Takk for tilliten!

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Nå har jeg jobbet i barnehage i 15 år, 11 av disse årene som utdannet førskolelærer.

Jeg sitter her og tenker tilbake på disse årene, og mange barn og foreldre dukker opp igjen i bevisstheten min. Jeg tenker på den tilliten foreldrene har gitt meg, kjærligheten og gleden som barna har gitt meg, og alle de gode minnene jeg sitter igjen med etter å ha tilbrakt så mye tid med disse barna. Man blir jo glad i disse små menneskene, og så blir de store nok til å begynne på skole, eller de bytter barnehage, og så er de ikke der lenger. Man kjenner på et lite savn en liten stund, men gleder seg over den spennende ferden de er i gang med.

Tiden går, og man får nye barn i barnehagen, og nye relasjoner bygges.

Som førskolelærer er jeg i barnehagen for å sørge for barnas beste, gi barna omsorg, lære dem sosiale ferdigheter, og skape gode stunder. En veldig viktig og givende jobb, og vi får faktisk betalt med så mye mer enn penger. Vi får betalt med smil, latter, klemmer, kjærlighetserklæringer, komplimenter, fornærmelser, tegninger, perlekjeder, tillit... og listen er sikkert mye lenger.

Å se at barna utvikler seg, vokser og gror, er også en stor gevinst i mine øyne. Man blir så glad i dem, og jeg husker så mange av barna jeg har hatt gjennom årene.

Mange minner

Jeg husker «Beate» som ropte etter meg hele dagen da jeg var vikar, og som spurte foreldrene hvor jeg var med en gang hun våknet om morgenen.

Jeg husker «Arne» som ga de aller beste apeklemmene, og den skjønne lillesøstera «Ine», som smittet meg med øyekatarr rett før sommerferien.

Jeg husker «Vilmer», som snakket om meg hjemme hele tiden, og som skravlet hull i hodet på meg fra morgen til ettermiddag, og sjarmerte alle i senk med det nydelige smilet sitt. Og foreldrene hans som ble lettet da de skjønte at jeg skulle passe på lillesøsteren «Anne» da hun begynte i barnehagen.

Jeg husker lille «Linda», som knyttet seg til meg på tilvenning, som jeg hadde konstant hengende på hofta, til ryggen min nesten sviktet, og hvor trygg hun ble ettersom månedene gikk.

Jeg husker lille «Christian» som jeg møtte i praksis, som lyste opp da jeg kom i barnehagen, lagde de søteste esellydene jeg noen gang har hørt, om som ville være sammen med meg hele tiden.

Jeg husker det lure smilet til «Ahmed», som nesten lignet på en tegneseriefigur.

Jeg husker storsjarmøren «Joar», som hadde samlingsstund for alle barna om verdensrommet, og som alltid sa «Du er så god du» til oss voksne, og vi sa det samme tilbake.

Jeg husker «Fatima», som hadde en periode der hun kun ville være sammen med meg, men ble tryggere og tryggere, og til slutt godtok alle de voksne.

Trygge og glade

Dette handler ikke om meg. Det jeg prøver å si, er at disse barna har gitt meg så mye, i form av hvor trygge de har vært på meg, og den gleden jeg har sett i øynene deres da vi har vært sammen i barnehagen. De har gitt meg minner som jeg har med meg i hjertet resten av livet, og mange av disse barna dukker opp i tankene mine fortsatt. Jeg håper de har det bra, jeg lurer på hva de gjør, og hva de skal bli som voksne. Tusen takk for tilliten til alle foreldrene. Takk for den verdifulle tiden med barna deres.

Nå koser jeg meg videre, blant annet med «Mathias», som ofte spør om det går bra med meg, og «Stine» som ler seg halvt i hjel når hun selv hoster så hun promper. Det er så mange herlige personligheter man får møte på i sin hverdag i barnehagen, både kollegaer, foreldre og barn.

Det er mange slitsomme, krevende dager i barnehagen, men det man blir sittende igjen med til slutt er de gode minnene.