DEBATT
At barnet skal møtes som et subjekt i relasjonen gjennom å lytte, se, støtte og møte forståelse er for oss en selvfølgelighet, skriver artikkelforfatterne.
Illustrasjonsfoto: Getty Images
Bomskudd mot barnehageprogram
«Vi snakker ikke om «time out» for barnet, men derimot om «time in» for den voksne (...)».
- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Viser til kronikk som barnehage.no publiserte 25. mai hvor doktorgradsstipendiatene Anniken Lind og Elin Førde bekymrer seg for innføringen av pedagogiske programmer i barnehagene. Dette kan det være gode grunner til å diskutere, men kronikkforfatterne kommer skjevt ut når de bruker programmet «De utrolige årene (DUÅ)» som eksempel. Vi kjenner oss ikke igjen i de beskrivelsene som er gjort i kronikken.
Vågan kommune er en liten kommune i Lofoten som har gitt tilbud til foreldre, skole og barnehage om opplæring i tiltak fra DUÅs programserie i mange år. Tiltakene er utviklet ved University of Washington, USA av professor Caroline Webster-Stratton.
Programserien er utviklet gjennom 30-40 år, og er i utgangspunktet rettet mot å hjelpe barn og voksne som har kommet inn i et vanskelig samspillsmønster, og hvor barnet er i ferd med å utvikle en negativ atferd. Slik vi kjenner DUÅ-programmene foregår programutviklingen i en dynamisk prosess hvor det hele tiden foretas vurderinger og gjøres endringer. Dette er ikke ett program med fast oppskrift på hvordan ting skal gjøres.
Kunnskapen om at mange barn utvikler samspillsvansker eller atferdsvansker er ikke ny. Hva som kan være gode tiltak for å møte disse utfordringene har lenge vært forsket på og drøftet i fagmiljøene, og det er bra. Oppmerksomheten som er rettet mot interaksjonen har ført til at nye metoder har vokst fram. Etter til sammen over 60 års arbeid med barn og foreldre/familier på ulike arenaer ønsker vi all ny metodeutvikling velkommen.
Atferdsvansker er et utfordrende begrep og mange finner det vanskelig å gi en eksakt definisjon. Hva som blir definert som atferdsvansker er avhengig av toleransen til den som definerer situasjonen, i tillegg til miljøets evne til å håndtere utfordringene. Atferdsvansker utvikles og opprettholdes av en rekke risikofaktorer og ofte i et lite hensiktsmessig interaksjonsmønster mellom voksne og barn.
Målet for programmet er å forebygge og utvikle gode måter for den voksne til å møte denne atferd som vi finner hos noen barn, og intensjonen er altså å hjelpe barna til positiv sosial samhandling. Voksne opplever ofte mye frustrasjon i møte med disse barna, og et annet mål er at de voksne rundt barna skal oppleve større mestring.
At barnet skal møtes som et subjekt i relasjonen gjennom å lytte, se, støtte og møte forståelse er for oss en selvfølgelighet. Den voksnes evne til mentalisering er avgjørende i møte med barnet som subjekt. I vår kommune kombinerer vi tilbud om «De utrolige årene» med også å gi tilbud om kurs i «Trygghetssirkelen» (Circle of Security, COS) til foreldre og barnehager. Sentrale prinsipper i «Trygghetssirkelen» er at de voksne alltid skal være større, sterkere, klokere og god. Når det er mulig: følg barnets behov, og når det er nødvendig: ta tak. Dette er like aktuelle prinsipper for de voksne som benytter programmene fra DUÅ. Det er snakk om å bruke tid og investerer i relasjonen til barnet.
I DUÅ er det ikke snakk om å ignorere barnet, slik kronikkforfatterne hevder, men derimot om å overse noen konkrete negative handlinger, - ikke barnet. Å overse (der det er aktuelt og mulig) handler om å ikke gi den negative handlingen oppmerksomhet. Dette i en forståelse av at det vi gir oppmerksomhet til lett vil øke i styrke og utvikle seg. Derfor er vi i stedet på jakt etter de gylne øyeblikkene av gode initiativ og god samhandling og vil benytte enhver anledning til å gi positiv oppmerksomhet til barnet når det skjer. Søken etter positive initiativ og god samhandling kan aldri bli mekanisk, men derimot skjerpe de voksnes fokus. Suksessfaktorene i DUÅ-programmene er søkelys på at det er de voksen som skal endre sine handlingsmønstre i møte med barnet, gjennom relasjonsbygging, - for så at barnet i sin tur skal gis mulighet for andre samhandlingsmønstre.
Målet for våre opplæringer i skole/barnehageprogrammet er at deltagerne i løpet av kursrekken skal utvikle sine ferdigheter i å lede barnegrupper og bli tydelige og mer forutsigbare voksne. De skal hjelpe barnet til god sosial samhandling, utvikle problemløsningsferdigheter og gi hjelp til å regulere følelser. I tillegg vektlegges økt samarbeid i persongruppene.
Vår erfaring er at vi gjentatte ganger har opplevd at krevende situasjoner i barnehagen løser seg tidlige i DUÅ-opplæringen, gjennom målrettet arbeid med å utvikle relasjonene til barna og barnegruppene. «Tenkepausestol» som kronikkforfatterne snakker om er ikke et begrep som vi benytter. «Tenkepause» er et begrep det snakkes svært lite om i DUÅ- opplæringen. Det er et tiltak som eventuelt kan inngå i en helhetlig og gjennomarbeidet behandlingsplan sammen med andre samarbeidspartnere og foreldre, og alltid etter at det har vært jobbet inngående med å styrke relasjonen til barnet. Vi er mer opptatt av å snakke om reguleringsstøtte til barnet og at det barnet trenger når ting blir fryktelig vanskelig for dem er støtte fra den voksne. Vi snakker ikke om «time out» for barnet, men derimot om «time in» for den voksne for at barnet skal føle seg trygg, betydningsfull og lære å regulere følelsene sine når de har det vanskelig.
Vår erfaring blir også støttet i en undersøkelse som vi gjorde vedr. etableringen av DUÅ i barnehagene i kommunen (rapport, Laupstad/Lesteberg 2016). I undersøkelsen kommer det fram at de strategier fra programmet som primært benyttes i barnehagene er anerkjennelse ros/ oppmuntring, tydelige beskjeder, klare grenser og veiledning (coaching) i forhold til positiv samhandling. Alle som svarte på undersøkelsen i barnehagene våre var positive til DUÅ-programmet og kursrekken, og skrev at de opplevde større mestring i rollen som barnehageansatt. De la også vekt på at de hadde fått et «felles språk» i barnehagen og de opplevde at de tok barna mer på alvor enn tidligere.
Dette har gitt oss fortsatt tro på programserien og på at mange barn og voksne kan få gode opplevelser og god samhandling gjennom tiltak som primært styrker relasjonen, og med fokus på det positive barnet gjør.
