Det er lett å si at personalet skal være til stede i barnehagen. Men fysisk tilstedeværelse er ikke nødvendigvis det samme som å være påkoblet. Hva skjer når barnet som forsøker å finne en vei inn i leken, ikke blir oppdaget?
Utetiden er en viktig del av barnehagehverdagen. Her løpes det, bygges, utforskes, forhandles, samarbeides og skapes vennskap. Uteområdet gir barna frihet og et verdifullt handlingsrom.
Men fri lek betyr ikke at alle automatisk finner sin plass.
Noen barn kommer raskt inn i lek. Andre går fra aktivitet til aktivitet uten å finne ordentlig fotfeste. Et barn kan stå noen meter unna en lek og følge interessert med, uten å vite hvordan det skal komme inn. Et annet kan bli avvist flere ganger uten at det oppstår en tydelig konflikt.
Samtidig er det å være alene ikke nødvendigvis det samme som å være utenfor. Noen barn velger alenetid, observerer leken på avstand eller trenger en pause fra fellesskapet. Personalets oppgave er derfor ikke å trekke alle barn inn i lek, men å være påkoblet nok til å forstå forskjellen mellom barnet som ønsker å være for seg selv, og barnet som ønsker fellesskap, men ikke finner veien inn.
Det er i disse små situasjonene personalets rolle blir avgjørende.
Det holder ikke å være ute
Rammeplanen er tydelig på ansvaret vårt. Personalet skal fremme et inkluderende miljø der alle barn kan delta i lek, observere, støtte, delta i og berike leken og aktivt bidra til at alle får mulighet til å komme inn i fellesskapet.
Den understreker også at personalet skal være bevisst på og vurdere egen rolle og deltakelse i barnas lek.
Det forplikter.
Forebygging av utenforskap skjer ikke først når et problem har blitt stort. Det skjer i hverdagen – i hvor vi plasserer oss, hva vi legger merke til og hvordan vi møter barnas initiativer.
Derfor må vi også våge å rette blikket mot oss selv.
Er jeg bare fysisk til stede, eller er jeg faktisk påkoblet? Legger jeg merke til barnet som forsøker å komme inn i leken? Oppdager jeg blikket, kroppsspråket eller de små initiativene som ikke blir møtt av de andre barna?
Samtidig kan vi ikke diskutere personalets rolle løsrevet fra bemanning og rammebetingelser.
Når bemanningen er presset, samtidig som pauser skal avvikles, barn skal følges på toalettet, klær skal skiftes og fravær skal dekkes opp, blir muligheten til å være tett på leken mindre. Dette kan derfor ikke reduseres til den enkelte ansattes holdninger eller innsats.
Men rammebetingelsene fritar oss heller ikke fra å reflektere over hvordan vi bruker de ressursene vi faktisk har.
Kvalitet i utetiden handler både om hvor mange ansatte som er tilgjengelige, og hvordan de organiserer seg når de er der.
Én ansatt får et annet ansvar
Dette ble utgangspunktet for et utviklingsarbeid hos oss.
Vi satte oss et mål:
«Når barna er ute hos oss, skal de møte ansatte som er til stede, engasjerte og tilgjengelige, i et utemiljø som inviterer til lek, utforsking, læring og gode fellesskap.»
Ett av tiltakene vi prøver ut, er trivselsvakt.
Trivselsvakten er en synlig ansatt med refleksvest som har et overordnet blikk på uteområdet. Den ansatte kan hjelpe med praktiske behov og være særlig oppmerksom på barn som trenger støtte til å finne veien inn i et lekefellesskap.
Men det mest interessante med ordningen er kanskje hva den kan gjøre mulig for resten av personalet.
Når én ansatt har ansvar for det overordnede blikket, kan de øvrige i større grad bli værende der barna er. De kan fortsette en rollelek, støtte et samspill, berike en aktivitet eller bruke tid sammen med et barn uten stadig å måtte trekke seg ut for å kontrollere resten av uteområdet.
Trivselsvakten er ikke en løsning på utenforskap. Det er et forsøk på å organisere personalressursene slik at flere kan være pedagogisk påkoblet.
CLASS slutter ikke ved ytterdøren
Hos oss henger dette også sammen med arbeidet med CLASS. CLASS (Classroom Assessment Scoring System) er et observasjonsverktøy som retter oppmerksomheten mot kvaliteten i samspillet mellom barn og ansatte.
Vi bruker det blant annet til å reflektere over positivt klima, personalets sensitivitet og hvordan vi møter barnas initiativer.
Dette er minst like relevant ute som inne.
Sensitivitet handler ikke bare om å oppdage barnet som gråter og kommer løpende. Det handler også om å få øye på barnet som står i utkanten av en lek – og forsøke å forstå hva situasjonen betyr.
Ønsker barnet å være alene? Observerer det? Eller forsøker det å finne en inngang til fellesskapet?
Det krever en ansatt som ikke bare er i nærheten, men som følger med.
Når utetiden blir de ansattes friminutt
Men organisering og bemanning forklarer ikke alt.
Vi må også tørre å stille noen mer ubehagelige spørsmål om holdningene våre til rollen vi har ute.
Er utetiden først og fremst barnas frie lek, mens vi ansatte passer på fra sidelinjen? Eller ser vi på oss selv som en pedagogisk ressurs også ute?
I mange barnehager kan det oppstå en glidende overgang mellom nødvendig kommunikasjon mellom kollegaer og at ansatte blir stående sammen og prate over tid.
Et uttrykk jeg har tatt med meg fra en tidligere arbeidsplass, er «pingvin-alarm». Det ble brukt som en humoristisk påminnelse når flere ansatte hadde blitt stående samlet lenge – som pingviner i en liten klynge.
Uttrykket er humoristisk, men peker på noe alvorlig.
For mens tre ansatte står samlet i den ene enden av uteområdet, kan et barn prøve for tredje gang å komme inn i en lek i den andre.
Tør vi å si fra til hverandre?
Tør jeg å si til en kollega jeg liker og respekterer: «Nå har dere stått og pratet en stund»? Eller: «Jeg ser at du har gått med hendene i lomma lenge – kan du koble deg på en lek eller aktivitet?»
Og like viktig:
Tåler jeg selv å få den beskjeden?
Dette handler ikke om å overvåke hverandre. Vi trenger samtaler, koordinering og små pustepauser gjennom dagen. Men som profesjonsutøvere må vi kunne snakke om når nødvendig kommunikasjon går over til at utetiden i praksis blir de ansattes friminutt.
En god tilbakemeldingskultur må tåle slike samtaler.
Fra tilsyn til tilstedeværelse
En refleksvest skaper ikke inkludering i seg selv. Det gjør ansatte som ser, forstår og handler.
Ingen organisering kan heller kompensere fullt ut for utilstrekkelig bemanning.
Men vi kan undersøke hvordan vi bruker personalressursene, hvilke forventninger vi har til personalets rolle ute, og om kulturen vår gjør det mulig å gi hverandre ærlige tilbakemeldinger.
Rammeplanens ambisjon om et inkluderende lekemiljø blir først virkelig når den kan sees i handling.
Derfor bør vi kanskje spørre litt mindre om hvor mange ansatte som står ute, og litt mer om hva som skjer når de er der.
Hvem er påkoblet leken? Hvem har overblikket? Hvilke barn får mye kontakt med personalet – og hvilke kan gå lenge uten å bli sett?
For det viktigste spørsmålet er ikke om det står en ansatt på uteområdet.
Det er om barnet som trenger støtte, opplever at noen ser det.
