– Uhell skjer. Det er helt klart et dilemma for de i barnehagene, sier doktorgradsstipendiat Rasmus Kleppe. Han har forsket på de yngste barnas risikolek i barnehagene. Foto: Gettyimages/Oslomet
Forskning
– Uhell skjer. Det er helt klart et dilemma for de i barnehagene, sier doktorgradsstipendiat Rasmus Kleppe. Han har forsket på de yngste barnas risikolek i barnehagene. Foto: Gettyimages/Oslomet (Nadezhda1906)

– De yngstes utforskende lek med risiko kan være lett å overse

Nøling, frykt, gledesfylt spenning og mestring er alle følelser man kan knytte til risikolek. Men de yngstes risikolek kan være lett å overse. 

Det er et av funnene doktorgradsstipendiat Rasmus Kleppe har kommet fram til i avhandlingen Ett-tre-åringers risikolek i barnehage.

Der kommer det også fram at denne typen lek blir lettere å overse jo yngre barna er, og at det krever at de ansatte har nært kjennskap til enkeltbarn og gode relasjonelle ferdigheter for å legge merke til risikolek.

– Hver gang jeg har sett noe som jeg har vurdert som risikolek, har jeg notert det, og notert hva de ansatte har gjort. Jeg har prøvd å si noe om hva som er mest vanlig. Der fordeler det seg ganske likt mellom de ansatte som ikke responderer i det hele tatt, eller de støtter på en god måte. Blant de som reagerer på barns risikolek, støtter de fleste leken på en god måte, sier Rasmus Kleppe, som også har sett på hvordan barnehagene legger til rette for denne typen lek, og det potensielle dilemmaet mellom egnet tilrettelegging for risikolek og skadeforebygging.

Både praksis og teori

Kleppe er den første som disputerer med doktorgradsavhandling tilknyttet Goban - Gode barnehager for barn i Norge, det største forskningsprosjektet tilknyttet barnehagefeltet her til lands. Fredag 9. mars skal han forsvare funnene han har gjort på risikoleken til de minste barna, de mellom ett og tre år. 

FAKTA

1-3-ÅRINGERS RISIKOLEK I BARNEHAGE

I samarbeid med forskningsprosjektet Gode Barnehager for Barn i Norge (GoBaN) ble fem barnehageavdelinger valgt for å representere ulike aspekter ved den norske barnehagen og dermed potensielt belyse ulike aspekter ved risikolek og barns erfaringer.

To avdelinger ble inkludert i studien basert på deres respektive høye og lave generelle skår på et standardisert måleinstrument av barnehagekvalitet (The Infant/Toddler Environment Rating Scale Revised edition (ITERS-R)).

I tillegg ble avdelinger fra to naturbarnehager og en småbarnsavdeling inkludert.

I alt deltok 53 barn og 21 ansatte i studien. Datainnsamlingen var hovedsakelig organisert som en fokusert etnografi som resulterte i både kvalitative og kvantitative data. Video ble også brukt for å øke detaljrikdommen i de kvalitative beskrivelsene. I tillegg ble kvantitative data fra GoBaNs datasett analysert.

Det overordnede målet ble delt inn i fire områder:

1) Å identifisere og beskrive hva som kjennetegner 1-3-åringers risikolek.

2) å beskrive hva som kjennetegner sosialt samspill mellom barnehageansatte og 1-3-åringer i risikolek.

3) å beskrive hva som kjennetegner de fysiske forholdene for 1-3-åringer risikolek i barnehagen.

4) å undersøke om det er motstridende aspekter i barnehagen mellom det å unngå skader og å stimulere fysisk aktivitet og risikofylt lek.

– Det er kjempegøy, og litt spesielt ettersom jeg har mitt eget tema som ligger litt på siden av hoveddelen i forskningsprosjektet. Jeg har hatt kjempestor nytte og glede av å være en del av et så stort forskningsprosjekt, i et team med både seniorforskere og andre stipendiater, sier Kleppe. 

Han er tilknyttet Institutt for barnehagelærerutdanning ved Fakultet for lærertudanning og internasjonale studier ved Oslomet, samtidig som han har en stilling som forsker og fagkonsulent i barnehagekjeden Kanvas. 

– I tillegg til at jeg underviser ved barnehagelærerutdanningen og veileder studenter, er jeg en del av et nettverk på rundt 1200 barnehageansatte i 64 ulike barnehager. Der blir jeg hele tiden utfordret, og kan være ute i barnehagene og veilede. Det er en helt ny stilling i Kanvas, som jeg gleder meg til å utvikle videre. Det kan også være verdifullt for studentene at jeg har en større nærhet til barnehagene, sier han. 

