Våger dere å snakke om hvorfor, i tillegg til når, hva og hvem?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I barnehagen lager vi mange planer. Vi organiserer og planlegger hva vi skal gjøre, hvem som skal gjøre det og når det skal gjøres. Planer og organisering er en del av barnehagehverdagen. Vi trenger å vite når, hva og hvem, men noen ganger opplever jeg at det mangler et helt sentralt spørsmål når vi snakker om barnehagens innhold og personalets oppgaver. Spørsmålet om hvorfor. I det siste har jeg tenkt mye på dette. Som student var hvorfor-spørsmålene helt sentrale, og som ansatt i barnehagen vender jeg stadig tilbake til hvorfor. Hvorfor skal vi gjøre det ene fremfor det andre? Hvorfor gjør, eller gjør ikke, barna slik? Hvorfor handler kollegaen min som hun gjør? Hvorfor har vi denne regelen, eller denne organiseringen?

Jeg tenker at spørsmålene om hvorfor er de viktigste spørsmålene vi stiller oss. Samtidig har jeg i det siste tenkt at jeg må være forsiktig med slike spørsmål. Jeg opplever at det er vanskelig å stille hvorfor-spørsmål, eller dele mine egne «hvorfor-tanker» uoppfordret med andre. Du lurer kanskje på hvorfor, og det skal jeg prøve å utdype gjennom mine tanker om hvorfor det er viktig at personalet prioriterer å gi barna fart på dissen. (Å disse = bergensk dialekt for å huske). Som et utgangspunkt vil jeg dele en erfaring fra barnehagen:

Jeg står og gir fart på dissene til en gjeng med barn. På benken i nærheten sitter to kollegaer og prater sammen, samtidig som de har et øye på barna som leker på uteområdet. De har sittet der lenge og med jevne mellomrom ser de bort på meg der jeg står og gir fart til barna på dissene. Etter en stund roper en av dem til meg: «De klarer å gi fart selv altså».

Denne hendelsen fant sted for noen år siden i en barnehage jeg jobbet tidligere. I denne barnehagen var det tre disser, to vanlige dekk-disser og en stor ufo-disse med plass til mange barn. Jeg tolket denne kommentaren som at det å gi barna fart på dissen var ansett som unødvendig bruk av tid. Kanskje mine kollegaer mente at jeg heller burde sitte på benken og observere barna i lek? Barnehagen trenger jo mange brannslukkere som er parat til å reagere når det oppstår konflikter mellom barna, og dersom flere i personalet overvåker leken kan vi slukke branner raskere. På den andre siden finnes det gode grunner for å gi barna fart på dissene, grunner som fører til mindre branner å slukke. Å gi barna fart på dissene er en måte å jobbe i tråd med rammeplanen, å gjøre ordene på papiret om til handling i praksis. For å utdype må jeg forteller hvorfor jeg tenker at å gi barna fart på dissen er å praktisere rammeplanen.

Først og fremst elsker barna når personalet gir fart, stor fart, og gjerne litt dinglefart som bidrar til spenning og gjør at det kiler i magen. Når jeg gir barna fart så snakker vi sammen, synger og tøyser. Ikke sjelden kommer det en krokodille som er veldig sulten, eller en mus som leter etter et hus. Lek og humor får ofte plass rundt dissene. Det er mye glede og i de tre nevnte dissene er det plass til mange barn, noen ganger kan det være opptil ti barn samlet i dissene. Barn i ulik alder og med ulike ferdigheter knyttet til lek og språk. Det krever ikke mye fra barna å være med å disse, og de barna som strever med å komme inn i lek og mestre leken, kan delta uten store anstrengelser. I dissene skapes et inkluderende felleskap her og nå, og det bygges relasjoner mellom barna og mellom personalet og barn, i tråd med rammeplanen (Kunnskapsdepartementet, 2017, s.33). Relasjoner som kan bidra til enda mer inkludering i fremtiden. I tillegg skapes det et godt språkmiljø for barna gjennom sang, samtaler, tøys og tull. Nylig fant jeg enda flere argumenter for å gi barna fart på dissene. Å disse stimulerer det vestibulære systemet (vårt balansesenter) som er forbundet med viktige deler i hjernen som er sentrale for innlæring av bokstaver og tall (Helle og Fløgstad, 2019, s. 207). Med det kan vi jo også si at å disse kan inkluderes som en skoleforberedende aktivitet på flere måter slik rammeplanen slår fast at barnehagen skal gjøre (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 34).

