver, men også forvirrende fordi de ikke er samstemte. Så hvem har rett?

Det er hevet over enhver tvil at skjerm har inngripende virkning på livene våre og at vi bruker mye tid på å scrolle. At barn og unge bruker skjerm store deler av fritiden sin er også noe vi må ta med oss i dette regnskapet.

Debatten i media handler nå om hva skjerm kan føre til. Det er svært mange barn som de siste årene er henvist til spesialisthelsetjenesten for utredning i forhold til for eksempel autisme. Hva kommer denne voldsomme økningen av? Der noen fagfolk hevder skjerm har skylden, forkastes dette av andre eksperter som hevder det handler om epigenetikk, nasjonalitet og levekår. Slik er det med forskning, man kan anvende den slik at det passer inn i den hypotesen man jobber ut ifra.

Mye har endret seg

Fra et barnehagefaglig perspektiv ser vi at mye har endret seg de siste 15 årene med tanke på barns utvikling.

Vi ser at foreldrerollen har endret seg og at mange foreldre strever med å sette rimelige grenser for barna sine. Å validere barns følelser handler om mye mer enn å anerkjenne dem. Det kan være at mange foreldre anerkjenner, men glemmer å være sammen med barna sine gjennom alle følelsene barn uttrykker. I mange situasjoner der barns følelser utspiller seg kan foreldre være mer opptatt av å dempe følelsene enn å være sammen med barna sine gjennom dem. Her kan det være lett å avlede med skjerm.

Barn strever med lek og sosialt samspill i større grad nå enn tidligere, og barnehageansatte bruker mye tid på å hjelpe barn med følelsesregulering gjennom dagen. Dette er tidkrevende pedagogisk arbeid fordi de ansatte må være tett på barn gjennom følelsene deres for at de skal kunne erfare og lære av situasjonen. Når det gjelder lek og samspill ser vi at barn nå har en langt mer fysisk og språkfattig lek i mange sammenhenger enn tidligere. Lek som krever fantasi, samhandling og språk utvikler leken, men denne type lek ser ut til å forvitre blant små barn fordi de ikke vet hvordan de skal være sammen.

Det er ikke usannsynlig at barn som får være mye på skjerm går glipp av mye læring. Det vet man selv som voksen. Når vi sitter på telefonen går timene fort og vi går glipp av alt som skjer rundt oss. Det samme skjer med barn. Dersom barn får bruke skjerm i bilen på vei til og fra barnehagen, hjemme når foreldre dekker bordet og lager middag, ved besøk og når vi ønsker oss en stille stund før leggetiden starter, ja så er det mange læringsarenaer som frarøves barnet. I tillegg kommer alle dagligdagse gjøremål som å handle, besøke familie og bli med på apoteket. Mange barn får aldri være med på dette og da er det enda flere læringsarenaer som blir tatt fra dem.

Kan det være at alt barn går glipp av når de får være på skjerm kan få konsekvenser for når barna skal tre ut av familien og inn i offentlige tilbud som barnehage og etter hvert skole?

Verdt å ta innover seg

Det kreves mye kompetanse, først og fremst i form av sosiale ferdigheter, når barn skal møte et samfunn der de bare er én av mange. Den innsatsen som gjøres i familien, er det barnet skal ta med seg inn i dette møtet. Det hviler et enormt ansvar, først og fremst i familien, dersom barns møte med barnehage skal kjennes godt for barnet. Barnehagen sitt mandat handler ikke om å oppdra barn, men å jobbe videre med det barn har av ferdigheter hjemmefra. Når flere og flere barn strever med atferd i en eller annen form kan konsekvensen bli at det pedagogiske arbeidet vendes mot følelses - og atferdsregulering hos enkeltindividet fremfor pedagogisk arbeid for fellesskapet. Med den ressursknappheten vi kjenner fra barnehagesektoren sier det seg selv at det blir umulig å skulle utjevne disse sosiale forskjellene. Vi kan ikke trylle.

Bør vi ikke derfor undre oss over dette: Kan det være at symptomene barn nå uttrykker faktisk kan være et uttrykk for at mye skjermtid fratar barn muligheten for livsviktig læring, særlig i familien? Symptomer som mangel på evne til delt oppmerksomhet, samspillsvansker og mangel på sosiale ferdigheter, innlæring av engelske fraser fra YouTube heller enn norske ord, manglede evne til eksekutive funksjoner som å håndtere de kognitive prosessene som styrer våre tanker, følelser og atferd, uro og vansker med å starte på oppgaver eller avslutte dem.Skjermrådene Helsedirektoratet har kommet med blir i så fall verdt å ta innover seg for foreldre.