Illustrasjonsfoto: Getty Images
Illustrasjonsfoto: Getty Images (D-Keine)

Én dag barnehageansatt - neste dag et ventehjem

«Hva har skjedd? Hvorfor så ikke jeg at det var så galt? Kunne jeg gjort noe før? Og jeg kaller meg selv barnehageansatt? Tankene bare suste forbi der jeg satt på en stol og kjente en tåre trille.» Les den sterke historien til den ansatte som ble bedt om å påta seg en stor oppgave da barnevernet flyttet ett av barna i barnehagen ut av hjemmet.

Jeg ønsker å dele noe med dere, noe jeg har tenkt på en stund! Dette her føles riktig og viktig for meg å dele med dere. Jeg håper det gir dere en liten tankevekker, aha-opplevelse eller bare et lite stikk i magen. Det tok litt tid for meg å finne ut hvordan jeg skulle klare å dele det, men så begynte jeg å skrive. Å nå er jeg klar til å dele med dere hvordan det er og hvordan det kjennes når man en dag er barnehageansatt og neste dag er et ventehjem!

Sånn kort sagt, så er det som å reise ifra et forutsigbart hjem, for så å komme tilbake til et hjem med verdens største berg- og dalbane som går igjennom alle rommene.

MEN - jeg skal utdype det litt mer enn det!

Et slag i trynet

Hvorfor så ikke jeg at det var så galt? Kunne jeg gjort noe før? Tankene bare suste forbi der jeg satt på en stol og kjente en tåre trille.

Ok, jeg følte det hele startet som et muntlig slag i trynet. Jeg husker jeg ble bedt om å komme på kontoret, for noe hadde skjedd.  «Barnevernet henter Tiril ut av hjemmet sitt i dag. Har du mulighet til å få henne hjem?» Det føltes som at en berg- og dalbane kjørte igjennom hele kroppen min. «Hva har skjedd? Hvorfor så ikke jeg at det var så galt? Kunne jeg gjort noe før? Og jeg kaller meg selv barnehageansatt?» Tankene bare suste forbi der jeg satt på en stol og kjente en tåre trille.

«Ehhh, jeg må ta en telefon hjem først.» Men svaret mitt var jo selvfølgelig ja, jeg måtte jo hjelpe, jeg kunne ikke svikte igjen! Etter en samtale med de hjemme ble vi enige om at vi skulle det, og jeg fortsatte arbeidsdagen sånn halvveis utenfor meg selv. Tanken slo meg gjentatte ganger: «Hva var det jeg ikke hadde sett, eller forstod?»

Jeg dro rett hjem etter jobb, og der ble vi egentlig bare sittende og vente. I dag var det håndballkamp på tv, jeg husker nesten ikke at jeg så den. Jeg så mer eller mindre bort på telefonen min og ventet på at den skulle ringe. Så ringte den, det var barnevernet som informerte om at situasjonen var litt vanskelig i hjemmet, men at de skulle komme. Etter en stund får jeg en melding der det står «mor ønsker å være med når vi skal levere, går det bra for dere?»

Hva svarer man på det?  «Ja, det går bra»?

«Jeg må være her, jeg»

Hjemme blir vi egentlig bare sittende og se på håndballkamp med tankene plassert et annet sted, men så ser vi billys borti veien. Jeg kjenner en merkelig følelse i kroppen. Skal jeg sitte eller skal jeg stå? Hvordan skal jeg ta dem imot? Hvordan oppfører mor seg? Hvordan er det med Tiril? Hva sier man? Så ser jeg Tiril kommer gående med barnevernet og begge foreldrene. Tiril vinker til oss igjennom vinduet, og når døren blir åpnet kommer hun inn på en «kul» måte og sier «jeg må være her, jeg, for det har skjedd noe hjemme hos meg, veit du.»

Hva skal jeg si, hva svarer jeg??? Veit jeg, ja jeg skulle vel fulgt litt mer med så hadde jeg visst.

Tror jeg svarer noe som «da er det jo fint at du kan være her hos oss så lenge da» Jeg får beskjed om at jeg kan vise Tiril og mamma hvor hun skal sove, mens de andre venter i stua. Når vi kommer inn på soverommet, begynner mor å gråte, jeg blir nesten litt handlingslammet, hva gjør jeg? Skal jeg trøste? Skal jeg hente noen? I stedet prøver jeg å fortelle at jeg skal passe godt på Tiril så lenge, og overraskende nok virker mor enig.  Etter en liten stund kommer en fra barnevernet inn og forteller at nå må de dra. Jeg får beskjed om å ta Tiril. Tiril gråter og strekker seg etter foreldrene «jeg må ha «hadet-kos» av mamma.» Vi går ut i stua for å si «hadet», der får jeg beskjed om å løfte henne opp og holde henne hos meg mens de går ut.

