Når barnehagen blir taus i møte med rasisme og frykt

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Vi liker å tenke at barnehagen er et trygt sted. Et sted der alle barn blir møtt med varme, nysgjerrighet og tilhørighet. Et sted der forskjeller ikke rangeres, men verdsettes. Men hva skjer når samfunnet rundt barnehagen blir hardere? Når kommentarfeltene fylles av fremmedfrykt, latterliggjøring og hets? Når mennesker igjen må forklare hvorfor de er «norske nok»?

De siste ukene har debattene kommet tett. Reaksjonene ble sterke etter at en politisk rådgiver omtalte mennesker med minoritetsbakgrunn som minusvarianter. Kort tid etter skriver en norskpakistaner et sterkt debattinnlegg om følelsen av aldri helt å bli akseptert som norsk – om å hele tiden måtte bevise sin verdi og tilhørighet. Samtidig vedtar kommunen å heise prideflagget på offentlige bygg i juni, og kommentarfeltene fylles raskt av sterke reaksjoner preget av både homofobi og fremmedfrykt. Til sammen synliggjør disse hendelsene et samfunnsklima der spørsmål om identitet, tilhørighet og menneskeverd skaper stadig sterkere fronter.

Dette er ikke bare debatter «der ute». Dette er virkeligheten barna våre vokser opp i.

Og midt i dette står barnehagen.

Rammeplanen er tydelig: «Barnehagen skal fremme likeverd og motvirke diskriminering uavhengig av kjønn, seksualitet, kultur, språk, religion og bakgrunn. Barnehagen skal fremme nestekjærlighet». Dette er ikke tilleggspunkter eller politiske markeringer. Det er samfunnsoppdraget.

Likevel er det mange barnehager som blir forsiktige når temaene blir krevende.

Vi er redd for reaksjoner. Redd for å bli misforstått. Kanskje velger vi å være stille fordi vi ønsker å bevare ro og unngå konflikt?

Men hva lærer barn når de voksne blir stille?

Hva skjer med barn når de vokser opp i et samfunn der mennesker som ligner dem, eller familiene deres, omtales som mindre verdt? Når de hører voksne diskutere hvem som er «norske nok», hvem som er uønsket, eller hvem som ikke burde få eksistere slik de er?

Når mennesker reduseres til «oss» og «dem», møtes med hat, avhumaniserende språk, trusler eller budskap om at de ikke hører til i samfunnet, setter det spor langt utover kommentarfeltene. Barn får med seg mer enn vi tror.

Barn hører ord, tonefall og reaksjoner. De merker frykten, uroen og spenningene rundt seg. De ser hva voksne ler av, reagerer på eller blir stille av.

For noen barn kan det skape en tidlig følelse av usikkerhet rundt egen verdi og tilhørighet. En opplevelse av at familien deres ikke helt passer inn, eller at deler av dem selv bør skjules for å bli akseptert. Andre barn kan gradvis lære at det er greit å dele mennesker inn i «oss» og «dem».

Slik kan harde ord i samfunnsdebatten sette spor lenge før barn selv har språk for å forstå det de kjenner på.

Slik vokser avstand.

Når barnehagen blir stille i møte med temaer som rasisme, utenforskap og mangfold, påvirker det ikke bare barna – det påvirker også foreldresamarbeidet. Foreldre merker hvilke verdier som løftes fram, men også hvilke temaer som unngås.

For minoritetsforeldre kan tausheten skape usikkerhet rundt om de virkelig er likeverdige deltakere i barnehagens fellesskap. Tør de dele erfaringer med utenforskap? Opplever de at deres språk, kultur eller familieform blir møtt med nysgjerrighet og respekt? Eller blir forskjeller noe man helst ikke snakker om?

Samtidig kan også majoritetsforeldre miste en viktig mulighet til å bli kjent med mennesker med andre erfaringer enn sine egne. Når barnehagen ikke aktivt bygger broer mellom familier, kan avstand og usikkerhet få større plass enn fellesskap og forståelse.

Foreldresamarbeid handler ikke bare om praktisk informasjon og utviklingssamtaler. Det handler også om å skape tillit, tilhørighet og et felles ansvar for miljøet barna vokser opp i. Derfor må barnehagen tørre å stå tydelig i verdiene den er bygget på: at alle barn og familier skal oppleve trygghet, respekt og tilhørighet.

Barnehagen alene kan ikke stoppe polarisering i samfunnet. Men den kan være et av de viktigste stedene å jobbe med å forebygge den.

For i barnehagen legges grunnlaget for hvordan vi møter mennesker som er annerledes enn oss selv. Der lærer barn å leke med noen som snakker et annet språk. Der oppdager de at familier kan se ulike ut. Der lærer de at Eid, jul og pride ikke er trusler mot fellesskapet, men uttrykk for at mennesker lever forskjellige liv.

Ingen barn er født med fremmedfrykt. Nysgjerrighet er barns naturlige utgangspunkt. Spørsmålet er om vi voksne klarer å bevare den.

Det betyr ikke at barnehagen skal være moraliserende eller partipolitisk. Men den må være tydelig på menneskeverdet. Den må tørre å stå i verdiene den allerede er forpliktet på.

Kanskje begynner det i det små. I bøkene som leses høyt, og i hvem som får kjenne seg igjen i historiene. I hvilke familier som blir gjort synlige, og hvilke som forblir usynlige. I voksnes evne til å møte språk, tradisjoner og ulikhet med nysgjerrighet i stedet for avstand.

For det er nettopp her grunnlaget legges – enten for frykt eller fellesskap.

I barnehagen lærer barn tidlig hvem som får høre til, hvem som blir sett, og hvem som må forklare seg. Derfor kan ikke barnehagen tie når mennesker latterliggjøres, mistenkeliggjøres eller gjøres mindre verdt på grunn av hudfarge, religion, identitet eller familie.

For når barnehagen blir tause i møte med diskriminering og fremmedfrykt, overlates barn til å tolke samfunnet alene. Da risikerer vi at de høyeste stemmene utenfor barnehagegjerdet får definere hva som er normalt, og hvem som får høre til.

Barnehagen skal ikke lære barn hva de skal mene politisk. Men den skal ha mot til å lære barn at alle mennesker har samme verdi.

Det er ikke radikalt. Det er fundamentet for et demokratisk samfunn. Og kanskje er nettopp barnehagen et av de viktigste stedene vi har for å bygge det samfunnet vi sier at vi ønsker oss: et samfunn med mindre frykt, mindre polarisering og mer plass til hverandre.