– Hvorfor var jeg søt, når Theon var tøff? Vi hadde jo begge bare på oss våre fineste klær! sier Vera (3).
– Hvorfor var jeg søt, når Theon var tøff? Vi hadde jo begge bare på oss våre fineste klær! sier Vera (3). (Foto: Istock)

– La meg være prinsesse!

– Kan jeg ikke bare få være litt jentete? spør Vera (3).

  • pedagogikk

Arne Schrøder Kvalvik er forfatter, musiker og driver bloggen "Veras univers - til de voksne".
Arne Schrøder Kvalvik er forfatter, musiker og driver bloggen "Veras univers - til de voksne".

Jeg liker å gå i kjole. Ikke bare litt, men veldig. Helst vil jeg ta på meg den fineste kjolen min med det samme jeg våkner, for så å la den bli med meg på alle mine merkelige gjøremål gjennom hele dagen. Jeg føler meg nemlig så fin i den kjolen! Ja, ikke bare fin heller, men også litt tryggere. Som om jeg skulle tørre mer, på en måte, nesten som at jeg føler meg tøffere og sterkere når jeg har den på meg.

Akkurat det vet jeg ikke om du voksne skjønner helt. Ja, at jeg føler meg tøff og sterk når jeg har den på meg. For det er jo en prinsessekjole, rosa og lilla, med pynt både i halsen og rundt magen. Da er det kanskje ikke så rart heller, at det du helst vil kalle meg, er søt. Og jeg kan være søt jeg, det er greit det, så lenge jeg likevel kan få klatre i trær, hoppe i sølepytter, leke Pippi, se på Brannmann Sam eller spille fotball. For jeg vil ikke du skal tro, at jeg er dårlig i fotball!

Da den fineste kjolen min var helt ny ga pappa meg lov til å ha den på meg i barnehagen – men bare én dag – og det om jeg lovte å ta den av selv, når vi skulle ut for å leke. Og jeg, som til vanlig kan være litt usikker i barnehagen, har aldri følt meg tøffere enn da. Som en ekte prinsesse følte jeg meg; sterk, trygg, og glad.

Hvem er denne søte jenta? spurte de voksne. Snehvit? eller Askepott, kanskje? Hemmelig, svarte jeg. Selv om jeg inni meg visste godt, at jeg bare var meg selv.

Theon hadde også på seg sine fineste klær den dagen. En ny bukse og en lilla genser. Så tøff du er, sa de voksne. Da begynte jeg å lure på om jeg kanskje ikke visste, hva tøff egentlig betyr. For hvorfor var jeg søt, når Theon var tøff? Vi hadde jo begge bare på oss våre fineste klær!

Siden har jeg lært at jeg må bruke bukse for å være tøff. Dessuten har jeg skjønt at dere voksne liker når jenter kler seg som gutter. Jeg har i alle fall ikke brukt kjole i barnehagen siden den gang. Og det er absolutt ikke på grunn av meg, men fordi at da jeg ble henta den dagen, så fikk pappa beskjed av de voksne om at det var greiest om jeg tok på meg bukse i morgen. Sånn som Theon. Ja, så det skulle bli litt enklere, visst nok. For de voksne.

Så nå løper jeg inn på rommet mitt, hver eneste dag, med det samme jeg kommer hjem. Der inne skifter jeg til en av mine fineste kjoler. Jeg har noen å velge mellom. For tiden liker jeg best den røde fra farmor fra torget i Tyrkia eller den rosa jeg arvet fra kusina mi. For jeg elsker kjoler, jeg. Virkelig. Og kjolene elsker meg.

Jeg skjønner forresten at dere voksne har behov for å vite hvilken prinsesse jeg er. Hvem jeg liker best, sikkert, eller hvem jeg ønsker å etterligne. Og det er greit det. Så lenge jeg får gå med kjole kan du få kalle meg hva du vil. Elsa, Anna, Snehvit, Tornerose eller Askepott. Jeg blir med. For jeg vet jo med meg selv at det er jeg som er inni den kjolen. Ei snål lita jente, bare, som føler seg tryggest i jentete klær. Den prinsessa som du ser, det er meg det. Vera på tre, snart fire år, og ingen andre.

Kan jeg ikke bare få være litt jente..?

Når jeg blir voksen skal jeg forresten bli Pippi. Selvfølgelig skal jeg det. For tøffe, sterke Pippi, hun bruker jo kjole.. hun også.

Om forfatteren:

Arne S. Kvalvik er 32 år, fra Kristiansund. Bor nå på Nesodden sammen med samboer og to døtre. Han er tidligere musiker i bandet "120days" som vant Spellemansprisen i 2007 og debuterte høsten 2015 med boken «Min fetter Ola og meg» utgitt på Kagge forlag. Boken ble nominert til Brageprisen. Nå skriver han bloggen "Veras univers - til de voksne" om hvordan verden og voksne ser ut fra en treårings perspektiv.

Debatt

Til toppen