Stekt egg

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Hun sitter og kjenner på den varme glassplaten som ligger oppå bordet.

– Jeg lurer på om det går an å steke et egg her?

Før jeg får sukk for meg har hun hentet ett egg inne i kjøleskapet og knertet det mot bordplaten. Det renner eggehvite utover bordet før det danner seg som en sirkel rundt den guleplommen. Det er et sabla klin tenker jeg, og ser for meg at det renner eggehvite inn i rottingen som omkranser glassplaten.

Hun er trygg i eget valg og sier med sterk stemme: Jeg er nødt til å prøve jeg. Jeg stoler ikke på svaret før jeg har gitt det et forsøk selv. Hun forteller om en kokk som har lagt ut en reel på Instagram, han steker egg og bacon på panseret av bilen sin.  Dette ble ikke helt det samme konstaterer hun og begynner å tørke opp med lange ark fra tørkerullen. Jeg imponeres.  Hun er nysgjerrig og leken i sin egen utforskning. Det er i grunn sånn alle burde tillate seg å være.

Eksperimentet med egget minner meg om en lignende episode fra barnehagen en dag før vi går ut i sommerferie. Vi har en vikar på jobb som leker med barna i sandkassa. Hun spør meg om det er ok at de får leke med vann. Kjør på sier jeg, og er glad for engasjementet. Med vann i kanna blir hun bedt om å fylle opp i bøtter og spann av barna. Det kommer en liten kar som vil fylle opp en sil med vann. Vikaren heller vann i silen og jeg rister litt oppgitt på hodet. Så rister jeg enda mer oppgitt på hodet, men denne gangen er det av meg selv.

Gutten forstod raskt at det ikke er noe poeng å fylle opp en sil med vann, dersom du har tenkt til å ha vannet. Med raske bevegelser byttet han ut silen med en bøtte, som han i tillegg sjekker for hull.

Jeg vet med 100 prosent sikkerhet at jeg ikke hadde hellet vann i silen. Jeg ville sagt at det er hull i den og bedt han finne noe annet. Kanskje han ville begynne å gråte, kanskje vi ville vært uenige om flere ting den dagen, kanskje det ville vært opptaktene til flere dårlige samspill og en relasjon som fikk seg en knekk. I stedet fikk jeg lære noe nyttig. Som erfaren i barnehagen har jeg mistet noe av evnen til å se flere av de små tingene. Jeg går mye på autopilot og kan lett selektere hva som er viktig og uviktig. Det viktige her er jo at jeg slett ikke kan være så skråsikker på det. For dette er viktig. Det ble læring for han og læring for meg – og en svært forvirret vikar som ikke forstod noe av den store oppdagelsen.

Så til oss alle som jobber i barnehagen, kan vi ikke gå inn i det nye barnehageåret uten å måtte vite alle svarene på forhånd?

God oppstart!