DEBATT
Lisbeth Helen Høvig Ruus er pedagogisk leder og har master i pedagogikk med vekt på spesialpedagogikk.
Foto: Getty Images / privat
Våger dere å snakke om hvorfor, i tillegg til når, hva og hvem?
«Noen ganger opplever jeg at det mangler et helt sentralt spørsmål når vi snakker om barnehagens innhold og personalets oppgaver», skriver innleggsforfatteren.
- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
I
barnehagen lager vi mange planer. Vi organiserer og planlegger hva vi skal
gjøre, hvem som skal gjøre det og når det skal gjøres. Planer og organisering
er en del av barnehagehverdagen. Vi trenger å vite når, hva og hvem, men noen
ganger opplever jeg at det mangler et helt sentralt spørsmål når vi snakker om
barnehagens innhold og personalets oppgaver. Spørsmålet om hvorfor. I det siste
har jeg tenkt mye på dette. Som student
var hvorfor-spørsmålene helt sentrale, og som ansatt i barnehagen vender
jeg stadig tilbake til hvorfor. Hvorfor skal vi gjøre det ene fremfor det andre?
Hvorfor gjør, eller gjør ikke, barna slik? Hvorfor handler kollegaen min som
hun gjør? Hvorfor har vi denne regelen, eller denne organiseringen?
Jeg
tenker at spørsmålene om hvorfor er de viktigste spørsmålene vi stiller
oss. Samtidig har jeg i det siste tenkt at jeg må være forsiktig med slike
spørsmål. Jeg opplever at det er vanskelig å stille hvorfor-spørsmål, eller
dele mine egne «hvorfor-tanker» uoppfordret med andre. Du lurer kanskje på
hvorfor, og det skal jeg prøve å utdype gjennom mine tanker om hvorfor det er
viktig at personalet prioriterer å gi barna fart på dissen. (Å disse = bergensk dialekt for å
huske). Som et utgangspunkt vil jeg dele en erfaring fra barnehagen:
Jeg
står og gir fart på dissene til en gjeng med barn. På benken i nærheten sitter
to kollegaer og prater sammen, samtidig som de har et øye på barna som leker på
uteområdet. De har sittet der lenge og med jevne mellomrom ser de bort på meg
der jeg står og gir fart til barna på dissene. Etter en stund roper en av dem
til meg: «De klarer å gi fart selv altså».
Denne hendelsen fant sted for noen år siden i
en barnehage jeg jobbet tidligere. I
denne barnehagen var det tre disser, to vanlige dekk-disser og en stor
ufo-disse med plass til mange barn. Jeg tolket denne kommentaren som at det å
gi barna fart på dissen var ansett som unødvendig bruk av tid. Kanskje mine
kollegaer mente at jeg heller burde sitte på benken og observere barna i lek? Barnehagen trenger jo mange
brannslukkere som er parat til å reagere når det oppstår konflikter mellom
barna, og dersom flere i personalet overvåker leken kan vi slukke branner
raskere. På den andre siden finnes det gode grunner for å gi barna fart på
dissene, grunner som fører til mindre branner å slukke. Å gi barna fart på
dissene er en måte å jobbe i tråd med rammeplanen, å gjøre ordene på papiret om
til handling i praksis. For å utdype må jeg forteller hvorfor jeg tenker at å
gi barna fart på dissen er å praktisere rammeplanen.
Først
og fremst elsker barna når personalet gir fart, stor fart, og gjerne litt
dinglefart som bidrar til spenning og gjør at det kiler i magen. Når jeg gir
barna fart så snakker vi sammen, synger og tøyser. Ikke sjelden kommer det en
krokodille som er veldig sulten, eller en mus som leter etter et hus. Lek og
humor får ofte plass rundt dissene. Det er mye glede og i de tre nevnte dissene
er det plass til mange barn, noen ganger kan det være opptil ti barn samlet i
dissene. Barn i ulik alder og med ulike ferdigheter knyttet til lek og språk.
Det krever ikke mye fra barna å være med å disse, og de barna som strever med å
komme inn i lek og mestre leken, kan delta uten store anstrengelser. I dissene
skapes et inkluderende felleskap her og nå, og det bygges relasjoner mellom
barna og mellom personalet og barn, i tråd med rammeplanen
(Kunnskapsdepartementet, 2017, s.33). Relasjoner som kan bidra til enda mer
inkludering i fremtiden. I tillegg skapes det et godt språkmiljø for barna gjennom
sang, samtaler, tøys og tull. Nylig fant jeg enda flere argumenter for å gi
barna fart på dissene. Å disse stimulerer det vestibulære systemet (vårt balansesenter)
som er forbundet med viktige deler i hjernen som er sentrale for innlæring av
bokstaver og tall (Helle og Fløgstad, 2019, s. 207). Med det kan vi jo også si
at å disse kan inkluderes som en skoleforberedende aktivitet på flere måter slik
rammeplanen slår fast at barnehagen skal gjøre (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 34).
