Tull og tøys som pedagogisk ressurs i barnehagen: – En «relasjonsbro»

– Barn tør mer, deltar mer og utvikler seg mer gjennom lekende glede, sier Nyland som tidligere i år fullførte sin mastergrad i barnehagevitenskap ved Universitetet i Stavanger.

Tema for oppgaven som ble levert i våres og belønnet med toppkarakter, er «tulltøyspedagogikk» og hvordan det kan bidra til å utvikle barns læringsmiljø i barnehagen.

– Hva er egentlig tulltøyspedagogikk?

– Det handler om tull og tøys, lek, nonsens og vitalitet som bevisst pedagogisk verktøy – ikke bare tull for «moro skyld», men som systematisk metode for å skape trygghet, inkludering, nysgjerrighet og læringsglede, opplyser Nyland som selv har kommet opp med begrepet.

– I stedet for å si «nå går vi til samling», kan jeg for eksempel plutselig erklære at vi skal gå «krabbe-gang» – og med ett er en rutine blitt et eventyr der alle vil være med. Eller jeg bytter ut ord i «Bæ, bæ lille lam» med tullevers og feil dyr. Først blir barna forvirret, så begynner de å le, og til slutt finner de selv på nye vers – slik blir en sangreise en estetisk læreprosess, legger han til.

Brukes daglig

I forbindelse med masteroppgaven intervjuet Nyland seks pedagogiske ledere om hvordan de bruker tull og tøys i barnehagehverdagen. Han sendte også ut et spørreskjema om samme tema til nærmere 500 barnehager i hele landet, og fikk svar fra totalt 207 ansatte – hovedsakelig pedagogiske ledere.

– Hele 84,1 prosent av respondentene svarte at de daglig bruker tull og tøys i pedagogisk arbeid. 60,7 prosent svarte at de mener tull og tøys bidrar til læring og skaper glede. Og 69 prosent mener praksisen styrker barns sosiale og emosjonelle utvikling, forteller Nyland.

Selv om tull og tøys utgjør en sentral del av hverdagen til barn, har dette i liten grad blitt utforsket som en bevisst pedagogisk praksis, påpeker han.

– Til tross for at de fleste ansatte rapporterte at de brukte tull og tøys daglig fant jeg at det manglet et fagspråk og et teoretisk rammeverk både for å beskrive og reflektere over denne praksisen. Ofte brukes tull og tøys ubevisst, sier Nyland.

Nærere 59 prosent av respondentene rapporterte om utfordringer knyttet til å balansere frihet og rammer i hverdagen. Dette understreker behovet for profesjonell refleksjon og pedagogisk klokskap på dette området, mener barnehagelæreren.

Derfor har han utviklet Nyland-modellen – et rammeverk som løfter tull og tøys fra intuitiv handling til refleksiv praksis. Denne skal vi komme tilbake til litt senere.

Hadde sin egen plan for dagen

For hvor kom egentlig denne interessen for tull og tøys fra? Svaret finner vi noen år tilbake i tid.

Nyland, som opprinnelig er fra Kurdistan og utdannet journalist, kom til Norge i 2015.

Han utviklet raskt en fascinasjon for den norske barnehagekulturen og fikk seg jobb som assistent i barnehage. Da muligheten til å studere igjen meldte seg, falt valget på barnehagelærerutdanningen.

I 2023 begynte han å jobbe som pedagogisk leder i en barnehage i Stavanger kommune.

«Som nyutdannet barnehagelærer møtte jeg en gruppe 4–5-åringer som lærte meg mer om pedagogikkens kjerne enn noen lærebok kunne ha gjort» skriver han i forordet til masteroppgaven.

– Jeg jobbet på en storbarnsavdeling der det var noen gutter som hadde en helt annen plan for dagen enn oss andre. De var ikke interessert i å være med på samlinger eller felles aktiviteter på avdelingen, de hadde bare fokus på å tulle og tøyse, utdyper Nyland.

Til å begynne med ante han ikke hvordan han skulle gripe situasjonen an.

– Det er jo vanlig at barn tuller og tøyser mye, men hvordan skulle jeg klare å inkludere dem i aktivitetene med de andre barna?

Han opplevde at det var lite hjelp å få fra rammeplanen og andre styringsdokumenter.

