«Liv» fra Tysfjord: – Jeg blir fremdeles sint når jeg tenker på at ingen gjorde noe

I høst var «Liv» invitert til Barnas verneombud-dagene for å dele sin historie. En historie om en barndom preget av vold og seksuelle overgrep, som også er fortalt gjennom boka Den mørke hemmeligheten i Tysfjord av Anne-Britt Harsem.

– Det er enda tabu å snakke om seksuelle overgrep og vold. Jeg vet at det er veldig mange som har vært i min situasjon og mange som kommer til å havne i en slik situasjon. Derfor synes jeg det er viktig å snakke om erfaringene mine. Hvis jeg kan hjelpe ett barn, er det verdt det, sier Liv til Barnehage.no.

Hennes egentlige navn er ikke Liv, men hun har valgt å kalle seg det for å skjerme dem hun er glad i.

– Ingen barn skal ha det sånn

Etter å ha blitt utsatt for overgrep fra flere personer i nærmiljøet over flere år turte Liv å si ifra til noen på skolen. Hun opplevde da å ikke bli trodd. Ingenting skjedde før det var gått ytterlige et par år og en ung lærer som hadde flyttet til kommunen slo alarm.

– Det er ingen barn som skal ha det sånn. Jeg blir fremdeles sint når jeg tenker på at ingen gjorde noe, sa Liv i en samtale med konferansier Trude Teige og forfatter Anne-Britt Harsem under BVO-dagene.

– Jeg ble heller aldri spurt om jeg hadde det bra, selv om jeg for eksempel ofte kom på skolen og uoppfordret fortalte at jeg ikke hadde spist frokost eller ikke hadde med matpakke. De spurte ikke hvorfor det var slik, forteller hun.

– Du ble ikke hørt da du sa ifra om vold og overgrep. Hva gjorde det med deg?

– Det å ikke blir trodd gjorde mye større skade enn det folk kanskje tror. Du går og bærer på skam og skyldfølelse, og vet ikke hva du skal gjøre eller hvordan du skal gå frem. Når du er ti-elleve år skjønner du ikke helt hvorfor ting skjer og med akkurat deg. Det oppleves som at det er din skyld. Når jeg da snakket med voksne og ikke ble trodd, så ødela det veldig mye for meg. Jeg følte meg ikke elsket, ikke verdt noen ting. Dette er noe som har fulgt meg gjennom hele livet. Å ikke ha tillit til folk og ikke tro på det som blir sagt, er noe jeg også har slitt med i voksen alder. Det ødelegger veldig mye. Tilliten blir brutt, sier Liv.

– Hvordan skulle du ønske at du hadde blitt møtt?

– Først og fremst skulle jeg ønske at jeg hadde blitt trodd og sett. Jeg vet nå at hadde bare noen spurt meg direkte «har du det bra hjemme?» så hadde jeg villet åpne meg tidligere. Barn er veldig lojale og man forstår på en måte at det som foregår ikke er riktig, men man vet ikke helt hvordan man skal begynne å snakke om de tingene som ikke er bra. Hadde jeg fått de rette spørsmålene, så hadde jeg nok fortalt. Og når jeg først åpnet meg og sa ifra på eget initiativ, var ønsket mitt å bli trodd, hørt og sett, slik at jeg kunne få hjelp og få det bedre, sier Liv.

– Må prates i hjel

– Er det én ting jeg har lært de siste årene, så er det at vold og overgrep skal prates i hjel, ikke ties i hjel, sier Anne-Britt Harsem.

Gjennom sitt arbeid har hun sett hvordan mange barn får ødelagt barndommen sin fordi voksne ikke lytter til det de forteller.

Slik som «Eline» i Alvdal-saken, som ble utsatt for alvorlig omsorgssvikt av de nærmeste omsorgspersonene. Hun var et barn som sa ifra om hva som foregikk hjemme. Men ingen trodde på Eline, de trodde på mor.

Harsem har i flere år tatt oppdrag som midlertidig verge for statsforvalteren i Oslo og Viken i forbindelse med straffesaker som omhandler familievold og seksuelle overgrep begått mot barn og unge. Hun er også forfatteren bak bøkene «Mammas svik» om overgrepssaken i Alvdal, og «Den mørke hemmeligheten i Tysfjord» om overgrepssakene i Tysfjord.

Under konferansen snakket Harsem om erfaringene hun har gjort seg.

Stort ansvar

En midlertidig verge blir oppnevnt i saker der barnas verger – som regel foreldrene – er inhabile, opplyser Harsem.

– Jeg har vært til stede i veldig mange tilrettelagte avhør av barn og unge som har vært utsatt for og/eller vitne til vold og/eller seksuelle overgrep. Barna blir avhørt av spesialtrente politietterforskere. De yngste barna er i barnehagealder. Målet med disse avhørene er først og fremst å finne ut om noe straffbart har skjedd, deretter å sikre eventuelle bevis til en tiltale.

