– Det er på en måte både personlig og faglig, begynner svaret på spørsmålet om hvorfor.
– Jeg er halvt filippinsk selv og har opplevd rasisme selv gjennom hele barndommen. Og så har jeg snakket med barnehagelærere som forteller at unger kan si de ikke vil leke med han eller hun fordi de har en annen hudfarge, og som er usikre på hva de gjør da.
Berøringsangst er blant flere tema i boka, som har som mål «å styrke leserens refleksjon, profesjonelle mot og handlingskompetanse i arbeidet for en barnehage der alle blir anerkjent som fullverdige deltakere i fellesskapet».
Den er skrevet med tanke på barnehagelærerstudenter, men de sju kapitlene med tilhørende refleksjonsspørsmål kan også egne seg på møter og planleggingsdager i barnehagene, forklarer Bjørnaas, som har fått tilbakemelding fra barnehager om at den har ført til gode samtaler.
Den subtile rasismen
Prosjektet begynte med at hun ble bedt om å være en av tre redaktører for en antologi som kom ut i 2025. Samtaler med 40 informanter dannet grunnlag for et 20 siders kapittel med tittelen «Rasisme i barnehagen?»
– Jeg hadde så mye materiale, sier Bjørnaas om hvordan det hele utviklet seg videre.
I tittelen på boka som kom ut for to-tre uker siden, er spørsmålstegnet borte. Samtidig har forfatteren mer plass til å nyansere og forklare.
Ikke minst om det hun beskriver som den subtile hverdagsrasismen.
– Jeg har kjent på direkte rasisme, ved at folk roper eller gjør strekøyne fordi jeg har asiatiske trekk. Ting en vet er rasisme og ikke greit. Men også spørsmål og kommentarer som «hæ, går du på ski?», «hvorfor har du bunad?» «Du snakker så godt norsk». «Er mammaen din hentet fra Filippinene?» Det er mest det jeg har opplevd i barndommen, men hatt vanskeligheter med å uttrykke fordi jeg ikke har hatt språk til å fortelle.
Sender og mottaker
Interessant når det kommer til rasismediskursen, påpeker Bjørnaas, er at:
– Den som spør ville jeg ikke kalt en rasist. Jeg tenker folk spør av ren nysgjerrighet. Men følelsen av annerledeshet oppstår. Jeg har intervjuet 13 informanter som har flerkulturell bakgrunn, og dette snakker vi mye om i innledningen; at norsken din, norskheten, er så betinget. «Hvor kommer du egentlig fra? Du sier du er herfra, men sånn egentlig?»
Viktigheten av å føle på tilhørighet til hjemmet, er noe av det hun beskriver i boka. Samt opplevelsen av hvordan det gjennom blikk, spørsmål, kommentarer og humor – bevisst eller ubevisst - blir satt spørsmålstegn ved norskheten.
– Rasisme har en sender og en mottaker som opplever. Senderen trenger ikke være rasist, eller ha intensjon om å handle eller uttrykke seg rasistisk. Men mottaker kan kjenne på rasisme. Det er det som gjør rasisme så komplekst. Vi har ikke lik rasismeforståelse mellom sender og mottaker, sier Bjørnaas.
Kategoriserer tidlig
Boka bygger på intervjuer med barnehageansatte fra ulike deler av Norge, og forfatteren har undersøkt hvordan hudfarge, språk, religion og kulturell bakgrunn kan påvirke barns og voksnes opplevelse av tilhørighet og utenforskap.
Den belyser hvordan rasisme kan komme til uttrykk i barnehagens hverdag, og viser hvorfor antirasistisk arbeid må begynne tidlig.
– Utviklingspsykologien viser at barn ser hudfarge før de er ett år. De ser forskjell. Men det er ikke før i 4-årsalderen at barn begynner å tillegge egenskaper til hudfarge. Disse egenskapene trenger ikke å være negative, men barn skiller gjerne på majoritet og minoritet.
