Barnehagens eksperter

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Det finnes barn som blir omtalt som skoleklare lenge før de forlater barnehagen. De kjenner rutinene, kulturen og de sosiale kodene. De vet hvordan dagene fungerer, hvilke forventninger som møter dem, og hvilken plass de har i fellesskapet. De har, på mange måter, blitt eksperter på barnehagen.

Hos noen av disse barna skjer det likevel noe. En uro. En rastløshet. En form for kjedsomhet som kan være vanskelig å sette ord på. Kanskje ser vi det oftere hos gutter enn hos jenter.

En pedagogisk leder sa en gang noe som har blitt værende hos meg: Når barn begynner i barnehagen, starter en reise inn i fellesskapet. Når barnehagetiden nærmer seg slutten, skal de også reise ut av det igjen.

Gjennom store deler av barnehagetiden handler pedagogikken om å bli en del av et fellesskap. Barna lærer å vente på tur, samarbeide, vise omsorg og finne sin plass sammen med andre. Når skoleløpet begynner, blir barn i større grad vurdert ut fra individuelle forutsetninger, ferdigheter og valg. Hvert enkelt barn skal bli utdannet.

Hva vil det egentlig si å være skoleklar? Og hva er skoleforberedende aktiviteter?

Overgangen til skolen er omgitt av mange forventninger. Foreldre, barnehager, skoler og samfunnet for øvrig bærer alle med seg forestillinger om hva en skolestarter bør kunne. Barna selv har også tanker om dette, men de kommer ikke alltid fram gjennom overgangsskjemaer.

For å gjøre overganger trygge utvikles det stadig nye tiltak. Ett av dem er overgangsobjekter. Smokken og kosen gir små barn trøst når foresatte ikke lenger er til stede. Kjente sanger hjemmefra kan ha samme effekt. Bydel Nordstrand har overført den samme pedagogiske tanken til skolestarterne og bygget et helt univers rundt apekatten Willy – en bamse, sanger og musikk som skal skape trygghet i overgangen.

Men skolestarterne er ikke ett år lenger.

Hvis tryggheten fortsatt må flyttes over i en bamse når barnehagetiden er over, hva har da vært målet med reisen gjennom barnehagen? Er ikke noe av barnehagens viktigste oppgave å ruste barnet til å stå på egne ben når verden blir større enn barnehagen?

Samtidig er det grunn til å spørre hvorfor slike tiltak oppleves nødvendige. Handler det om at de representerer god pedagogikk i seg selv, eller forsøker de også å fylle et tomrom som oppstår når ansatte ikke har nok tid og kapasitet til å følge barna gjennom overgangen? Da blir spørsmålet ikke bare om tiltakene virker, men hva de egentlig forsøker å løse.

Overganger oppleves heller ikke likt av alle barn. Noen finner raskt sin plass i nye miljøer, mens andre strever mer. Det reiser spørsmål om hva som skaper disse forskjellene.

En større andel gutter blir oppfattet som utfordrende gjennom utdanningsløpet. Hvorfor er det slik? Handler det om biologiske forskjeller, forventningene vi møter dem med, eller rammene de møter? Barnehagen er et kvinnedominerte yrke, og noen barn mangler kanskje mannlige rollemodeller i hverdagen. Når noen gutter strever, er det barnet som må tilpasse seg – eller er det organiseringen vi bør se nærmere på?

Mange barnehager er organisert etter små- og storbarnsavdelinger. Noen deler barna inn i rene aldersgrupper deler av uka, mens andre lar barn i ulike aldre være sammen store deler av dagen. Forskjellen mellom å være nesten tre år og seks år er stor – både når det gjelder språk, lek, selvstendighet og behov for støtte.

Noen hevder at de ser stor forskjell på skolestartere som har gått på en egen avdeling sammenlignet med en aldersblandet gruppe. Erfaringsmessig er jeg fristet til å si meg enig. Samtidig påvirkes dette av langt mer enn organiseringen alene. Personalgruppen, relasjonene, lekemiljøet og arbeidskulturen spiller også inn. Derfor er det vanskelig å trekke bastante konklusjoner.

Likevel kan organiseringen ha betydning. Når skolehverdagen begynner, møter barna først og fremst jevnaldrende og eldre barn. Å få erfaring med dette i et kjent og trygt miljø kan gi en annen type trygghet enn den som utvikles i en aldersblandet gruppe. Aktivitetene kan også tilpasses bedre.

Treåringer utforsker grenser, følelser, sosialt samspill og selvstendighet. De skal slutte å sove, bli tørre og lære å leke med andre. Det er et år som krever mye, samtidig som bemanningen ofte er lavere og gruppene større enn på småbarnsavdelingene. Da blir det praktisk å la treåringene gå sammen med eldre barn. Belastningen fordeles, og hverdagen blir lettere å organisere.

Den utviklingsmessige avstanden mellom tre- og seksåringer er stor. Mindre barn forsøker ofte å gjøre det de største gjør, uten alltid å forstå lekens regler eller intensjoner. Det kan skape frustrasjon hos dem. Samtidig kan eldre barn oppleve at leken stadig blir avbrutt eller må tilpasses et helt annet utviklingsnivå.

Men det er også verdt å spørre hva som går tapt når rammene styrer pedagogikken – og hvem som betaler prisen.

Skolestartergruppene møtes mange steder bare noen få timer i uka. Det gjør arbeidet sårbart. Hva skal denne tiden brukes til? Hva skjer når barn er borte? Eller når en ansatt er syk, og gruppedagen må utgå fordi bemanningen ikke strekker til? Hvor mye rekker man egentlig å bygge opp når kontinuiteten stadig blir brutt?

Samtidig er det ofte skolestarterne som bærer mange av de store markeringene i barnehagen. Sommeravslutninger, forestillinger og andre felles arrangementer blir gjerne deres ansvar. Skal den begrensede tiden brukes til å øve mot disse, til å dokumentere at erfaringene i rammeplanen er gjennomført, eller til å bygge den tryggheten barna trenger når de skal videre?

Det er ikke nødvendigvis en motsetning. Mange barn opplever stor mestring og stolthet gjennom slike opplevelser. Likevel er det verdt å spørre om forventningene til skolestarteråret står i forhold til rammene de ansatte faktisk har. Kanskje er det ikke forventningene i seg selv som skaper presset, men at de skal rommes innenfor noen få timer i uka.

Når skolestarterne står på scenen, hva er det som har fått dem dit? Er det tilfeldigheter, trygghet eller disiplin? Hva er det egentlig barna har blitt eksperter på?

Når showet er over, går de ut av porten med en rose i den ene hånda og et diplom i den andre. Eksperter fortjener anerkjennelse. Kanskje den viktigste ikke ligger i rosen, men i reisen.