Lang natt, lite søvn, mange tårer

Det er et stille, uforståelig, uskyldig og trist barn som sitter igjen i stua sammen med oss, hun ble sittende hos meg til hun sovnet, men det varte ikke lenge.

Det er et stille, uforståelig, uskyldig og trist barn som sitter igjen i stua sammen med oss, hun ble sittende hos meg til hun sovnet, men det varte ikke lenge. Det ble en lang natt med lite søvn og mange tårer.

JA, det var sånn det hele startet, uvitende om hvordan den nye hverdagen vår skulle bli. Det var ikke bare den uskyldige lille jenta som skulle lære seg å leve i den nye tilværelsen, vi skulle det alle. Hverdagen kom, og den var utfordrende på mange måter. Den største utfordringen i begynnelsen var mangelen på søvn. Jeg forstod tidlig at hun ikke var vant til noen gode leggerutiner, jeg opplevde det som en redsel for å legge seg og utrygt å ligge i sin egen seng. Når man opplever et barn som redd for å legge seg og redd for å sove, forstår man tidlig at her må man handle. Men med masse tålmodighet, omsorg og trygghet klarte vi for så vidt ganske raskt å snu på det, vi samarbeidet og tok små skritt av gangen alle sammen.

Magefølelsen

Som dagene gikk, var det fortsatt den samme tanken som falt ned i hodet mitt gang på gang, «Hva var det jeg ikke så?»

Jeg har jobbet i barnehage i mange år, og jeg har kjent Tiril siden hun var cirka 2 år, jeg har til og med jobbet på avdelingen hennes i noen år. Jeg har lenge følt på en merkelig magefølelse når det gjelder den lille jenta, og plutselig kommer det ut i virkeligheten, hun kan ikke bo hjemme hos foreldrene sine.

Hvorfor stolte jeg ikke på magefølelsen min? Turte jeg ikke? Denne tanken har tatt nattesøvnen min flere ganger. Kunne jeg gjort noe på en annen måte? Hvilke tegn var det jeg ikke så? I en lang periode følte jeg meg «skyldig», jeg hadde gjort en dårlig jobb! Jeg ga meg selv masse kritikk, og enda mer kritikk fordi jeg jobbet i barnehage. Denne tiden var ikke enkel følelsesmessig. Jeg har egentlig vært fornøyd med jobben jeg har gjort i barnehagen, men plutselig var den følelsen borte et øyeblikk.

Krevende

Men i stedet for å bruke timer og netter på bare å ligge og gruble på alt dette negative, bestemte jeg meg for at dette er noe jeg kan ta tak i seinere, som å dele det med dere. Og noe jeg stadig tenker på, herre... så dårlig jeg kjente denne jenta etter så mange år. Så som barnehageansatt måtte jeg bli flinkere til å tørre å ta på de «skumle» brillene og tørre å se. MEN - akkurat nå skulle jeg bruke energien min på alt jeg skulle følge opp hjemme!

Selv om jeg kjente Tiril fra barnehagen, var det mye jeg ikke visste om henne og hvordan hun hadde levd hjemme.

Det var ikke bare søvnen som var en utfordring i den nye tilværelsen vår, det var alt som skulle følges opp, det var alle inntrykkene, for det er ikke alltid like enkelt å høre på hva et uskyldig lite barn har på hjertet. I begynnelsen var det en utfordring å måtte være med på samvær sammen med foreldrene. Det var krevende å se på et barn som måtte skifte omsorgspersoner og å komme til nokså fremmede omgivelser. Det er vanskelig å prøve å forstå et barn som ikke har noe lik strategi på ulike situasjoner. Frustrerende å se et barn gjemme seg bort når det egentlig trenger trøst. Selv om jeg kjente Tiril fra barnehagen, var det mye jeg ikke visste om henne og hvordan hun hadde levd hjemme. Informasjonen rundt dette var kanskje ikke så god heller. Her var det bare å holde hodet kaldt og snu og legge hver eneste stein på nytt.

«Skal du smikke meg nå?»

Den første ubehagelige utfordringen jeg møtte på her hjemme var en onsdag. Det var jeg og Tiril som var hjemme, vi satt ved middagsbordet. Under middagen klarer hun å velte glasset sitt så det knuser. Reaksjonen hennes er sterk og hun begynner å gråte, jeg opplever henne som usikker. Hun begynner å beklage seg. Jeg forteller at «dette går bra, og sånt skjer innimellom.»

Så skjer det: Tiril setter seg på stolen, legger frem hånden sin foran meg: «skal du smikke meg nå?» Jeg reagerer med et litt voldsomt «NEI!» Tankene surrer rundt i hodet mitt før jeg klarer å legge hånden min over hennes å forklare henne at «voksne skal ikke smikke barn, det er ikke lov det» Tiril forteller at det er lov hjemme hos henne. «Hvorfor sier du det, Tiril?» Hun ser på meg og legger hånden sin på bordet, sånn her gjør de sier hun og demonstrerer hvordan dette skjer.