Risikolek blant de yngste

Tidligere studier har dokumentert at barn over tre år er tilbøyelige til å ta risiko i lek, og det har blitt hevdet at denne leken er verdifull for barn på flere måter. Først og fremst fordi leken i seg selv er verdifull, særlig med tanke på opplevelsen av utforsking og selvstendighet, som igjen kan la barn oppleve følelser som nøling, frykt, gledesfylt spenning og mestring.

Videre har flere forskere hevdet at risikofylt lek har noen mulige langsiktige fordeler blant annet ved at barn får utvikle evnen til å vurdere risiko realistisk.

Samtidig rapporteres det om at barns muligheter for utforskning og risikolek generelt og gradvis reduseres, både for å unngå skader på kort sikt, men også av frykt for juridiske konsekvenser ved eventuelle skader, skriver Kleppe i sammendraget av undersøkelsen.

Han har allerede publisert forskningsresultater der barn fra ettårsalderen er observert i risikolek. Han har også vist at hvordan leken fortoner seg skiller seg fra eksisterende forskning på barn over tre år: I forhold til den eksisterende forståelsen av barns risikolek var 1-3 åringers uttrykk for subjektiv risiko mer subtil og mindre utadvendt enn i tidligere i forskning. Den skrekkblandede fryden, typisk uttrykt av eldre barn, var ikke alltid så fremtredende, særlig blant de yngste barna. I tillegg var risikoen for skade, det vil si en objektiv risiko, ofte ikke tydelig. 

Les mer: Barn leker risikofylt lek fra ettårsalder.

Må kjenne barna

I det videre arbeidet har han sett på samhandlingen mellom de barnehageansatte og de minste barnas risikolek. Studien viser at de barnehageansatte, i nesten like store deler, enten ikke samhandlet med 1-3-åringer i risikolek eller de støttet risikolek på en god og hensiktsmessig måte. 

De barnehagene som har god kvalitet, er også de som har barnehagelærere som samhandler mest med barna.

– Poenget er at den ansatte må kjenne barna veldig godt. De er små, og uttrykker seg subtilt, de har ikke så mye språk. Hva de mestrer på egenhånd, er noe pedagogen må vite. Så må de støtte på en sensitiv og god måte, men heller ikke for mye. Hvis barna får løse problemet selv, lærer de av egne erfaringer. Samtidig som de vet at de har støtte fra de voksne, sier forskeren. 

Han legger til at det er tydelige forskjeller mellom de barnehagene som ligger i hver sin ende av skalaen målt på kvalitet. 

– De barnehagene som har god kvalitet, er også de som har barnehagelærere som samhandler mest med barna, sier han. 

– Hva med naturbarnehagene, skilte de seg ut i studien?

– Nei, men det kan skyldes at utvalget var for lite. Man forventer kanskje at de ansatte der er mer observante og interesserte enn i vanlige barnehager, men det så jeg ikke i denne studien.

Fysisk tilrettelegging

Kleppe har også sett på den fysiske tilretteleggingen for risikolek i barnehagene. 

– Her er det tre ting som er viktige: Allsidighet, kompleksitet og fleksibilitet. Barn er veldig forskjellige, både når det gjelder hva de er interessert i og hvilken toleranse man har for å bli redd. Derfor er allsidigheten veldig viktig. Det er ikke alle som liker å klatre, eller lekesloss. Igjen er det viktig at de ansatte kjenner barna godt, sier Kleppe. 

Når det gjelder kompleksitet, handler det om at omgivelsene må være finjustert slik at barna finner den utfordringen som passer akkurat til dem. Noe som kan være en utfordring innendørs. 

– Naturen er ganske vanskelig å matche, der er det noe for alle nivåer. Enten det er en bekk eller trær, der barn selv kan øke risikoen. Der er det også mange uventede ting som gjør leken spennende. Men det holder ikke bare å flytte barna ut; det er viktig at de voksne er til stede, at de er interessert og igjen: At de kjenner barna. 

Det siste punktet handler om fleksibilitet; at barna selv kan manipulere omgivelsene. Som for eksempel ved å bygge, grave eller flytte på ting. 

– Det er jo ikke bare, bare for barnehager med små uteområder å la barna få herje fritt. Men har man noen gjenbruksvarer, eller såkalt verdiløse materialer, kan det være fint materiell å bruke, sier Kleppe. 