Det
er ikke vanskelig å argumentere for hvorfor personalet i barnehagen skal gi
barna fart på dissene, men da denne kommentaren kom svarte jeg ikke mine
kollegaer annet enn at «Jeg vet de kan gi fart selv». Jeg prioriterte
ikke å gå fra barna for å forklare hvorfor jeg valgte å gi barna fart fremfor å
observere leken på avstand. Jeg burde gjerne gjort det, men det er noe som
holder meg igjen i slike situasjoner. Selv om jeg vet at som pedagog i barnehagen
har jeg et ansvar for å dele kunnskap og begrunne de valgene jeg tar. Det er jo
ved å dele erfaring, kunnskap og tanker vi kan bidra til at barnehagen blir den
lærende organisasjonen den ifølge rammeplanen er (Kunnskapsdepartementet, 2017. s. 37). Samtidig
vet jeg at når jeg deler hvorfor jeg gjør som jeg gjør, bruker fagbegreper,
eller starter en samtale der jeg reflekterer over praksis i lys av teoretisk
kunnskap står jeg i fare for å bli oppfattet som en som belærer andre, en
bedreviter. Men, det er jo først når slike samtaler oppstår vi kan forstå
hverandre og de valgene hver og en av oss tar i det daglige arbeidet i
barnehagen.
Jeg
kunne sett mine kollegaer med et negativt blikk, tenkt at de nedprioriterte
barna og at de ikke ga fart på dissene fordi de var late. Kanskje kunne jeg også tenke at det var
«irriterende» at barna koste seg sammen med meg og at valget jeg tok om
å delta i barnas aktiviteter gjorde at barna ønsket å være med meg. Hvis jeg
derimot skal se mine kollegaer med et godt blikk, og med gode intensjoner, kan
jeg tenke at det lå en verdi bak deres uttalelse og at intensjonen ovenfor
barna var god. Det kan tenkes at deres mål var selvstendige barn som klarer seg
selv og at det å disse alene ble sett som en del av det å bli selvstendig. Det var
gjerne derfor de valgte å observere leken på avstand fremfor å delta og støtte
i leken. Barna skal bli selvstendig og klare å leke selv. Når vi ikke snakker
om hvorfor vi handler som vi gjør er det vanskelig å vite hva som ligger bak våre
valg. Uten hvorfor-spørsmål er det vanskelig å oppnå en felles forståelse og skape
felles mål. Eller oppnå en forståelse for hverandre og at vi alle har barnas
beste som utgangspunkt, selv om vi kan ha ulike meninger om hva det beste for
barna er.
Når
det gjelder mine kollegaer på benken kan det som sagt tenkes at det var gode
intensjoner bak, samtidig vil jeg tilføye en viktig påminnelse til oss som
jobber i barnehage: Der det finnes en voksen trengs det sjelden en til, men der
det finnes barn trengs det ofte en voksen. Det gjelder både inne og ute, ved
dissene, i sandkassen eller på fotballbanen. Tilstedeværende og deltagende
voksne kan være røykvarslere, de kan stoppe branner fra å forekomme slik at vi
trenger færre brannslukkere (Pape, 2020). I tillegg vet vi at det barna klarer
å gjøre sammen med voksne i dag kan de gjerne gjøre alene i morgen, eller i overmorgen.
Barn trenger også mange repetisjoner før ferdigheter blir internalisert.
I en barnehagehverdag med for lav bemanning (vår
felles kampsak), må det personalet som er til stede gjøre gode prioriteringer. Vi må våge å snakke om hvorfor vi
gjør som vi gjør, sånn at vi kan gjøre gode valg sammen. Hvordan kan vi
organisere slik at flest mulig voksne er til stede med barna og hvorfor er
dette viktig? Hvor mange voksne trenger vi som står på vakt, overvåker leken og
teller barn? Barn har rett til å ha det trygt og godt i barnehagen (Barnehageloven,
2005, §41). Da må vi snakke om hva som bidrar til et trygt og godt
barnehagemiljø. Er det kun sikkerhet i form av telling og observasjon, eller er
det mer som skal til? Jeg tenker
at det viktigste vi gjør for å skape et trygt og godt psykososialt miljø er å
være sammen med barna, bidra til å skape et inkluderende felleskap i leken, og
bygge trygge relasjoner mellom barna, og mellom personalet og barn. Derfor
velger jeg også å gi fart til barna på dissene.
Helt til slutt har jeg et spørsmål: hvordan
er det i deres barnehage? Er hvorfor en naturlig del av deres planlegging,
eller handler det mest om hvem, hva og når?