For meg så er dette helt uvirkelig, men nå forstod jeg at jeg stod foran det. «Hvorfor gjør de sånn?» Tiril velger å ikke svare, og jeg presser henne ikke til det heller. Ved bordet blir det sittende igjen et uforstående barn.

Når mamma blir slem...

Denne kvelden ble jeg sittende og tenke på en replikk etter kveldens hendelse - «når mamma blir slem». Det føltes vondt, det åpnet øynene mine for hvor forståelsesfullt og lojalt et barn kan være.

På kvelden denne dagen kommer vi opp i en ny situasjon hvor Tiril blir sint, og strategien er å slå vedkommende. Tiril blir forklart at dette er ikke greit, vi skal ikke slå hverandre. Tiril virker nesten litt overrasket «Når mamma blir slem, så slår hun meg!» Hun demonstrerer også dette med en håndflate i ansiktet. «Hvorfor gjør hun dette?» Tiril har ikke noe svar på dette, men fortsetter å fortelle at hun blir stengt inne på et rom og at begge dørene blir låst. Vi får et inntrykk av at hun syntes dette er greit, for det er hun som ikke har vært grei. Tiril blir fortalt at det ikke er lov til å slå eller stenge barn inne.

Det er enkelte ting som vekker tankene dine, og denne kvelden ble jeg sittende og tenke på en replikk etter kveldens hendelse - «når mamma blir slem...». Det føltes vondt, det åpnet øynene mine for hvor forståelsesfullt og lojalt et barn kan være. Det er greit at foreldre blir slemme, for de blir jo snille igjen. Tenk at så enkelt tenker barn, de godtar og forventer ikke en unnskyldning eller en forklaring. For meg som er voksen føltes dette helt feil. «Når mamma BLIR slem….»

Sår er blitt til arr

Etter hvert som dagene har blitt til uker og ukene blitt til måneder, har jeg jo forstått at sårene Tiril har fått er blitt til arr. Arr som har formet henne til den hun er i dag, ei usikker og ukritisk jente som har mange utfordringer langs sin vei! Fra den dagen hun kom har vi vandret en veien sammen og jo bedre jeg har blitt kjent med henne, jo tydeligere har arrene blitt for meg. Tenk at et så lite uvitende menneske kan skjule dem så godt. Det er tungt og vondt at jeg ikke har sett eller forstått tidligere, denne lille jenta har lært meg at jeg må tørre å dykke litt lengre ned på dypet ikke bare oppholde meg på overflaten.

I en sånn situasjon som vi er i nå, er det ofte tårer, tristhet og utfordringer. Men med tiden blomstrer det opp små gleder som oppleves utrolig store. Det er en lørdag ettermiddag, lille Tiril står i stua og kikker betenkt ut av vinduet. Jeg observerer henne men fortsetter med det jeg driver med, innimellom ser jeg at hun smiler. «Hva er det som surrer rundt i det lille hodet?»

Tiril og min datter

Plutselig sier hun navnet mitt, etterfulgt av «her er det fint å bo, det er det lov til å være lei seg her».

Plutselig sier hun navnet mitt, etterfulgt av «her er det fint å bo, det er det lov til å være lei seg her». Jeg går bort til henne, gir henne en klem og sier «så klart det er lov til det». Jeg ble rørt av hele situasjonen, det ga meg en bekreftelse. Men tenk at et barn skal kjenne på en takknemlighet av at det får lov til å være trist.

Oppi det hele må man ikke glemme seg selv. De første dagene handlet alt om denne lille jenta, men man må ikke glemme det man allerede har og seg selv. Det er en veldig stor forandring som skjer på bare noen timer, dette ble også veldig nytt for min datter som plutselig over natten skulle dele rommet sitt, foreldrene sine, familien sin og tiden sin med noen andre. Hun har nok opplevd dette med blandede følelser. Til tider har ting føltes veldig slitsomt for henne, men hun har vært helt enestående. Hun har tatt Tiril til seg og blitt glad i henne. Vi har vært veldig opptatt av at hun ikke skal føle seg glemt eller ikke sett. Vi har passet på og sett på det som viktig at hun har fått tid alene sammen med en av oss til tider. Og akkurat nå tenker jeg mer på hvordan hun vil oppleve det når Tiril ikke skal være her lenger.

Berg- og dalbane

Det har vært en litt sånn følelsesmessig berg- og dalbane når det gjelder alt det rundt Tiril.

