Kollektiv kompetanseutvikling i praksis: Å lede en lese- og lekekultur i barnehagen

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I Nærøysund kommune har vi arbeidet systematisk med språk og litteratur i barnehagene over flere år. Da kommunen var språkkommune i 2016, tok vi i bruk arbeidsmåter fra Språkløyper, blant annet med bøker, eventyr og konkreter som utgangspunkt for språkarbeidet. Siden har bøker vært en naturlig og viktig del av det pedagogiske arbeidet i Kolvereid barnehage.

De siste årene har utviklingsarbeidet også handlet om barns lek i et inkluderende miljø. Da vi i inneværende barnehageår skulle rette oppmerksomheten mot det fysiske miljøet, ønsket vi ikke å legge litteraturen til side. Tvert imot ville vi undersøke hva som kunne skje dersom bøkene fikk flytte inn i lekemiljøet.

For oss henger dette tett sammen. Det fysiske miljøet og litteraturen er viktige ressurser i arbeidet med inkludering, språkutvikling og god lek. Som styrer ble det derfor viktig å legge til rette for at personalet fikk tid og anledning til å utforske hvordan disse ressursene kunne brukes sammen. I denne fagartikkelen deler vi noen erfaringer med å lede et slikt utviklingsarbeid.

Å sette retning

Gjennom System for kompetanse- og karriereutvikling (SKK), i samarbeid med Dronning Mauds Minne Høgskole, har hele personalet fått utvidet faglig forståelse, veiledning og inspirasjon til å jobbe med kollektiv kompetanseutvikling. Et tema har vært hvordan bøker kan brukes som utgangspunkt for lek.

Som styrer er et viktig ledergrep å sette en tydelig retning. I Kolvereid barnehage har retningen vært å utvikle et fysisk miljø som inviterer til lek og fellesskap, samtidig som litteraturen brukes som en ressurs i dette arbeidet.

Men en retning er ikke nok. Skal praksis endres, må personalet få tid til å arbeide sammen om hva den nye praksisen kan innebære på den enkelte avdeling.

Å sette av tid

Mellom avdelingsmøtene får personalet konkrete oppdrag som bringer utviklingsarbeidet inn i den daglige praksisen. Dette skal vi komme tilbake til. Først går vi til planleggingsdagene og oppstarten av barnehageåret 2026/2027.

Personalet leste og lot seg inspirere av artikkelen «Da bøkene var ‘overalt’, våknet barnas interesse for lesing» av Marianne Helgeland, publisert på Lesesenterets nettsider i 2024.

Videre fikk personalet se bilder. Det ene viste en kasse med dyr. Det andre viste et lekemiljø med dyr og naturmaterialer, der også bøker var tilgjengelige. Kontrasten ga anledning til å reflektere over hva miljøet inviterer til: Hvor får vi lyst til å leke? Hvor får vi lyst til å undersøke? Og hvilken plass får bøkene dersom de skal være en del av barnas lek?

Neste steg var å velge ei bok de kunne presentere for barna. Avdelingene fikk tid til å finne bøker sammen, og noen tok turen til biblioteket for å lete etter bøker som kunne inspirere. De fikk øynene opp for bøker de kanskje ikke ville ha valgt dersom oppgaven bare var å finne ei bok som skulle leses fra perm til perm.

En av de ansatte sa:

«Det er så fint at vi får en heldag til å virkelig bruke bøkene som utgangspunkt, for så å sette alle ideene og inspirasjonen vi har, til et lekemiljø for barna. Jeg er så spent når barna kommer!»

En annen sa:

«Vi fikk tid til å finne bøker som kanskje ikke hadde blitt valgt hvis man kun skulle ha lest boka fra perm til perm. Vi skulle faktisk leke bøkene.»

Og det var nettopp det vi ønsket å undersøke: Hva skjer når vi faktisk leker bøkene?

De står i kø

På en av avdelingene valgte personalet De står i kø av Per Dybvig (2024).

I De står i kø har hovedpersonen Kvist klatret gjennom skogen for å finne noen å leke med. Han får øye på mange dyr og spør om de vil leke, men dyrene forteller at de står i kø. Da et vindkast plutselig får alle til å falle over ende, oppstår det kaos. Kvist benytter anledningen godt og definerer den nye køa – eller kanskje den nye leken?

Personalet valgte å leke boka ganske konkret. Dyr ble satt i kø, og kvister dannet en «skog». Da vinden kom, ble kvistene blåst bort med en hårføner, og køa ble brutt opp.

Personalet fortalte at det var inspirerende å omskape boka til lek. Alle bidro med ideer til hvordan boka kunne lekes, og hvilke konkreter som kunne hentes inn. Som leder var det fint å se at alle deltok – assistenter, fagarbeidere og pedagoger.

