Norske barnehager trenger andre rammer: En sektor full av selvmotsigelser

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Den 10. oktober kunne vi i VG lese om tobarnsmoren Ida, som på bakgrunn av sine erfaringer med barna sine i barnehagen har valgt å lede an i Foreldreopprøret for bedre bemanning. Hun beskriver hjerteskjærende opplevelser og triste eksempler på situasjoner hvor barna opplever mangelfull omsorg fordi de ansatte i barnehagene ikke strekker til.

For Ida er det viktig å ikke klandre den enkelte ansatte eller barnehagen, men hun ønsker å sette søkelys på rammene, og sammen med andre bekymrede foreldre har de altså dannet en aksjonsgruppe.

Rammene er ikke bare stramme – de er feil innrettet

Jeg er enig med Ida i at rammene til sektoren er for dårlige. Det er synd at foreldre må se seg nødt til å aksjonere, men slik er det altså blitt. Seks av ti norske kommuner går nå med underskudd, og fire av ti private barnehager gjør det samme. I mange barnehager finnes det ikke oppspart egenkapital igjen og bruk av vikarer er nærmest utelukket. I Tromsø forsøkte kommunen seg på å stenge ned avdelinger fordi de ikke hadde tilstrekkelig bemanning, men møtte kraftig motbør blant foreldre som trengte barnehageplass. For kommunedirektøren var spørsmålet egentlig bare hvilken lov de skulle velge å bryte: Den som sier at barnehagen må være tilstrekkelig bemannet, eller den som sier at barn har rett til barnehageplass.

Slike dilemmaer finner vi flere av i sektoren.

Den store selvmotsigelsen

Og her er den største selvmotsigelsen av dem alle: Dersom barnehagen faktisk fikk tildelt ekstra midler til å ansette en barnehagelærer, hvor finnes den barnehagelæreren? Dette er jo snart en rødlistet yrkesgruppe – like utrydningstruet og nesten uten reproduksjon. I år har 16 prosent færre søkere barnehagelærer som sitt førstevalg, og antallet tilbudte studieplasser har falt med 26 prosent. Samtidig opplever sektoren et rekordhøyt sykefravær. Resultatet er en stadig mer uforutsigbar hverdag, både for barna og de ansatte.

Men la oss leke med et annet scenario: Den lokale barnehagen får ikke tak i barnehagelærere, neivel, men de har fått nyss om en spesialpedagog som kunne tenke seg å jobbe mer direkte med barna. Skulle det kunne gå an kanskje? Nei, dessverre. Barnehagen kan ikke gi fast stilling til en spesialpedagog. Kanskje vi kan tilby en midlertidig stilling, men da må barnehagen dispenseres fra kravet om pedagogisk bemanning, og spesialpedagogen har i mellomtiden fløyet videre til andre muligheter hvor kompetansen blir sett på som viktig. Ok, men hva med han flinke barnevernspedagogen borti gata da? Kan han tas inn? Nei, dessverre. Læreren? Nope. Helsesykepleieren? Ser ikke helt hvordan vi kan løse den, for vi har et lovkrav om pedagogisk bemanning vi må overholde.

I mellomtiden, mens barnehagene forsøker å finne ut hvordan de kan forholde seg til disse selvmotsigelsene, så fortsetter fraværet å øke. Enda en borte fra avdelingen i dag, sa du?

Nå er ikke dette på noen måte et forsøk på å underminere barnehagelærerens viktige rolle i barnehagen. Barnehagelæreren er og skal være en helt sentral pedagogisk forankring for arbeidet i avdelingene, men når man ser hvor sammensatte utfordringer som møter barnehagelærere i dagens samfunn, er jeg redd for at de blir stående i en spagat der de opplever mangel på mestring og støtte i jobben sin.

La oss jobbe sammen om tverrfaglighet og økt tilstedeværelse

At Ida og andre bekymrede foreldre setter dette på agendaen er bra og viktig. Samtidig er jeg redd for at dette kan bidra til enda flere utfordringer med å få flere til å velge barnehagelærerutdanningen. Hvem vil jobbe i en sektor med så mye støy, så mye fravær, så mye ressursmangel og så lite fremsnakking og prioritering av de ansatte? Jeg må likevel berømme foreldreopprøret, fordi når dette kommer på agendaen, så gir det oss et rom for å snakke om rotårsaker. Og jeg tror rotårsaken delvis handler om at vi som sektor ikke våger å tenke tverrfaglig i stor nok grad.

Som min fagdirektør Hege Cecilie Eikseth skriver så godt om tverrfaglighet i et innlegg i Dagsavisen den 1. august:

«Barnehagens mandat har blitt mer komplekst. Barns behov er i endring. Jeg mener tiden er overmoden for et takskifte. Barnehagelærerne skal fortsatt være selve ryggraden i bemanningen, men det er på høy tid å åpne for flere profesjoner: inn i barnehagene. Barnehagelærerne skal fortsatt være selve ryggraden, men vi må åpne opp for spesialpedagoger, sosionomer, barnevernspedagoger, språkpedagoger, fagpersoner innen estetiske fag og relasjonsarbeid. Vi trenger tverrfaglighet – slik vi allerede har sett nytten av i skole, barnevern og helse. Barnehagene har stått stille på dette område siden 1970 tallet. Nå må rammeverket og kompetansen følge etter.»

Hadde sektoren klart å stå samlet opp mot det politiske landskapet ved å ønske seg mer tverrfaglighet i barnehagen, så vil det være langt enklere å få gjennomslag for økte ressurser til økt bemanning. Og vi vil da også lykkes med å øke bemanningen raskt, og ikke bare med et gitt antall hoder (eller hender), men med riktig kvalitet og kompetanse ut fra barnehagens behov. Dette grepet vil også, tror jeg, bidra til å dempe sykefraværet, som igjen kan bidra til enda bedre tilstedeværelse i barnehagene. Med andre ord en positiv spiral.

Jeg inviterer herved Foreldreopprøret og alle andre som ønsker bedre kvalitet for barna, velkommen om bord til et felles initiativ om en styrking av sektoren. Da må rammene både økes og innrettes annerledes enn i dag. Men vi kan få det til om vi tar et krafttak sammen.