Fem barn på avdelingen lager hinderløype innendørs. De bruker materialer som er tilgjengelige. Stolene blir satt på rekke og rad og putene blir stablet. Klossene blir satt opp på langs og barna henter flittig udefinerbare materialer fra kassene og de åpne hyllene. Stoff, små planker og pappbiter.
Barna er helt oppslukte.
Så ringes det i ryddebjella, etterfulgt av beskjeden: «Nå er det ryddetid, vi skal ha samlingsstund».
Stolene blir satt tilbake rundt bordene, klossene raskt tilbake i kassene, det samme gjør materialet. Et barn spør om de kan fortsette senere, men senere kommer aldri. Dagen går videre til neste aktivitet, til neste overgang og neste gjøremål.
Og vi kjenner på spørsmålet stadig oftere:
Når ble barnehagen så voksenstyrt?
For vi voksne, vi organiserer og planlegger dagene med gode intensjoner. Vil at barna skal være med på aktiviteter, lære nye ting og oppleve et inkluderende miljø med læring og mestring. Vi vil at barna skal ha gode dager preget av struktur, rammer og forutsigbarhet. Likevel tror vi mange kan kjenne seg igjen av at noe er i ferd med å forsvinne.
Det kan også være et uttrykk for en større samfunnsutvikling der effektivitet, dokumentasjon og måloppnåelse får stadig større plass i mange av institusjonene våre. Barnehagen er ikke skjermet fra disse strømningene. Når kravene til dokumentasjon, planlegging og kvalitetssikring øker, kan det være lett å falle i fellen der det som kan telles, beskrives og dokumenteres får større verdi enn det som faktisk betyr mest for barna.
Det er som om barnas egne prosjekter stadig får mindre plass. Vi voksne avbryter dagen fordi vi må videre. Vi skynder barna fordi klokken styrer oss. Vi planlegger aktiviteter som er fine å skrive om i månedsbrev til foreldrene, men glemmer ofte de mest verdifulle øyeblikkene. Øyeblikkene som oppstår spontant nede på gulvet, ute i sandkassen eller i en fantasiverden vi voksne aldri kunne ha forestilt oss.
Må vike når tidsskjemaet er fullt
Den frie leken blir ofte omtalt som en pause imellom det vi voksne har planlagt. Men for barna betyr den alt.
Det er i leken at barna øver på språk, samarbeid, grenser, empati og kreativitet. Det er i leken de bearbeider opplevelser, erfaringer og hvor de finner sin verdifulle plass i fellesskapet. Likevel er det leken som må vike når tidsskjemaet er fullt.
Samtidig er det verdt å spørre om vi er i ferd med å bevege oss bort fra noe av det mest grunnleggende i barnehagens samfunnsmandat. Rammeplanen er tydelig på at leken skal ha en sentral plass i barnehagen, og at den har en egenverdi som skal anerkjennes. Lek er ikke først og fremst et virkemiddel for læring. Lek er livsform for barn.
Kanskje handler dette også om hvordan vi forstår pedagogisk arbeid i barnehagen. Tradisjonelt har pedagogikk ofte vært knyttet til aktiviteter som voksne planlegger og leder. Vi lager opplegg, setter mål og organiserer dagen slik at barna skal få bestemte erfaringer.
Men Rammeplanen beskriver samtidig en barnehage der barn skal få utforske, undre seg, medvirke og erfare verden gjennom lek og samspill. Den legger også vekt på prosesser fremfor produkter og på barns aktive deltakelse i egen hverdag.
Likevel kan det noen ganger oppleves som om vi voksne blir så opptatt av å fylle dagene med innhold at vi overser innholdet som allerede er der. Når barna bygger en hinderløype, etablerer en fantasiverden eller fordyper seg i et prosjekt som utvikler seg over flere dager, befinner de seg midt i en prosess. De undersøker, forhandler, prøver ut ideer, møter motstand og finner løsninger sammen. Kanskje skal vi voksne øve oss på å stoppe opp, å være til stede i det som allerede skjer.
Kanskje trenger vi derfor ikke alltid å spørre hva neste aktivitet skal være. Kanskje bør vi oftere spørre, hvordan vi kan gi mer tid og rom til prosessene som allerede er i gang.
Tydelige stemmer
Vi tror ikke dette handler om ubevisste ansatte. Snarere tvert imot. Vi tror at de fleste som jobber i barnehage ønsker å være tilstedeværende voksne som følger barnas initiativ, men at rammene kan gjøre det vanskelig.
Dagene er fylt med rutiner, ulike møter, dokumentasjon, overganger og forventninger. Ikke minst skal det avvikles mange pauser. Samtidig vokser presset om å gjøre barnehagen mer «lærerik», mer målrettet og enda mer effektiv.
Har vi begynt å forveksle en aktiv barnehage med en god barnehage?
En barnehage kan være full av aktiviteter, samlingsstunder, prosjekter og opplegg uten at barna får særlig tid til fordypning. Samtidig kan en barnehage virke roligere og mindre «produktiv» utenfra, mens barna er dypt involvert i lek, utforsking og meningsskaping.
Samtidig er det vanskelig å diskutere lekens plass uten å se den i lys av samfunnsutviklingen rundt oss. Vi lever i en tid der læring, måloppnåelse og resultater får stadig større oppmerksomhet. Debattene om skoleforberedelse, språkferdigheter og tidlig innsats dukker jevnlig opp. Mange foreldre ønsker naturlig nok at barna skal være best mulig rustet for fremtiden, og kan være opptatt av hva barna har lært i løpet av dagen.
Det er forståelige forventninger. Men kanskje er det nettopp derfor vi som arbeider i barnehagen må være tydelige stemmer for noe annet, fordi barnehagens oppgave er å ivareta barndommen her og nå.
Vi må våge å beskytte lekens egenverdi i en tid der stadig mer skal begrunnes med læringsutbytte. Vi må tørre å stå i spennet mellom samfunnets ønske om målbare resultater og barnas behov for tid, fantasi, utforsking og fellesskap.
Tid til det de allerede er i gang med
I barnehagen trenger ikke leken først og fremst å begrunnes med hva den fører til. Leken har verdi her og nå, fordi den er barnas måte å utforske verden, skape mening og være sammen med andre på.
Derfor blir spørsmålet viktig: Hvor er vi på vei dersom også leken først og fremst må forsvares gjennom det den fører til?
Kanskje er tiden inne for å spørre om barna får være barn lenge nok? Når skal leken få være verdifull nok i seg selv? Når skal barndommens egenverdi få den plassen den fortjener?
Kanskje er ikke spørsmålet hvordan vi kan fylle dagene med flere aktiviteter.
Kanskje er spørsmålet hvordan vi kan beskytte de aktivitetene barna allerede skaper selv.
For når fem barn bygger en hinderløype av stoler, puter, pappbiter og materialer vi voksne knapt legger merke til, skjer det noe viktig. De samarbeider, utforsker, forhandler, erfarer og skaper.
Kanskje trenger ikke barna flere aktiviteter.
Kanskje trenger de først og fremst tid til det de allerede er i gang med.
