Lekforderverne – et varsku for barns hverdagslek!

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Vi befinner oss i en tid der forskning på barns læringsprosesser er i søkelyset, men dette fører også med seg et læringspress som øker i en bekymrende fart. Parallelt med forventninger til hva og hvordan barn skal lære, så har det også vokst fram en bekymring om et inntog av instrukspedagogisk læring i barnehagene, og en instrumentalisering av barns lek.

Det virker som at barn skal kunne mer og mer før de entrer skoleløpet for hvert år som går, og det later til at det er barns frie lek som lider konsekvensene. Dette støttes opp av den anerkjente amerikanske forskeren Alison Gopnik som har uttrykt en bekymring for at barns muligheter til å leke fritt og spontant skal forsvinne.

«Preschool shouldn’t be like school» sier hun.

Det tenderer mot at barns frie lek skal benyttes som et verktøy for læring, og at det å bare leke i seg selv ikke har en plass, for jo mer de skal lære, jo flere muligheter for læring må skvises inn, når de paradoksalt nok lærer best gjennom den hverdagslige leken!

En praksis som velger å benytte seg av og redusere barns lek til et redskap for læring er fra mitt synspunkt åpenbart feil retning å gå. Tanken er jo god, men leken er ikke der for at vi som pedagoger skal forvalte den til læring, det er en krenkelse av lekens natur og egenverdi. Dog vil jeg ikke legge all skyld på pedagogen heller, for det er et reelt press for de som jobber i barnehagen å oppfylle alle kravene som stilles, og tiden er allerede knapp som den er.

Jeg vil tale for at vi må verne om barns hverdagslige lek og alt de lærer gjennom den, og vi må være gode voksne som innehar kunnskap til å kultivere fantasifulle, kreative og nysgjerrige barn for fremtiden fordi det er dette jeg anser som redskapene for langtidsholdbar læring.

Leken – barns arena for danning av forståelse

Begrepet, eller rettere sagt betegnelsen lekforderver ble introdusert for meg i Kjetil Steinsholts litteratur og er knyttet til den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer (1900 – 2002). Det er myntet på nevnte krenkelse av leken og beskriver de menneskene som ikke tar leken på alvor og forsøker å forvalte den til et nyttig redskap i pedagogiske sammenhenger. For Gadamer er nemlig det å konstruere forståelse, eller i denne sammenhengen å lære, en lek eller hendelse og det kan dermed ikke begrenses til en bestemt tilnærming, det er ingen fasit.

Sagt annerledes så kan man ikke målrettet gå inn med en tanke for hvordan barn kan danne forståelse gjennom leken. Da reduseres leken til et instrument og dens vesen tillater ikke det. Leken er en aktivitet som er rettet mot autoteliske verdier, som innebærer at leken i seg selv har en egenverdi. Barn leker ikke for å oppnå spesifikke målsetninger, mens pedagogisk planlegging på den andre siden gjør nettopp det. Barn leker for å leke, og som et positivt biprodukt så kan leken føre med seg endringer i kunnskap, holdninger og ferdigheter.

Den som har gitt seg hen til en lek blir ifølge Gadamer dratt i de retninger leken fører vedkommende. Siden man ikke vet hvilken retning leken vil ta, kan man heller ikke på forhånd planlegge pedagogiske mål, det ville i seg selv vært grunnleggende motstridende.

Dette er et syn som jeg deler og som samsvarer med den nordiske barnehagens sosialpedagogiske tradisjon med et helhetlig syn på læring. Her forstås læring som noe som forekommer i hverdagssituasjoner gjennom kommunikasjon og samspill, samt aktiviteter hvor barns egne erfaringer vektlegges. Hvis vi som arbeider i barnehagen ikke beskytter og verner om denne tradisjonen frykter jeg nevnte inntog av instruksjonspedagogikk blir den dominerende form i barnehagene.

Dermed mener jeg det er viktig med en bevisstgjøring av hvordan barn lærer, men også at det de lærer er langtidsholdbart og at vi har kompetanse til å ivareta og kommunisere dette. Etter min mening er én av barnehagens oppgaver å gi barn verktøy for å lykkes i det lange løp, og da trenger vi ikke barn som blir spesifikt flinke på akkurat det de lærer gjennom en instrukspedagogisk metode, det faller i samme kategori som å pugge gloser.

Så klart fungerer dette også som en metode for å lære, men jeg mener dette er feil tilnærming. Jeg mener vi burde legge våre ressurser i en praksis som skaper genuint nysgjerrige, kreative og fantasifulle barn for fremtiden, da jeg anser dette som verktøyene for læring i det lange løp. Dette mener jeg vi ikke kultiverer i det målings- og kartleggingssamfunnet vi befinner oss i.

Pedagogikkens polariteter

Dion Sommer er en av mange som diskuterer hva som faktisk er langtidsholdbar læring i småbarnsalderen og presenterer to ulike paradigmer på læring. Der noen taler for lekens sammenheng med læring er det andre som betegner lek og læring som motsetninger. Sistnevnte betegnes som academics-paradigmet og vektlegger tidlig innlæring av akademiske ferdigheter, bruker instruksjonspedagogikk og mener leken er bortkastet tid da den ikke inneholder potensiale for langtidsholdbar læring.

