Hvorfor skal barn gå i barnehage?

Barnehagen som institusjon befinner seg i en brytningstid og tviholder på retten til å peke ut sin identitet. Det faglige fokuset er som det alltid har vært - omsorg, lek og læring – i den rekkefølgen. Hvorfor er ikke det lenger godt nok?

Barnehagens oppgave er å vekke barns nysgjerrighet og vitebegjær, og utfordre barna til å tenke, handle og klare selv. Målet er at barna skal få oppdage verden, mestre tilværelsen og få lyst til å lære mer.

Menneske- og læringssynet i barnehagen er basert på opplevelser og erfaringer. I tillegg til selve kunnskapsaspektet er danning – den helhetlige utviklingen – i fokus. For å hegne om barns behov for å tilnærme seg verden på ulike måter og i ulikt tempo, starter det pedagogiske arbeidet der barna opplevelsesmessig er - ut fra sine intensjoner og mulighet til å definere seg selv. Enhver danningsreise er derfor individuell og krever sitt eget utgangspunkt.

At barn skal tilegne seg kunnskap og samtidig erfare verden på egne premisser, penser den pedagogiske praksisen inn på et dobbeltspor; barn er både objekter for samfunnets behov for kunnskapsproduksjon, og subjekter som skal få leve sine liv. Men barnehagen skal ikke produsere kunnskap for kunnskapens skyld. Det som skal styre barnehagens praksis er en rendyrket, helhetlig utviklingstanke som ivaretar barn som tabula rasa og som meningsskapende individ - som kan, vet og vil.

For eksempel: Språk og kommunikasjon skal ikke læres gjennom begrepstrening eller andre didaktiske anakronismer, men erfares i relasjon og samtale. Likeverd og respekt skal ikke bare formidles ved hjelp av eventyr eller regler, men oppleves gjennom det å være menneske blant andre mennesker. Å gå på tur er aldri bare å gå fra A til B, men å være med på spennende reiser for å oppdage verden. Å spise er aldri bare å gjøre seg mett, men å delta i forberedelser, sanse, velge og klare selv. Å leke er aldri bare å leke, men å tilnærme seg verden ut fra eget ståsted.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Ut fra prinsippet om at hverdagssituasjoner skal lede til kunnskap og kunnskap skal lede til hverdagsforståelse, blir forholdet mellom kunnskap og danning komplementært. De er gjensidig avhengig av hverandre og konstituerer en pedagogisk retning for hva og hvordan tingene skal gjøres i barnehagen. Det menneskelige aspektet, barnet som subjekt, er alltid en fellesnevner for læring og utvikling.

Definisjonsmakt og reell innflytelse fremmer barns selvfølelse og egenverd, men gjør det også mer meningsfylt å tilegne seg kunnskap generelt sett. Språk, matte og naturfag skal ikke bare oppdages i samspill med barnas erfaring med valg og tillit, men forutsetter disse som en del av den helhetlige utviklingsprosessen. Det er en menneskerett å få definere hvem man er og ønsker å være i de læringsregimene man er en del av – uansett alder.

Rammeplan for barnehager innbyr til et stort pedagogisk handlingsrom som tradisjonelt sett fylles med omsorg, lek og læring. Det er ikke lenger godt nok, for det tar verken barnets integritet eller kunnskapstilegnelse på alvor. Barna ender i stor grad opp som objekter, som gjenstander for det andre har satt på dagsorden. De har verken reell innflytelse eller definisjonsmakt. Det er personalet i barnehagen som definerer hva som er hva, når det skal gjøres og hvem som skal gjøre det.

Barn går i barnehage for å leve livet og være sammen med andre mennesker. Samfunnet skal produsere kunnskap og målbare resultater. Disse forventningene må barnehagen som institusjon forholde seg til og ideologisk imøtekomme.

Barnehagen må ta skrittet opp av grøfta som flyter over av trygghet, nærhet og forenklede forestillinger om lek, og gå videre. Men uten å havne i grøfta på andre siden, som er tilsvarende fylt av kvantitative læringsbegreper, misforstått foreldrestyring og politiserte kartleggingsinstrumenter.

Klarer ikke barnehagen å utforme en mer nyansert og dynamisk pedagogikk som er tuftet på barns integritet og definisjonsmakt, kommer noen andre til å gjøre det for dem. Det er neppe noen tjent med. Aller minst barna!

(Artikkelforfatter Anders Ek er utdannet barnevernspedagog og har mastergrad i sosialt arbeid. Han har jobbet i barnehage siden 1992. For tiden er han tilsatt som enhetsleder i Enhet Fossen barnehager i Sarpsborg kommune.)