Så kom barna til barnehagen. De syntes det var morsomt å leke boka. Da dyrene sto oppstilt på bordet, sa et av barna:

«Det å stå i kø, det er faktisk å stå i rekke det. Noen fremst, noen i midten og noen bakerst. Men det er skikkelig frekt å snike i kø da!»

Barna spurte etter boka og ville leke den igjen og igjen. De tok også initiativ til nye litteratur- og lekeprosjekter. Et barn kom med en annen bok og spurte: «Kan vi prøve å leke boka Safaridyr, så kan vi kanskje dra til Afrika?»

Dette fikk oss til å se på bøkenes plass i miljøet på nytt. Bøker kan gjerne stå i lesekroken, men de kan også flytte inn der leken allerede foregår. En bok om dyr kan plasseres sammen med dyrene. En bok om biler kan være tilgjengelig der barna leker med biler. Ei bok uten tekst kan bli utgangspunkt for å lage egne fortellinger.

Det kan høres enkelt ut. Likevel krever det tid å tenke på denne måten. Personalet trenger tid til å lese, bla, diskutere, prøve, feile og la seg inspirere av hverandre. Derfor er tid et viktig ledergrep. Det vi setter av tid til, viser hva vi mener er viktig.

Å gi konkrete oppdrag

Gjennom barnehageåret fikk personalet konkrete arbeidsoppdrag som skulle bringe utviklingsarbeidet inn i den enkelte avdelings praksis. Ett av oppdragene tok utgangspunkt i bildeboka Kunsten å møte en bjørn av Camilla Otterlei (2015).

Boka handler om Alf, som får en ny gutt på avdelingen. For Alf er den nye gutten som en bjørn, og han blir redd. Han søker råd, får hjelp og finner en vei ut av den vanskelige situasjonen.

Personalet skulle bruke god tid på boka, stoppe opp underveis og reflektere sammen. De skulle blant annet beskrive hva de så i utvalgte bilder, undersøke hvilke følelser Alf kunne ha og se situasjonene i lys av COS-P-sirkelen. De skulle også rette blikket mot de voksne: Hva gjør den voksne? Hva bidrar til trygghet og inkludering?

Til slutt skulle de vende blikket mot egen praksis: Hvordan kan vi vite at vi er voksne som ser, bekrefter og støtter barna? Hvordan kan vi vite at vi er nærværende og relasjonsbyggende? Og hvordan kan vi vite at barna opplever trygghet og tilhørighet?

Slik ble boka et «tredje» som personalet kunne samles om, på samme måte som boka kan være et tredje for barn og voksne i høytlesingssituasjoner. Med utgangspunkt i Alfs situasjon kunne personalet snakke om krevende og viktige temaer, undre seg sammen og deretter koble refleksjonene til sin egen barnehagehverdag.

Fra oppdrag til praksis

I Kolvereid barnehage er slike oppdrag nå innarbeidet som en del av det pedagogiske arbeidet. Mellom avdelingsmøtene får personalet oppdrag som skal prøves ut, deles og reflekteres over. På den måten blir utviklingsarbeidet en del av hverdagen, ikke bare noe som skjer på planleggingsdager.

Oppdragene tar gjerne utgangspunkt i det barna er opptatt av. Det kan for eksempel være å finne bøker eller eventyr som kan lekes flere ganger, eller å skape et lekemiljø rundt ei bok eller et tema barna interesserer seg for.

Bøkene og lekemiljøet

Erfaringene så langt er svært positive. Personalet opplever at bøkene blir tatt fram og brukt oftere når de er en del av lekemiljøet, enn når de bare står i en hylle eller ligger i en bokkasse. Bøkene blir ikke bare lest. De blir en del av leken, samtalene og utforskingen – og de blir med på tur.

For oss har dette blitt en viktig erfaring: En god lese- og lekekultur oppstår ikke av seg selv. Den må ledes fram. Det krever en tydelig retning, tid til å arbeide med det som skal utvikles, og konkrete oppdrag som gjør det mulig å prøve ut nye ideer i praksis.

Når personalet får anledning til å samles om det tredje – ei bok, et bilde, et lekemiljø eller en felles erfaring – kan det samtidig skapes et sterkere faglig fellesskap.

Slik kan bøker gå fra å være noe som står i bokhylla, til å bli noe som lever i barnehagens lek og fellesskap. Som styrer handler det om å holde retningen, sette av tid, gi konkrete og praksisnære oppdrag – og ikke minst legge merke til hva som skjer når barna får møte litteraturen også gjennom leken.