Logistikkeksperter – selv med knapphet som en fast variabel

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Samarbeid i barnehagen er noe helt eget. Vi bretter opp ermene, vi prater sammen og finner løsninger.

Er det rom for å ha møte i dag, selv når én er syk? Jada, det løser vi. Vi skal forresten også ha varmmat, så noen må fikse det. Oi, noen av ingrediensene mangler – det kan senvakta kjøpe på vei til jobb. Barna er høyt oppunder taket og fulle av energi, og den ansatte som er med dem har hodepine. Har du Ibux? Skal vi gå ut alle mann, så hjelper vi hverandre? Selv om det regner, og alle er gjennomvåte etter første hopp i vanndammen rett utenfor utgangsdøra, finner vi ut av det. Pauser lurer vi inn midt oppi dette, null stress. Verden som holdt på å kollapse, løses kjapt og effektivt i gangen med et par gråtende ettåringer på hofta. Ble ikke dagen som tenkt, prøver vi på nytt i morgen. Vi samarbeider, og er helt rå på det.

Logistikkeksperter – selv med knapphet som en fast variabel.

Alt som var planlagt, omformuleres til nye planer på et blunk. Andre ganger er det møter om møtet som skal finne sted på et senere tidspunkt. I alt som skjer mellom disse ytterpunktene, ligger det enorme mengder samarbeid. Det er ikke uten grunn at jobbannonser stiller krav om gode kommunikasjons- og samarbeidsevner.

Mange barnehager har blitt svært løsningsorienterte under krevende forhold. Dette preger betydningen av ordet samarbeid. Det betyr ofte i praksis at ansatte eller barn sendes hit og dit, for å få dagen til å gå opp. Fleksibilitet og raushet blir ikke uten grunn hyppig nevnt på personalmøter som ettertraktede egenskaper.

Det er kanskje ikke så rart at noen etterlyser mer faglig innhold.

Med faglighet mener jeg ikke bare møter, plantid og planlagte aktiviteter. Det kan like gjerne handle om å være til stede i en lek som utvikler seg, følge opp noe barna er opptatt av, dele observasjoner med en kollega, skape stabilitet og forutsigbarhet, eller gjøre endringer i miljøet og finne nye måter å organisere seg på. Det kan være å bruke det overskuddet som finnes til å utvikle praksisen, fremfor å sende det dit det akkurat nå mangler noen.

Overskudd er nok ikke et helt riktig ord. Bak kulissene kan det ligge mye arbeid, erfaring og kompetanse som blant annet kommer til uttrykk gjennom relasjoner bygget over tid. Et etablert handlingsrom betyr ikke nødvendigvis at det er til overs. Og kanskje er det nettopp her den profesjonelle mestringsfølelsen mange søker oppstår?

Det handler også om forutsigbarhet. Noen ganger kan det være enklere å organisere seg med én ansatt i minus enn å basere seg på hjelp som kommer og går. For hjelp er heller ikke kostnadsfri. Når mennesker med ulike forventninger og arbeidsmåter skal inn og ut av en gruppe, krever det avklaringer og tilpasning. Noen må også bære relasjonene. En kjent knapphet kan i noen tilfeller være enklere å arbeide innenfor enn uforutsigbare rammer.

Det kan være utfordrende når samarbeid blir synonymt med kompromiss. Hva er jeg villig til å gi slipp på for at helheten skal fungere? Og når noen gjør noe annerledes, lurer man kanskje på hvilke konsekvenser det får for en selv. Da begynner samarbeid å handle mer om forhandlinger enn om utvikling.

Et lignende eksempel finner vi bak skolebenken. Gruppeoppgaver. Alle skal bidra og samarbeide, lyder det på papiret. I praksis gjør ofte noen mer enn andre. Man kan ende med et helt annet læringsutbytte enn det oppgaveteksten la opp til, selv om karakteren er den samme for alle. Noen får kanskje mer erfaring i lærer- og lederrollen. Det kan absolutt være verdifull læring, både i utdanningen og senere i arbeidslivet. Men det som virker som et utjevnende samarbeid, kan også sette en retning for hvem som får utvikle hva. Den som har kommet lengst, kan bruke kapasiteten sin på å få andre med, fremfor selv å bli utfordret videre. Om denne typen samarbeid blir for komplekst, kan man også ende opp med å gjøre det meste selv, fordi det koster mindre når karakteren skal vernes.

Også blant barna kan det å klare seg godt få en lignende konsekvens. Mye av kapasiteten vil naturlig trekkes mot dem som trenger oss mest. Noen trenger hjelp inn i lek, støtte i konflikter, hjelp med regulering eller en ansatt tett på over tid. Andre barn klarer seg godt. De finner venner, setter i gang lek og trenger sjelden hjelp. Det er lett å tenke at det går fint med dem.

At et barn trenger lite hjelp, betyr ikke at det har lite å hente hos oss. Barnet kan utfordres videre, gjerne før det begynner å utfordre miljøet.

Menneskets utviklingspotensial er enormt. Vi ser barn som lærer flere språk tidlig, utforsker både tale- og skriftspråk, utvikler imponerende ferdigheter innen musikk, teknologi eller idrett, og fordyper seg i interesser langt utover det vi forventer for alderen. Hva som er «naturlig talent», og hva som er et resultat av mye erfaring, er ikke lett å si. Men slike ferdigheter utvikles heller ikke i et vakuum. Noen har gitt barnet tilgang til noe, brukt tid sammen med det, delt kompetanse eller lagt til rette for at interessen kunne utvikle seg videre.

Dette er også basert på samarbeid, langt utover logistikk alene. Det er et perspektiv som utfordrer hele utdanningssektoren, ikke bare barnehagene. Hvor grensen går mellom å utfordre barns potensial og samtidig ivareta barndommens egenverdi, er en annen samtale. Også fri lek kan bli et praktisk svar på knapphet. Det er forskjell på å skape rom for barns egen lek og å ikke ha kapasitet til noe annet.

Skal barnehagen utvikle seg, trenger den også rom for å være en lærende organisasjon. Det må være plass til å dele kompetanse, prøve, feile og lære av hverandre, uten at det forutsetter at noen andre må gi av sitt eget handlingsrom. For hvis samarbeid stadig krever at noen må gi avkall på det de selv forsøker å skape, kan også engasjementet forsvinne på veien.

Kanskje har vi blitt for gode til å samarbeide rundt logistikken? Kanskje det er på tide at barnehagen får en reell sjanse til å utforske samarbeid som omhandler mer enn overlevelse? Når arbeidsmiljøet samtidig er et tilbakevendende tema i sektoren, er det kanskje verdt å spørre om løsningen alltid ligger i hvordan den enkelte skal bli bedre til å samarbeide. Vi snakker mye om hva hver enkelt kan gjøre annerledes, likevel går vi ofte i ring.

Sosial utjevning møter noe av det samme dilemmaet. Noen barn trenger mer for å få de samme mulighetene som andre. Men når kapasiteten er knapp, betyr mer til noen også mindre tilgjengelig for andre. Vi blir gode til å se hvor gulvet må heves. Men gir vi dem som allerede står stødig, muligheten til å strekke seg videre?

Vi klarer kanskje å heve gulvet. Men finner vi noen gang ut hvor høyt taket kan være?