Ingen så det mamma og pappa skjulte. Les hennes bønn til dere som jobber i barnehage

Er det en ting jeg vet her i livet, er det at vi mennesker har større påvirkningskraft enn vi tror. Det kan være både negativt og positivt.

I sommer fylte jeg 29 år. Men – noen ganger føler jeg meg fortsatt som den 9 åringen som ikke forstod hvorfor mamma noen ganger sa slemme ting. Hvorfor hun plutselig fikk annerledes stemme og skumle øyne: «Du er så jævlig dum!» «Du skjønner ingenting!» «Du kommer aldri til å klare det!» «Jeg håper du dør!» «Hvorfor griner du? Du har ikke noe rett til å grine!»

Mammaen min var syk. Men hun var fortsatt mammaen min. Og jeg vet at det finnes mange barn der ute, med mammaer og pappaer som de er veldig glade i, uansett hva. Slik jeg var i min mamma. Men, det betyr ikke at disse foreldrene har en positiv påvirkningskraft på sine barn, uansett hvor glad man er i dem.

Mitt håp er at dere ser disse barna. At dere ikke er redde for å se alt det som vi synes er vanskelig å tro at kan være sant. For vi ønsker å tro at alle foreldre elsker og ønsker det beste for barna sine. Men, noen ganger er det ikke nok å elske. Når barnet ikke føler seg elsket. Men heller krenket og uønsket.

Det var også mange som ikke så, eller ønsket å se, at mammaen min var så syk. Hun virket jo så hyggelig. Lagde hjemmelagde julekalendere, holdt fester for hele nabolaget, var politisk aktiv og stelte i hagen. Det ene utelukker ikke det andre.

Mamma var mye bra! Men ikke når hun var syk. Det samme gjaldt pappaen min, som hver dag tok på seg den fine dressen og dro i den fine bilen til den fine jobben. Men det ingen visste, eller ville se, var at han gjemte spritflaska i kofferten og kjørte bil beruset med barna sine i baksetet. Pappa var også mye bra, men han var også syk. Det ene utelukker nemlig ikke det andre.

Selvfølgelig ønsker vi ikke å tro at dette skjer! Men – det gjør det. Med flere barn enn vi tror! Og de blir veldig gode på å skjule disse tingene, både foreldrene og barna. Da må vi være enda flinkere og ikke minst tøffere, slik at vi gjennomskuer dem. Så vi kan hjelpe de barna, som ikke forstår hvorfor mammaen og pappaen deres er annerledes enn andres.

Jeg har brukt halve livet på å bygge meg selv opp. Det har snart gått 30 år og jeg klarer fortsatt ikke gi slipp på stemmen og de skumle øynene til mamma, som forteller meg den dag i dag at jeg ikke klarer noen ting og at jeg er ubrukelig. For så stor påvirkningskraft kan et enkelt menneske ha. Det kan knekke hele ditt selvbilde og skape verdens verste selvfølelse.

Derfor ber jeg dere. Bruk den mektige påvirkningskraften dere har til å bygge opp alle barn dere møter. Se de og fyll hjertene deres med kjærlighet, forståelse og empati. La ikke de bruke 30 år på å bygge seg selv opp, fordi noen andre brøt de ned.

• Av hensyn til pårørende og enkeltpersoners omdømme/ettermæle, har barnehage.no valgt å anonymisere artikkelforfatteren.