– I disse sakene er det som regel barnehage eller skole som har meldt ifra om bekymring. Dette sier noe om hvor viktig og ansvarsfullt det er å jobbe med barn, å være en voksen som møter disse barna i deres hverdag, sier hun.

– Viktig at omgivelsene reagerer

Harsem understreker at hun har taushetsplikt og at hun derfor uttaler seg på generelt grunnlag.

– Jeg har hørt små barn fortelle om fysisk vold, psykisk vold og seksuelle overgrep. Som regel begått av deres nærmeste. Om omsorgspersoner som skriker og banner, knuser ting, forgriper seg, krenker og slår. Jeg har hørt barn fortelle at de har blitt stengt inne eller låst ute, blitt nektet mat, at de får juling hvis de får dårligere karakterer enn fem og seks på skolen, forteller hun.

– Blåmerker i huden og striper etter belteslag leger fort. Det samme gjelder tegn på seksuelle overgrep. Derfor er det så viktig å få barnet til medisinsk undersøkelse så fort som mulig ved mistanke om overgrep. Dette for å sikre eventuelle bevis.

Da er barnet avhengig av å ha trygge og ansvarsfulle voksne rundt seg som tar dem på alvor, påpeker Harsem.

– Jo tidligere omsorgssvikt og overgrep blir oppdaget, dess bedre prognoser har barnet senere i livet.

– Traumer, angst, posttraumatisk stresslidelse, relasjonsskader. Barn som er utsatt for omsorgssvikt har større risiko for å ende som voksne uføre, sier hun.

Les også:

– Feilaktig kommunikasjon kan føre til at barnet ikke får fortalt sin versjon av virkeligheten

Harsem trekker frem ACE-studien, en studie innenfor psykologien som dokumenterer en klar sammenheng mellom belastning i barndommen og negative utfall senere i livet.

– Dette sier noe om viktigheten av at omgivelsene reagerer ved mistanke om omsorgssvikt, sier hun.

– Utfordringen for barnehagebarn kan være å sette ord på det som skjer. Men da kan det være atferd, endring i atferd eller noe barnet sier eller gjør som vekker bekymring hos de voksne.

– Hvordan kan vi la være?

Harsem forteller at hun av og til får spørsmål om hvordan hun klarer å skrive bøker om så vonde historier som i Alvdal- og Tysfjord-saken.

– Svaret er ganske enkelt for meg: Hvordan kan jeg klare å ikke gjøre det? Jeg skriver selvfølgelig ikke om barn jeg har sett og hørt i avhør, men jeg setter omsorgssvikt og barns rettssikkerhet på dagsordenen.

– Det samme gjelder spørsmålet som er på dagsordenen på denne konferansen: Hvordan skal vi tørre å se og stille de spørsmålene vi ikke vil stille? Til det har jeg lyst til å svare: Hvordan kan vi la være?

Etter at boka om Alvdal-saken kom ut har Harsem fått flere henvendelser fra både kvinner og menn.

– De kommer fra alle samfunnslag og de bærer på en mørk hemmelighet: De ble utsatt for overgrep i barndommen, og ingen av dem ble sett eller hørt, sier hun.

– Vi mennesker er noen ganger redde for å bry oss, redde for at vi kan ta feil. Det er så mye lettere å snu ryggen til. Det er menneskelig å feile, det gjør vi alle, og vi handler ofte i god tro. Men har man gjort en feil, må man prøve å rette opp denne feilen. La hensynet til barnet gå foran egne hensyn, sier Harsem.

Skape et trygt miljø

Liv fra Tysfjord er helt enig med Harsem i at vold og overgrep ikke kan ties i hjel, men må snakkes i hjel.

– Har du noen råd til de ansatte i barnehagene?

– Jeg synes ikke man skal gå rundt grøten hvis man har sterke mistanker om at et barn har opplevd eller opplever noe som ikke er bra. Da må man stille de riktige spørsmålene, og ikke være redd for det svaret man får. Man må gjøre det man kan for å berge det barnet eller de barna, for man kan faktisk redde liv, sier hun.

– Man må ikke gi opp. Det er ikke sikkert barn vil snakke der og da, kanskje de vil prate når de er ute og leker, spiller fotball, sitter og tegner eller baker. Det kan være at et barn vil fortelle i andre omgivelser og da må man prøve å møte barnet der og skape et trygt miljø rundt barnet.

– Alt handler egentlig om trygghet, om at barn føler seg trygge på den eller de personene de er sammen med. Når man føler seg trygg og ivaretatt, er det lettere å fortelle, sier Liv.