«Aldri før har jeg hatt dette overskuddet etter en seinvakt»

«I dag brøt jeg retningslinjene for barnehagen jeg jobber i. Jeg håper jeg nå har fått din oppmerksomhet!» skriver artikkelforfatteren.

Nicoline Grüner Pedagogisk leder

Publisert onsdag 06. desember 2023 - 13:36 Sist oppdatert mandag 11. desember 2023 - 10:08

Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Vi hadde ved en feiltakelse bestilt vikar, samtidig som vi var tre faste ansatte på jobb. Og jeg sa ikke ifra.

Denne torsdagen er den beste dagen jeg har hatt siden jeg begynte som pedagogisk leder på den storebarnsbasen jeg arbeider på.

Jeg ber dere: Norge, regjering, kommune, bydel, gjør noe nå!

En helt vanlig arbeidstaker

Jeg er en helt vanlig arbeidstaker som bryr meg ganske mye om jobben, og kollegene mine. Jeg er også en helt vanlig mamma, som elsker mine to barn som jeg er eneforsørger for. Jeg liker livet jeg har, med leilighet på Ammerud og høye utgifter, sånn helt passe.

Jeg har skogen rett utenfor døren. Jeg har helt grei lønn, selv om den ikke betaler båter og biler, og jeg har jobben rett ved T-banen.

Min jobb er pedagogisk leder på en storebarnsbase i en Oslo-barnehage. Denne kronikken inneholder en del parenteser fordi det er slik barnehagehverdagen er, full av parenteser.

Min drømmedag

For bare et par uker siden var jeg pedagogisk leder alene, men etter en psykisk smell ba jeg om hjelp. Vi er nå to pedagogiske ledere og en pedagogisk medarbeider på min base. Det er for øvrig 17 barn på basen, for vi har en ekvivalent mindre, fordi naboavdelingen har en ekvivalent mer.

Alle andre dager tenker jeg: «Gi meg en jobb der jeg ikke behøver å øse ut all min energi til håpefulle små (ikke våg å kalle dem store barn, for den yngste blir tre år i desember, og den eldste blir seks år i januar), så jeg har litt igjen til mine egne». Men ikke denne dagen.

La meg fortelle.

Morgenen

Denne torsdagen startet ikke som alle andre torsdager i barnehagen. Basens medarbeider hadde tidligvakt, og en pedagogisk leder hadde mellomvakt, og kom på jobb 08.30. Vanligvis starter pedleder-vakten klokken 9, men fordi vi er to pedagogiske ledere legger vi opp til at de kan være på basen tre kvarter lenger på grunn av en sammensatt barnegruppe.

Det spiser rundt to timer av plantiden hver uke, men vi har tenkt at det får gå inntil videre.

På basen er det 13 gutter og fire jenter, og det er (som i alle barnegrupper), høyt tempo, ulike behov, konflikter og barn som trenger tett oppfølging i lek og sosialt samspill. Derfor er det to ansatte til stede allerede 08.30 (!) med 11 barn (!).

Vikaren kommer tuslende klokken 9, hilser på barna og gjør seg kjent på basen. Han har vært i barnehagen før, men aldri denne basen.

Det viser seg fort at det å ha tre ansatte klokken 9, gjør at de kan klargjøre til første måltid uten at det går utover barna.

Klokken 10 er jeg ferdig med min ubundne tid og går til basen. Vi er allerede klare til første måltid og aktivitetene kan starte umiddelbart.

Kjernetiden

Jeg tar med meg tre av barna med svakest norskkunnskaper – ikke seks som vanlig – på språkrommet som vi er så heldige å ha. Den ene pedagogiske lederen tar med seg skoleklubben, det vil si seks spente og lærevillige energibomber på 4 og 5 år, dit de skal være i to timer. Vikaren tar tre barn som gjerne vil leke mer med togbane, og medarbeideren har de resterende fem barna og gjennomfører en formingsaktivitet.