Jeg ble frikjøpt fra jobben, jeg skulle delta på møter og jeg skulle i tillegg være med på samvær og jeg skulle vitne i rettsaken. Det første samværet kjente jeg på hele kroppen, det føltes merkelig, hvordan ville foreldrene oppføre seg? Hvordan ville Tiril ta det? Jeg opplevede hele situasjonen som veldig kunstig. Og det samværet jeg har gruet meg mest til var det etter rettsaken, men i det store og det hele sitter jeg igjen med et inntrykk av at det har vært greit.

Men jeg må få si at det er krevende for du kan kjenne på følelsene som svever rundt i luften. Jeg veit ikke hvorfor, men for meg har enkelte samvær vært mer krevende enn det å være vitne i rettsaken.

Jeg ble spurt flere ganger «gruer du deg?» Men jeg gjorde ikke det, jeg følte meg så sikker på hva jeg skulle si og tenkte at det var til det beste for barnet.

Ladestasjon

Det som er så synd i disse situasjonene, er at barnet gjerne fester nye røtter som skal rives opp igjen.

Den tiden som Tiril skal være hos oss har jeg valgt å kalle en ladestasjon, sannsynligvis mest for min egen del, for det høres jo mye bedre ut enn et midlertidlighjem eller beredskap. Her skal hun være og «LADE» til hun er rustet for å møte sin helt nye faste tilværelse. Når jeg tenker på dette, er det med blandede følelser. Tenk deg hvilken følelsesmessig reise det er for et forsvarsløst lite barn, på et døgn bor du ikke hjemme hos foreldrene dine lenger. Så skal du mellomlande hos en annen familie før du skal reise videre. Det som er så synd i disse situasjonene, er at barnet gjerne fester nye røtter som skal rives opp igjen, akkurat fordi ting tar tid. Det føles så brutalt. Det kjennes så urettferdig.

Men i den situasjonen vi er i, så er det beste og rette at hun en dag skal forlate sitt «rede» her hjemme hos oss og finne seg til rette i sitt nye hjem. Jeg håper at vi har klart å gjøre henne litt mer rustet til å møte denne utfordringen som en dag vil komme. Vi skal være der sammen med henne hele veien og trygge henne på at dette går fint.

Fra ett rede til et nytt

Nå har det gått 16 måneder siden hun kom til oss, og hun skal fly ifra redet sitt her til et nytt.

Vårt ja skulle ta familien min med på et eventyr som vi ikke visste hvordan skulle ende. Og stadig tenker jeg på om jeg ville gått glipp av dette eventyret?

Innimellom har jeg faktisk lurt på om jeg er med på skjult kamera, men så innhenter det meg, og jeg forstår at dette er virkelighet. Er det virkelig sant at det er sånn systemet fungerer?

Jeg har hørt flere si: «Jeg skjønner ikke hvordan dere klarer det, det må være så vanskelig?» Og det forstår jeg at de tenker, eller gjør jeg egentlig det? VANSKELIG, for meg?? Ja det er vanskelig, det finnes dager jeg ikke får sove, hvor tålmodigheten og energien blir brukt opp. All kritikken du gir deg selv. Det er møter, telefonsamtaler, rapporter som skal skrives og kanskje en jobb utenom. Og ikke minst alle de tøffe beslutningene som må tas. Ja, det er vanskelig å være et ventehjem.  Men tenker de da egentlig på hvor VANSKELIG det er for disse barna som må gjøre vanskelige ting hver dag? Dette er ikke deres skyld, ikke deres valg. Disse barna har kjent mer smerte enn vi kan forestille oss.

Jeg kommer aldri til å angre

Jeg veit at en dag vil det komme en telefonsamtale, og vi kommer til å si ja, ikke fordi vi er unike, men fordi vi veit at disse barna har det vanskelig.

Jeg veit at en dag vil det komme en telefonsamtale, og vi kommer til å si ja, ikke fordi vi er unike, men fordi vi veit at disse barna har det vanskelig. Disse barna trenger en mamma som steller med dem, og sier god natt om kvelden, de trenger en pappa som «bunter» dem og løper rundt i hagen med dem. De trenger grenser, tydelighet og kjærlighet. Så det minste vi kan gjøre er å se dem inn i øynene å si «Ja jeg kommer til å gjøre det vanskelig for deg, men vi skal klare dette sammen.»

Nå har tiden kommet hvor vi skal ta farvel med dette lille barnet. Jeg pakker alle klærne, lekene og bamsen. Lager et minnealbum som jeg legger ved. Jeg kommer helt sikkert til å gråte og ønske at ting var annerledes, men jeg kommer aldri til å angre på at vi sa JA med en tanke om at dette kommer til å bli vanskelig.

Men jeg tenker stadig på hvilket eventyr vi hadde gått glipp av om vi hadde takket nei!

  • PS! For å unngå identifisering av det involverte barnet og barnets nærmeste, er historien publisert anonymt og noen faktiske detaljer endret. Navnet Tiril er i denne sammenhengen oppdiktet. Red.

Debatt

Til toppen