Når døren til møterommet åpnes for barna

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

«Kan dere hjelpe meg?» Med dette enkle spørsmålet møtte barnehagelæreren en gruppe av de eldste barna i barnehagen. Det gjorde inntrykk på meg. I denne henvendelsen lå en tillit til at barna hadde noe å komme med, og at deres bidrag var ønsket.

Denne dagen ble barna invitert inn på personalets møterom – et sted der personalet vanligvis planlegger prosjekter og tar beslutninger om innholdet i barnehagehverdagen. Nå var det barnas tur til å ta plass rundt møtebordet. Personalet hadde begynt å diskutere hvordan uteområdet kunne videreutvikles. Forskjellen denne gangen var at barna skulle få være med i planleggingen helt fra starten av.

Blant ideene fra barna var ønske om flere vannstasjoner ute. Én burde være formet som en elg, mente de. En annen skulle gå gjennom et tre. Ideene ble møtt med åpenhet og nysgjerrighet. Sammen lette barna og personalet etter materialer, blant annet i containeren til en lokal bedrift. Materialene ble utforsket, lekt med og bearbeidet.

Personalet fortalte at de oppdaget noe om seg selv. Mens de selv var opptatt av å komme raskt fram til et ferdig resultat, så de at barna ønsket å bli værende i utforskningen og leken.

Barna var mer opptatt av prosessen enn av sluttproduktet. Denne oppdagelsen utfordret personalet til å senke tempoet og gi mer plass til utforskning og lek.

Rom for barns medskaping

Barns medvirkning har lenge hatt en viktig plass i barnehagen. Barnehageforsker Berit Bae har bidratt til å utdype forståelsen av hva medvirkning kan innebære. Samtidig har hun pekt på at begrepet ofte blir misforstått. Medvirkning handler om å møte barn med respekt, lytte til deres perspektiver og la dem få betydning i saker som angår dem. I praksis blir barns medvirkning likevel noen ganger redusert til spørsmål om hva barn skal få velge eller bestemme.

Begrepet medskaping fremhever barna som aktive og skapende deltakere, og kan bidra til å tydeliggjøre og utdype forståelsen av medvirkning. Barns initiativer og ideer kan komme til uttrykk på ulike måter, fanges opp, tolkes og bli utgangspunkt for en samskapende prosess.

Barn har rett til å bli hørt i saker som angår dem, og til å uttrykke sine synspunkter og ideer på ulike måter. Barnekonvensjonen artikkel 12 og 13 slår fast disse rettighetene og åpner blant annet for kunstneriske uttrykksformer. Utfordringen er hvordan disse rettighetene får plass i barnehagens praksis, også for de aller yngste barna.

Gjennom forskningsprosjekter i flere barnehager har jeg sett hvordan også ett- og toåringer kan inviteres inn som medskapere. Når personalet var tett på, deltok i leken og var nysgjerrige sammen med barna, fanget de opp flere av barnas initiativer. De ble mer oppmerksomme på det barna uttrykte gjennom kropp, lek og utforskning.

Å invitere barn inn som medskapere betyr likevel ikke at alle initiativer må komme fra barna. Prosjekter kan vokse fram fra barnas interesser, men også fra noe personalet bringer inn – for eksempel en ny bok, en fortelling eller en sang.

Gi slipp på noe av kontrollen

For noen kan det være uvant å invitere barn inn på møterommet og i planleggingen av barnehagens innhold. Barnas ideer kan være både lekne og overraskende. Å ta dem på alvor innebærer at personalet må gi slipp på noe av kontrollen og være åpne for at prosessen kan ta andre retninger enn de først hadde sett for seg.

For barnehager som ønsker å arbeide med samskapende prosesser, kan det være nyttig med en praktisk struktur for arbeidet. Gjennom doktorgradsarbeidet mitt utviklet jeg derfor Palettmodellen, en prosessmodell, i samarbeid med barn, barnehagepersonale og andre forskere.

Modellen kan støtte personalet i å inkludere barn gjennom hele prosessen, fra de første ideene og utforskingen av gjenstander og materialer til lek, bearbeiding og utforming av tematisk iscenesatte rom. Samtidig kan modellen fungere som et refleksjonsverktøy, der personalet sammen undersøker hvilken plass barna får som medskapere, og hvor og hvordan de får delta og påvirke.

På en småbarnsavdeling der Palettmodellen ble tatt i bruk, begynte personalet å rette større oppmerksomhet mot de aller yngste barnas kroppslige uttrykk. De fortalte om barnas fascinasjon for edderkopper. Personalet fulgte opp initiativene og lot interessen utvikle seg til et prosjekt over tid. Barnas interesse ble drivkraften i prosjektet.

Piperensere ble til edderkopper, elektrikertape til spindelvev på gulvet og melkekartonger til edderkoppboliger. Sammen laget barn og personale et lite hefte med bilder av ulike edderkopper. Lille Petter Edderkopp ble sunget igjen og igjen og ga nye ideer til lek og til hvordan lekemiljøet kunne utformes. Etter hvert fikk avdelingen donert et tomt akvarium, og barna og personalet måtte på jakt etter levende edderkopper som kunne bo der.

Personalet fortalte om en ettåring som tidligere gråt ved levering og ikke ville inn på avdelingen. Nå skyndte han seg inn for å fortsette leken og prosjektet fra dagen før.

Engasjement som smitter

Flere i personalet i ulike barnehager har fortalt meg at en slik utforskende praksis gjorde noe med måten de så og lyttet til barna. Personalet fortalte også om barnas engasjement og hvordan de virket stolte over å få være med og over å se egne og gruppens ideer bli realisert. Barnas entusiasme smittet over på personalet og ga dem ny motivasjon til å fortsette med lignende arbeid.

En av barnehagelærerne beskrev hvordan arbeidsdagene var blitt mer varierte. Plutselig kunne de befinne seg på jakt etter døde fluer i vinduskarmen for å mate edderkopper. Flere fortalte også at det var blitt morsommere å være på jobb.

Kanskje er det nettopp dette som kan skje når døren til møterommet åpnes for barna. Barna og personalet engasjerer seg i noe felles, og ideer får ta form gjennom lek og utforskning. Slik kan det vokse fram et nærere fellesskap, der de skaper noe ingen av dem kunne ha skapt alene.