– Det står bare én setning om humor i rammeplanen, men ingenting om hvordan vi kan jobbe med barns tull og tøys, sier Nyland.

– Da jeg spurte erfarne kolleger om hva jeg burde gjøre, fikk jeg til svar: Du kan si «stopp, nå er det nok!». Men barna hørte ikke etter. De bare fortsatte å tulle og tøyse.

Noe endret seg

En dag valgte han å legge bort «stoppet» til fordel for felles tull og tøys. Han brukte ablegøyer, rare lyder og tulleord. Da la han merke til at noe endret seg:

«Noe begynte å bevege seg, både i barna og i meg. Gradvis begynte de å blomstre. De inviterte meg inn i sin verden, og da ett av dem en dag sa «Du er best!», forsto jeg at jeg hadde funnet noe mer enn en metode. Det kan virke som det var nettopp i disse øyeblikkene jeg skjønte at pedagogikk ikke bare handler om å lede, men om å bli invitert inn.»

– Når jeg selv tullet og tøyset, klarte jeg å involvere dem både i samlinger og andre felles aktiviteter. Det skapte veldig gode relasjoner til barna, forteller han.

Distraksjon eller ressurs?

Da Nyland begynte på Master i barnehagevitenskap, ble tulltøyspedagogikk et naturlig tema for oppgaven.

– Noen ser på tull og tøys mest som en distraksjon, sier pedagogen.

Selv mener han at tull og tøys er en verdifull ressurs i barnehagen.

«Når barn ler sammen, lærer de å høre til. Når de tøyser, lærer de å tåle. Når de fantaserer, lærer de å forstå» skriver han i masteroppgaven.

– Gjennom tull og tøys prøver barn å skape relasjoner og mening. Barns tull og tøys er også veldig kroppslig og sanselig, påpeker Nyland.

Derfor ble problemstillingen hans: Hvordan kan tulltøyspedagogikk, forstått som en del av estetiske læreprosesser, bidra til å utvikle barns læringsmiljø i barnehagen?

«Isbryter»

I intervjuene med de seks pedagogiske lederne kom det blant annet frem at tull og tøys fungerer som et «relasjonelt fundament» som skaper trygghet og vi-følelse.

Resultatene fra spørreundersøkelsen støtter dette, opplyser Nyland. Om lag én av tre respondenter oppga at tull og tøys gir bedre sosialt samspill, og flere av de åpne svarene beskrev tull og tøys som en «isbryter» og «relasjonsbro».

Profesjonell dømmekraft var også et fremtredende tema i både dybdeintervjuer og spørreundersøkelse. De pedagogiske lederne snakket om viktigheten av å vite når tull og tøys passer og ikke passer. Samtidig er de åpne svarene i undersøkelsen fulle av advarsler om at man må «kjenne barna», «være sensitiv» og «unngå ironi».

– Man må være oppmerksom på individuelle forskjeller, fordi det som fungerer for ett barn, kan oppleves ubehagelig for et annet, sier Nyland.

«Også den estetiske og språklige dimensjonen går igjen i begge datasettene. Intervjuene beskrev tull og tøys som en estetisk uttrykksform, med vekt på stemme, kropp og fantasi. Surveyen viser det samme, ettersom språklig lek (56,2%) og morsomme stemmer og lyder (30,8%) framstår som de mest effektive elementene» skriver han i oppgaven.

I de åpne svarene i spørreundersøkelsen ble det i tillegg lagt vekt på at tulltøyspedagogikk krever at den ansatte tør å slippe kontrollen og by på seg selv, at tull og tøys kan bidra til å snu låste situasjoner til lystige øyeblikk, og at det å tulle og tøyse også gir de ansatte mer energi og trivsel.

Utviklet pedagogisk modell

Nyland mener det er behov for et teoretisk rammeverk for å bedre kunne beskrive og reflektere over denne praksisen.

– Derfor tenkte jeg at det ikke var nok å rapportere det jeg fant om at de fleste som jobber i barnehage bruker tull og tøys daglig. Jeg utviklet også en pedagogisk modell, for å gi barnehageansatte et konkret verktøy som løfter tull og tøys fra intuitiv handling til refleksiv praksis.

Denne har fått navnet Nyland-modellen for tulltøyspedagogikk, og er blant annet basert på funn fra intervjuene og spørreundersøkelsen.