Han har samlet observasjonene over ulike typer miljøer og materiell i noe så utypisk for en forsker som en konkret liste med praktisk informasjon, rettet mot barnehagene. 

– Jeg har publisert alt jeg har gjort fra studien på engelsk, men målet fra Kanvas sin side er å gjøre forskningen tilgjengelig på norsk, for eksempel i en fagbok. Når dette kommer er foreløpig litt usikkert. 

Dilemma

Det siste punktet han har sett på i studien, er dilemmaet mellom egnet tilrettelegging for risikolek og skadeforebygging. Analysen viste at barnehageavdelinger som legger godt til rette for 1-3-åringers fysiske aktivitet (som kan innebære risikolek) også ivaretar sikkerhetsaspekter. HMS-logikken har ett mål og det er null uønskede hendelser. Det er logisk på en byggeplass. Barnehagen er derimot en pedagogisk institusjon, hvor barn også bør kunne gradvis lære seg noe om sine egne muligheter og begrensinger. Da kreves et læringsmiljø som byr på utfordringer, som i noen tilfeller vil kunne gi skader, sier Kleppe. 

– Uhell skjer. Det er helt klart et dilemma for de i barnehagene. Det er jo lett for meg som forsker å si at barna må få leke, og at det er viktig med spenning og utforfringer. Men så er det ikke jeg som står der når det skjer en eventuell skade. Dette er noe jeg diskuterer i avhandlingen, og en måte å redusere skade på, er med HMS-systemer. Det er gjort veldig mye bra i arbeidslivet, men samtidig kan man ikke direkte overføre HMS-tenkingen fra storindustri og oljebransjen til barnehagene. Mens barnehagen er en pedagogisk institusjon, er det ikke snakk om erfaringsbasert læring når det kommer til ulykker i arbeidslivet, sier Kleppe. 

Uhell skjer. Det er helt klart et dilemma for de i barnehagene.

Han legger til at barna også må lære at det ikke er alt man kan forutse. 

– De pedagogiske argumentene for å la barn lære seg risikovurdering er ikke alltid like lett å fremme. Enten når det skjer en skade, eller man er redd for at noe skal skje. Men det jeg fant, går igjen tilbake til kvalitetsmålingene. De barnehagene som har høy kvalitet, er også gode på disse tingene. 

Nå ser Rasmus Kleppe fram til å fortsette forskningen i Goban-prosjektet, som startet i 2012. 

– Det er nå det begynner å bli spennende, når vi kan følge barna videre. Det ligger et helt enormt materiale her, og det er nesten bare fantasien som setter grenser for hva man kan undersøke. Det begynner å komme en del resultater og artikler fra undersøkelsen nå, sier han. 

FAKTA OM GOBAN 

GoBaN (Gode barnehager for barn i Norge) er det største forskningsprosjektet innen barnehagefeltet noensinne og er det første i sitt slag til å ta for seg kvaliteten i norske barnehager og dens innvirkning på barn i barnehagen. 

Prosjektet vil undersøke hva som karakteriserer en god barnehage, og hvilke faktorer som påvirker barnas trivsel, måloppnåelse og utvikling.

Prosjektet har som mål å undersøke sammenhengen mellom ulike faktorerer som struktur, organisering, pedagogiske prosesser, trivsel, utvikling og læring.

Prosjektet vil undersøke:

  • 1200 barns liv i barnehagen i 90 ulike barnehager med ulik organisering og med en rekke ulike sosiale og kulturelle bakgrunner, innen hele aldersspekteret (0-5 år).
  • Hvordan barnehagekvalitet fostrer læring; sosial, emosjonell, og kognitiv utvikling; og trivsel. Disse vil sees i relasjon til Rammeplanen fokusområder som lek og hverdagsaktiviteter, matematikk, språk, naturfag, og estetiske fag (kunst, musikk, dans og drama).
  • Hvordan pedagogisk virksomhet differensieres i ulike barnehager med høy og lav kvalitet, og hvilken innvirkning forandring i gruppestørrelse og barn/voksen-forhold har på barna.
  • Barns utvikling og læringsprosesser
  • Utvikle et nasjonalt kvalitetssikringsverktøy som er spesielt tilpasset norske barnehageforhold, med utgangspunkt i eksisterende internasjonale verktøy som ITERS, ECERS-R/E og NCKO.

Debatt

Til toppen