En stille omstrukturering av barnehagesektoren

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Høsten 2001 åpnet jeg dørene til en liten barnehage på Østlandet. Det skjedde i en tid da Norge hadde et uttalt politisk mål om full barnehagedekning, og private barnehager ble tatt imot med åpne armer av samtlige politiske partier. Vi var en del av løsningen. Etter hvert ble det det både makspris og en finansieringsordning som gjorde at det var mulig å drive en liten barnehage. Nå må jeg vel innrømme at motivet mitt verken var barnehageplass til alle eller nytteverdi for storsamfunnet. Jeg var nok mer opptatt av å se om det var mulig å sette pedagogiske ideer ut i praksis. Men; jeg følte meg velkommen. For meg så det ut til at flertallet på stortinget hadde funnet en utrolig god løsning på en stor utfordring. De klarte å etablere et offentlig-privat samarbeid som savner sidestykke og som kom til å vare, trodde jeg.

Jeg tok åpenbart feil, for nå er kunnskapsministeren i ferd med å rydde opp i sektoren. Stille, metodisk og uten å si høyt hva som er målet. Og det fortjener hun faktisk litt ros for. Det er ikke lett å gjennomføre en strukturreform uten å kalle den en strukturreform.

Metoden er elegant. Man trenger ikke å vedta at små, enkeltstående private barnehager skal forsvinne. Man trenger bare å sørge for at det ikke lenger er mulig å drive dem.

Tilskuddene holdes lavere enn det kommunale barnehager faktisk koster å drive. Nye lovkrav innføres uten full finansiering. Pensjonstilskuddet diskuteres i årevis uten å løses, slik at oppmerksomheten bindes opp i noe som aldri avklares. Et lite bemanningstilskudd lanseres med stor fanfare, slik at noen kan si at noe er gjort. Det fungerer fint som røykteppe slik at folk flest tror at den barnehagen de har barnet sitt i kommer til å få bedre bemanning. Samtidig overskygger det problemet med underfinansiering av private barnehager.

Resultatet er forutsigbart. Barnehager med ansatte som har lang ansiennitet, barnehager som ikke har riktig størrelse for pedagognormen, barnehager som trenger rehabilitering, men ikke kan låne til det, legger ned. Ikke fordi de mangler barn, men fordi den lille bufferen som holdt dem flytende er borte.

Siste trekk fra Kunnskapsministeren er kanskje det mest elegante grepet så langt. Nordtun foreslår å fjerne private barnehagers rett til å klage på tilskuddsvedtak. Det høres teknisk ut. Det er det ikke. Kommunene beregner hvert år feil i hundremillionersklassen når de fastsetter tilskuddene til private barnehager. Og ikke i barnehagenes favør. Det er ikke forenkling av byråkrati. Det er fjerning av rettssikkerhet. Det er uvanlig i et parlamentarisk system. I tillegg har Kunnskapsministeren valgt å overse både kommuners bekymring for økt byråkratisering, samt barnehager og foreldres reelle frykt for uforutsigbar økonomi. Dette er effektive metoder for en total omveltning av barnehagesektoren.

Ingen sier at de vil ha de små barnehagene bort. Tvert imot. Politikerne roser mangfoldet varmt. De snakker om foreldres valgfrihet. De fremsnakker lokale initiativ og unike tilbud. Og likevel: barnehage etter barnehage legger ned, og ingenting tyder på at utviklingen snur. Det er ikke nok lenge til vi har en mer oversiktlig sektor, totalt dominert av store kommunale enheter og noen få store private kjeder. Kanskje vi vil beholde noen små private eiere i kommuner der tilskuddene tillater drift, men flertallet vil forsvinne innen kort tid. Heldigvis rammer kunnskapsministerens tiltak uavhengig av organisasjonsform, eierskap, profil, foreldres ønske og barnehagens kvalitet.

Det er også verdt å merke seg at kommunene selv er fanget i dette. De nye forskriftene reduserer kommunenes eget handlingsrom til å støtte barnehager de ønsker å beholde. Og når en liten privat barnehage legger ned, er det kommunen som sitter igjen med regningen. De må skaffe plasser til barna som mister sin barnehage, plasser som koster mer å opprette og drifte enn det noen gang kostet å opprettholde det som var. Statens overbevisning blir kommunens utgift.

Karl Jung formulerte det omtrent slik: når motivet bak en handling er uklart, kan konsekvensene gi et bedre svar enn forklaringene.

Jeg må bare innrømme at jeg er imponert over det politiske håndverket til kunnskapsministeren.