Modellen bygger på fire komponenter: trygghet og relasjon, nysgjerrighet og fantasi, inkludering og fellesskap, læringsglede og deltakelse. Og fire pedagogiske forutsetninger: bevissthet, rammer, fronesis som responsiv klokskap, og refleksjon.

– Når man tuller og tøyser sammen skaper det trygghet og det inviterer til lekende relasjoner mellom barn og voksne. Det vekker også nysgjerrighet, fantasi og kreativitet, sier Nyland.

En pinne kan bli et sverd, en overdrevet sang kan fungere som en invitasjon til deltakelse, og «feil» sangtekst kan åpne for kreativ utforskning.

Dette gjelder ikke bare for de eldste barnehagebarna, men også de yngste, påpeker han.

– Når man for eksempel synger «Bæ, bæ lille lam» for små barn, kan man etter hvert variere og synge «lille katt» eller «lille bjørn» istedenfor. Da sier barna gjerne: «Nei, det er ikke sånn den er» og begynner å le.

– Gjennom å tulle og tøyse sammen bygges det broer. Det skaper tilhørighet og styrker inkludering, sier Nyland.

Tulltøyspedagogikk kan også bidra til læringsglede og økt deltakelse gjennom at det skaper engasjement og inviterer til aktiv deltakelse i fellesskapet, mener han.

– Jeg opplevde selv at det var først da jeg begynte å bruke tull og tøys bevisst i min første jobb som pedagogisk leder, at alle barna deltok i fellesskapet og i planlagte aktiviteter.

Må kunne lese situasjonen

Nyland mener barnehageansatte trenger bevissthet både rundt hva tulltøyspedagogikk er, og hva det ikke er.

– Tulltøyspedagogikk springer ut av refleksjon, faglig bevissthet og profesjonelt skjønn. Det er ikke tilfeldig eller vilkårlig. Den ansatte som bruker tull og tøys i hverdagen vet hvorfor man gjør det, har et mål med hva det skal skape og en tanke om når man skal bruke det.

Tydelige rammer, at man klarer å lese ulike situasjoner og kontinuerlig refleksjon over egen praksis er viktig, ifølge barnehagelæreren.

– I oppgaven introduserer jeg begrepet fronetisk voksen, basert på Aristoteles' fronesis. Det er nettopp fronesis som skiller tulltøyspedagogikk fra tilfeldig «tøysing». Begrepet viser til pedagogisk klokskap og profesjonell dømmekraft. At man klarer å lese situasjoner og har klokskapen til å vite når, hvordan og i hvilken grad man skal tillate eller begrense tøysing i spesifikke, unike situasjoner, sier han.

Jobber med bok

I dag er Nyland ansatt som pedagogiske leder i Eikeberget barnehage i Sola kommune.

For tiden jobber han med en artikkel om tulltøyspedagogikk som skal publiseres i tidsskriftet Nordisk barnehageforskning. Han har også planer om å skrive en egen fagbok om temaet, og om å søke på en doktorgrad for å forske videre.

– Jeg ønsker å endre enkeltes oppfatning av at tull og tøys bare er en distraksjon. Det er barns verden, barns språk og barns perspektiv. Men man må være bevisst på hvordan man bruker det pedagogisk, sier Nyland.

– Tull og tøys er en profesjonell kompetanse. Det krever modning, erfaring, mot og refleksjon. Det krever evne til å lese mellom linjene, til å fange opp barnas engasjement, til å improvisere, til å balansere frihet og rammer. Og det krever profesjonell dømmekraft, altså klokskapen, som gjør at vi vet hva som passer akkurat her-og-nå.

Da han skulle forsvare masteroppgaven ble Nyland utfordret av sensorene på hvorfor han kaller det tulltøyspedagogikk og ikke humorpedagogikk. Han svarte bestemt:

– Det handler om å se barnet som et subjekt og ta barnas eget perspektiv. Barn bruker ikke ordet «humor». De bruker ord som tullekopp, tullejente, tøysegutt og tøyselek.

Tull og tøys er mer enn bare moro. Det handler også om å bygge relasjoner, utforske verden, skape mening og dyp læring midt oppi det som kan virke som kaos, påpeker Nyland.