Det er ikke vanskelig å argumentere for hvorfor personalet i barnehagen skal gi barna fart på dissene, men da denne kommentaren kom svarte jeg ikke mine kollegaer annet enn at «Jeg vet de kan gi fart selv». Jeg prioriterte ikke å gå fra barna for å forklare hvorfor jeg valgte å gi barna fart fremfor å observere leken på avstand. Jeg burde gjerne gjort det, men det er noe som holder meg igjen i slike situasjoner. Selv om jeg vet at som pedagog i barnehagen har jeg et ansvar for å dele kunnskap og begrunne de valgene jeg tar. Det er jo ved å dele erfaring, kunnskap og tanker vi kan bidra til at barnehagen blir den lærende organisasjonen den ifølge rammeplanen er (Kunnskapsdepartementet, 2017. s. 37). Samtidig vet jeg at når jeg deler hvorfor jeg gjør som jeg gjør, bruker fagbegreper, eller starter en samtale der jeg reflekterer over praksis i lys av teoretisk kunnskap står jeg i fare for å bli oppfattet som en som belærer andre, en bedreviter. Men, det er jo først når slike samtaler oppstår vi kan forstå hverandre og de valgene hver og en av oss tar i det daglige arbeidet i barnehagen.

Jeg kunne sett mine kollegaer med et negativt blikk, tenkt at de nedprioriterte barna og at de ikke ga fart på dissene fordi de var late. Kanskje kunne jeg også tenke at det var «irriterende» at barna koste seg sammen med meg og at valget jeg tok om å delta i barnas aktiviteter gjorde at barna ønsket å være med meg. Hvis jeg derimot skal se mine kollegaer med et godt blikk, og med gode intensjoner, kan jeg tenke at det lå en verdi bak deres uttalelse og at intensjonen ovenfor barna var god. Det kan tenkes at deres mål var selvstendige barn som klarer seg selv og at det å disse alene ble sett som en del av det å bli selvstendig. Det var gjerne derfor de valgte å observere leken på avstand fremfor å delta og støtte i leken. Barna skal bli selvstendig og klare å leke selv. Når vi ikke snakker om hvorfor vi handler som vi gjør er det vanskelig å vite hva som ligger bak våre valg. Uten hvorfor-spørsmål er det vanskelig å oppnå en felles forståelse og skape felles mål. Eller oppnå en forståelse for hverandre og at vi alle har barnas beste som utgangspunkt, selv om vi kan ha ulike meninger om hva det beste for barna er.

Når det gjelder mine kollegaer på benken kan det som sagt tenkes at det var gode intensjoner bak, samtidig vil jeg tilføye en viktig påminnelse til oss som jobber i barnehage: Der det finnes en voksen trengs det sjelden en til, men der det finnes barn trengs det ofte en voksen. Det gjelder både inne og ute, ved dissene, i sandkassen eller på fotballbanen. Tilstedeværende og deltagende voksne kan være røykvarslere, de kan stoppe branner fra å forekomme slik at vi trenger færre brannslukkere (Pape, 2020). I tillegg vet vi at det barna klarer å gjøre sammen med voksne i dag kan de gjerne gjøre alene i morgen, eller i overmorgen. Barn trenger også mange repetisjoner før ferdigheter blir internalisert.

I en barnehagehverdag med for lav bemanning (vår felles kampsak), må det personalet som er til stede gjøre gode prioriteringer. Vi må våge å snakke om hvorfor vi gjør som vi gjør, sånn at vi kan gjøre gode valg sammen. Hvordan kan vi organisere slik at flest mulig voksne er til stede med barna og hvorfor er dette viktig? Hvor mange voksne trenger vi som står på vakt, overvåker leken og teller barn? Barn har rett til å ha det trygt og godt i barnehagen (Barnehageloven, 2005, §41). Da må vi snakke om hva som bidrar til et trygt og godt barnehagemiljø. Er det kun sikkerhet i form av telling og observasjon, eller er det mer som skal til? Jeg tenker at det viktigste vi gjør for å skape et trygt og godt psykososialt miljø er å være sammen med barna, bidra til å skape et inkluderende felleskap i leken, og bygge trygge relasjoner mellom barna, og mellom personalet og barn. Derfor velger jeg også å gi fart til barna på dissene.

Helt til slutt har jeg et spørsmål: hvordan er det i deres barnehage? Er hvorfor en naturlig del av deres planlegging, eller handler det mest om hvem, hva og når?