Må alt mestres?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I barnehagen snakker vi mye om «mestring». Ordet går igjen i foreldresamtaler, årsplaner og offentlige styringsdokumenter – som om det er selve nøkkelen til barns utvikling. Tanken er god: Barn skal tro på seg selv, tåle motgang, bli selvstendige. Men én ting kan være nyttig å påpeke: Små barn må ikke «mestre». Det er mer enn nok å bare «være».

Vi voksne legger ofte voksenlogikk over på barns liv. I vår verden er mestring tett koblet til prestasjon: Progresjon, utvikling, å bli «god». Det gir mening i idrett og jobb – ikke nødvendigvis i barndommen. Når vi begynner å vurdere de minste barna ut fra hvor godt de klarer ting, gjør vi dem til små utøvere i et system der verdien deres måles i prestasjon. Det er et tankesett som ikke hører hjemme i barnehagen – ei heller på noen andre av småbarnas arenaer.

Som fotballtrener for de yngste opplever jeg til stadighet enkelte foreldre og trenere som er så opptatt av lagets resultater og sitt barns sportslige utvikling og prestasjoner at de glemmer det viktigste: Hvordan barna har det. Dette skaper et tydelig budskap om at det er prestasjonen som teller, ikke barnet. Når prestasjon og mestring overskygger verdier som omsorg, respekt og fellesskap, lærer barna at de må få til noe for å være verdt noe. De lærer at det viktigste er å være god – ikke god mot andre. Og det er en skummel logikk, fordi den former barn som tror egenverdi må bevises med resultater. Skal vi bygge et godt samfunn må vi gi barna mer enn ferdigheter – vi må gi dem verdier.

Ja, noen barn liker å utfordre seg selv. De finner glede i å prøve og feile. Det skal vi støtte. Men ikke alle barn er slik. Noen barn søker trygghet, ro og sosial tilhørighet. De trenger et rom der de kan være med – helt uten ytre press.

Hvis «mestring» er det vi snakker mest om, er det også det vi ser mest etter. Men barn er mer enn prestasjoner. Det vi burde snakke mer om – og bygge rundt – er lek, vennskap, følelser, nysgjerrighet og omsorg. Det er der det virkelige mennesket formes.

Barndommen er ikke en konkurranse, og den er ikke en oppkjøring til voksenlivet. Den er selve livet – og den fortjener voksne som ser mer enn bare mestring.