På den andre siden har vi det som blir betegnet som hele-barnet-paradigmet. Denne tilnærmingen har et større blikk rettet mot individet, altså dets personlighet, og tar faktorer som følelser, kognisjon og sosialitet til etterretning og anerkjenner de dynamiske sammenhengene. Her anses lek som svært verdifullt, og ser den enorme verdien i barns egeninitierte lystbetonte lek vektlegges sammen med voksnes veiledning av lek. Dette er jo veldig kjent, og forekommer daglig i den norske barnehagen. Det som resonnerer sterkt med meg er at denne tilnærmingen anerkjenner barnets egeninitierte, lystbetonte lek.

Sommer har også gjennom sin forskning avdekket at et instrukspedagogisk perspektiv og praksis virker mot sin hensikt. Det viste seg at det kunne heller svekke, i stedet for å fremme fremtidige ferdigheter innenfor matematikk, naturfag og språklig forståelse. Han konkluderte med at et utgangspunkt i lekende læring forankret i hele-barnet-paradigmet, og barns perspektiver og aktiviteter i kombinasjon med en riktig grad av voksnes involvering, så vil man ifølge Sommer se betraktelig med gevinster og dermed oppnå det han betegner som langtidsholdbar læring. Jeg er oppriktig bekymret for at academics-paradigmet er retningen som blir mer og mer prevalent i dagens samfunn nettopp på grunn av det økende presset på hva barn skal lære før de entrer skoleløpet. Det virker som at samfunnet vårt nå i større grad vektlegger faglige ferdigheter over lek og glede.

Det er rimelig å anta at academics-paradigmet får rotfeste grunnet antatt samfunnsøkonomisk gevinst. Vi vil ikke at våre barn skal bli fremtidige byrder for samfunnet, men ifølge forskerne gjør vi oss selv en bjørnetjeneste. Som nevnt, med bakgrunn i Sommers to paradigmer av læringssyn, så viser det seg at en instrukspedagogisk tilnærming virker mot sin hensikt, og Sommer har valgt i sin forskning å betegne det som «tidlig start – senere tap».

Læring i det hverdagslige

Så hvordan framkommer læring i barns egeninitierte, lystbetonte lek?

For vi trenger ikke alltid å utvikle målrettede pedagogiske aktiviteter for å lære barn alt mulig, særs ikke når det invaderer leken. Vi må heller være observante og ta tak i barns interesser både i leken, men også i deres utforskning. Vi må ha riktig grad og metode og voksen involvering for å stimulere barna best mulig.

Et konkret eksempel på barns læring i lek belyses av en undersøkelse gjennomført av Dickinson og Moreton som har blitt trukket fram i senere tid av Merete Lund Fasting og Knut Løndal. I undersøkelsen avdekket de at barns erfaringer med dialogisk lek, som er lek akkompagnert av verbal kommunikasjon, innvirket på deres språkutvikling. Resultatene tilsa at barn i treårsalderen som snakket mye med venner i rolle- og forestillingslek hadde et betraktelig større ordforråd to år senere enn andre jevnaldrende barn som ikke gjorde det.

Dette underbygger også en annen viktig faktor ved å erfare språk gjennom lek, nemlig de emosjonelle kvalitetene som er knyttet til lek med venner. Dette er blitt pekt på av Vibeke Grøver, og later til å innvirke på barns metaspråklige kvaliteter ved talespråket, altså kvaliteter som bygger bevissthet rundt formsiden av språket som i sum gir et mer velutviklet språk.

Forskere som Liv Gjems setter også lys på de språklige erfaringene som finner sted i uformelle, hverdagslige, rutiniserte situasjoner som krever lav grad av oppmerksomhet. Med andre ord så trenger ikke barna å anstrenge seg i stor grad for å delta, og de vil ha lettere for å opprettholde samtalen, og erfare språkstimulering i større grad. Å samtale med en voksen er også viktig for barnet fordi den voksne kan styre samtalen mot barns interesser, og de vil også kunne opprettholde samtalen over lenger tid og tilby et bredere vokabular enn det barnet typisk vil erfare med jevnaldrende.

Jeg har valgt eksempler på gevinst fra språkutviklings-sfæren i barnehagen men kunne godt supplert med eksempler på matematiske, sosiale, emosjonelle og motoriske ferdigheter.

Avslutningsvis vil jeg illustrere verden vi lever i med et morsomt lite sitat fra Alison Gopnik:

«Ours is an age of pedagogy. Anxious parents instruct their children more and more, at younger and younger ages, until they’re reading books to babies in the wombs».

Et morsomt bilde som dessverre er realitet i enkelte tilfeller.

Foreldre vil jo selvfølgelig det beste for sitt barn, så vel som samfunnet generelt. Det føles dessverre slik at denne angsten rundt å sørge for en best mulig utvikling kan tendere mot å ikke sørge for en best mulig barndom i ytterste konsekvens. Jeg føler ikke målsettingene og retningen det satses på pedagogisk er den rette, og fremtidens barnehage bekymrer meg hvis den later til å være mer instrukspedagogisk enn utforskende og sansende. Barnehagen er en unik arena hvor barn og voksne er likestilte. En arena hvor vi er nysgjerrige, spørrende og oppdager verden sammen. Slik vil jeg beholde den.