Vi forklarer barns strev for enkelt

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Vi står i en tid der stadig flere barn og unge strever. I barnehagen ser vi flere barn som har vansker med å regulere følelser, barn med mye negativ atferd og barn som strever i det sosiale samspillet. Lærere i skolen forteller om det samme. Samtidig ser vi fallende skoleresultater og en økning i ufrivillig skolefravær – eller skolevegring, som mange fortsatt kaller det.

Dette er ikke bare enkelthistorier, men en utvikling som også speiles i forskning og rapporter.

Likevel opplever jeg, som barnehagelærer og spesialpedagog, at dette altfor ofte får enkle forklaringer: «Foreldre setter ikke grenser lenger.»

Og det er verdt å merke seg: Det gjelder sjelden oss selv, men alltid «de andre». Det er de andre foreldrene som må skjerpe seg – så vil barna få det bedre.

Men hva om dette er vår tids versjon av hulelignelsen?

I Platons hule sitter mennesker lenket fast og ser skygger på veggen. De tror skyggene er virkeligheten, fordi det er det eneste de har tilgang til. Først når noen snur seg og ser helheten, forstår de at det de trodde var sant, bare var en del av bildet.

Når vi peker på manglende grensesetting som hovedforklaring på barns utfordringer, risikerer vi å stirre på skyggene på veggen.

For hva er det vi ikke ser?

Vi ser ikke fullt ut konsekvensene av en barndom som i økende grad leves på skjerm – både for barn og voksne. Vi ser ikke summen av en digitalisert skole, der penn og papir, ekte bøker og praktisk arbeid får stadig mindre plass. Vi ser ikke hvordan store barnegrupper og lav bemanning – både i barnehage og skole – gjør det vanskelig å gi barn den relasjonelle tryggheten de trenger. Vi ser ikke hvordan tidlig skolestart og lange dager i skole og SFO reduserer barnas tid til fri lek og samspill med venner. Vi ser ikke hva som skjer når lekens plass snevres inn til fordel for voksenstyrte aktiviteter, tidlig akademisk press, måling og kartlegging. Vi ser ikke hvordan mindre fysisk lek og mindre risikolek gir færre muligheter til å prøve, feile og mestre – og dermed svekker barns tro på egne evner. Vi ser ikke at stadig flere barn mobbes – og at mobbingen ikke lenger stopper når skoledagen er over, men følger barna gjennom hele døgnet. Vi ser ikke godt nok hvordan vold, overgrep og utrygge oppvekstsvilkår fortsatt preger altfor mange barn – og hvordan barndommens erfaringer varer i generasjoner.

 Og kanskje viktigst:

Vi ser ikke tydelig nok hvordan samfunnets tempo, krav og forventninger påvirker foreldres kapasitet til å være nettopp de trygge rammene vi ønsker at de skal være.

Når vi reduserer komplekse samfunnsutfordringer til et spørsmål om foreldres grensesetting, legger vi ansvaret der det er minst effektivt å plassere det – på individnivå. Samtidig fritar vi systemene rundt barna for ansvar.

Dette betyr ikke at foreldre ikke er viktige. Tvert imot. Men foreldre står ikke alene – de står i et samfunn som former både deres muligheter og barnas oppvekstsvilkår.

Hvis vi virkelig ønsker endring, må vi tørre å snu oss – bort fra skyggene – og se helheten.

Vi må styrke barnehagen som en relasjonsarena, der det er nok ansatte til å møte barnas behov for å bli sett og hørt. Vi må gi leken tilbake sin verdi – som grunnlag for utvikling, livsglede og trivsel, ikke som en pause fra læring. Vi må tørre å diskutere skjermbruk og digitalisering på systemnivå, ikke bare i det enkelte hjem. Vi må skape en skole som rommer flere måter å være barn på – og flere måter å lære på. En skole som har ressurser til å møte hele barnet, ikke bare læringsmålene. Vi må ta barns psykiske helse på alvor som et samfunnsansvar – ikke et individuelt prosjekt.

For barn strever ikke i et vakuum.

De strever i møte med oss – og med samfunnet vi har skapt rundt dem.

Spørsmålet er ikke bare hva som er galt med barna eller foreldrene. Spørsmålet er: Hva er det vi fortsatt ikke ser – og hva er vi villige til å gjøre med det?