Klokken 11 møtes vi igjen for å spise. Vi er tre ansatte på 11 barn og det går som en lek. To kan sitte ved bordet mens en tredje går og henter ting vi trenger selv om vi er forberedt. Plutselig en kniv, fylle på en vannflaske, eller mer Philadelphia-ost (nevnte jeg at vi ikke har kjøkken på basen?).

Når vi skal ha pauser er det ikke den samme utfordringen som vi pleier å stå i. Vanligvis må vi, særlig dersom det er møter, enten dele opp pausen eller droppe den helt. Hvordan ville du likt det hvis kollegaen din sa: «Ta 10 minutter nå, så tar vi møtet, og så tar du 20 minutter etterpå?» Eller verre: «Jaja, vi har jo møte, så da trenger du vel strengt tatt ikke pause?»

Med fire ansatte får vi både tatt pauser, hatt et møte, og sørget for god lek og god oversikt over barna som er ute.

Ettermiddagen

Klokken 14 må jeg rydde ut matvarer som har kommet. Jeg kan gå fra basen og vite at det fortsatt er tre ansatte med de 17 barna som skal inn etter å ha vært ute i snøværet i over to timer. «Tenk om en pedagogisk leder hadde hatt tidligvakt», tenker jeg. «Da hadde det bare vært to. Men om jeg hadde fulgt retningslinjene, og gitt bort en ansatt, så hadde det bare vært én».

Tankefull henter jeg matvarene så fort jeg kan, sjekker varene mot lista og tar heisen opp. Bærer tre tunge kasser bort til vårt kjøkken, legger inn varer i kjøleskap og på lager, og underretter nabobasen om dette.

Så er jeg på vei tilbake til «barna mine». Da møter jeg et av barna på nabobasen som gråter sårt bak hjørnet i gangen. Han er lillebroren til et av barna jeg har kjent lenge. Han har bæsj i bleia og den har nok vært der en stund (la meg minne deg på at nabobasen har en pedagogisk leder som allerede har gått for dagen, og derfor er det bare to ansatte som passer på 16 barn). Fordi jeg har TID (det er fortsatt tre ansatte med min gruppe) kan jeg løfte barnet opp, med trøstende ord og med TID og OMSORG jeg ikke har kjent på, på lenge. Vi går inn på stellerommet, han er sår og jeg må bruke god tid på å skifte på ham. Når vi er ferdige er han så sliten at han nesten sovner på skulderen min. Jeg bærer ham inn på nabobasen og gir beskjed om hva som har skjedd. De takker meg.

Meg? Jeg som har brutt retningslinjene? Tankefull – igjen – går jeg tilbake til «mine» barn og sier takk for i dag til medarbeideren. Vi er fortsatt tre ansatte, og takk Gud (selv om det er meg selv jeg kan takke) for det. Etter måltidet skal noen skiftes på og hjelpes på do. Bordene skal vaskes og vi får med nød og neppe gjort dette uten at det oppstår kaos. Vi setter i gang bordaktiviteter og lek på byggeplassen (fellesområde utenfor basen). Tre ansatte betyr at vi kan dele de 14 barna som ikke er hentet i tre grupper.

Klokken 15.50 rydder vi og går inn på basen, da er det 11 barn igjen. Den andre pedlederen tar med et barn på do før han får gå fem (!) minutter før tiden (egentlig 10 minutter etter tiden!). Så er det meg og vikaren igjen. Jeg ordner bordaktiviteter og er tilstedeværende samtidig som jeg snakker med foreldre som kommer og henter. Vikaren bistår med å kose med to av de yngste barna som trenger nærkontakt.

Vanligvis er jeg veldig tom og sliten i hodet på seinvakta, men denne dagen har jeg tid til å dele noen flere setninger om dagen til hver forelder.

Kvart over fire sender jeg vikaren hjem, da har jeg bare fem barn igjen. Ett kvarter før tiden. «Er du sikker?» spør han. «Ja» svarer jeg med et smil. Jeg er ikke vant til denne luksusen og vet ikke helt hva jeg skal gjøre med den. Da det siste barnet blir hentet 16.38 går jeg rett ut på kjøkkenet og tømmer oppvaskmaskinen. Basen er allerede ryddet og klar.