– Barn kategoriserer. Det er ikke rasisme. Men dersom de ikke får voksenstøtte, kan det føre til rasisme, presiserer Bjørnaas.
Informantene forteller om eksempler på at barn gir uttrykk for ting som «jeg vil ikke leke med deg, fordi du har en annen hudfarge».
– Eller ting som «jeg vil ikke holde i hånda di», «sitte sammen med deg i samlingsstunda», eller «komme i bursdagen din».
Feil flagg
I boka fortelles det blant annet om tilfeller om bruk av at feil flagg når barnehagen henger opp flagg. Ikke ved forveksling, men for eksempel: hvis et barn har somaliske foreldre, men er født og oppvokst i Norge – og Somalias flagg henges opp.
– Sånne ting kan føre til at barn kjenner på utenforskap, sier Bjørnaas.
Erfaringene blant informantene som ikke har flerkulturell bakgrunn, er ikke veldig annerledes enn hos de som har flerkulturell bakgrunn, ifølge forfatteren.
– Det som ofte går igjen er berøringsangst for å snakke om rasisme. De kan ha opplevd at foreldre har henvendt seg til dem, heller enn til kollegaen som har hijab. Er det fordi hun har hijab, eller fordi de har et bedre forhold til den såkalte norske? Det er komplekst. Også i mer åpenbare tilfeller, for eksempel hvor en kollega ytrer seg rasistisk eller ikke bryr seg om at en gir svin til muslimske barn, kan en unnlate å ta opp rasistiske handlinger fordi en er redd for å angripe, redd for å kalle en kollega en rasist.
Bjørnaas peker også på frykt for å bli stemplet som rasist, fordi det sier noe om ens moralske karakter som ikke stemmer med egen opplevelse.
Gjør inntrykk
Boka viser hvordan rasisme kan komme til uttrykk i barns lek, i foreldresamarbeid og gjennom hverdagslige kommentarer, blikk og praksiser. En grunnsetning som går igjen i den, er at norsk ikke trenger å ha en hudfarge, forteller Bjørnaas.
– Hvilken form for rasisme kan oftest komme til uttrykk i barnehagen?
– Den mer subtile, indirekte formen. Rasistiske utsagn eller handlinger som om en sender ikke har intensjon om å sende. Mottaker kan fortsatt kjenne på utenforskap, men barn har gjerne ikke språk til å fortelle om det.
En av historiene Bjørnaas forteller når hun holder framlegg om temaet i ulike sammenhenger, er den hun selv har fått høre fra en barnehagelærer, om ei jente som sitter for seg selv og har gjemt seg litt unna de andre.
– Når barnehagelæreren oppsøker henne og spør hvorfor, viser det seg at hun sitter og forsøker å skrape av seg hudfargen. Fordi den er «feil».
Historien gjør inntrykk. Den viser hvor viktig det er å snakke med både sender og mottaker, poengterer hun.
Mot og kompetanse
Bjørnaas har doktorgrad fra Berkeley i USA, og tilhører faggruppe for religion livssyn og etikk ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning, med etikk, profesjonsetikk, postkolonial teori, islamofbi, rasisme, religionsvitenskap, flerkulturell forståelse, teologi og filosofi som sine ekspertområder.
Hun har også idrettsbakgrunn fra boksing og ledervervet i Etisk råd hos Norges idrettsforbund.
Når hun holder framlegg om rasisme, på fagkonferanser eller gjennom idretten, får hun tilbakemelding om at hun formidler på en forståelig måte, som gjør at mottaker ikke føler seg angrepet og kan stille spørsmål uten å føle seg dum.
– Vi trenger ikke trenger å angripe noen for å være en rasist selv om vi føler på rasisme, sier Bjørnaas.
Like klar er hun på viktigheten av profesjonelt mot og handlingskompetanse i barnehagen.
– Det er ansatte som er nødt til å ta det ansvaret.
