Ingvar Bjelland, klinikkoverlege ved klinikk psykisk helsevern for barn og unge ved Haukeland Universitetssykehus, leder et omfattende forskningsprosjekt med mål om å avdekke mulige psykiske problemer hos barnehagebarn.Illustrasjonsfoto: Gettyimages/Privat
Vil avdekke mulige psykiske problemer allerede i barnehagen
Med god forberedelse og spørsmål om språk og motorikk, adferd, følelsesmessige reaksjoner og kroppslige funksjoner kan foreldresamtalen avdekke mulige psykiske problemer allerede hos barnehagebarn.
– Barnehagelærerne opplever at de bedre får satt ord på bekymringer de allerede har for enkeltbarn, og foreldrene opplever at de får en mer likeverdig stemme inn i foreldre-/utviklingssamtalene.
Det sier Ingvar Bjelland, klinikkoverlege ved klinikk psykisk helsevern for barn og unge ved Haukeland Universitetssykehus. Han har tatt initiativet til og ledet forskningen bak og utviklingen av metoden Dialogbasert tidlig oppdagelse. Som veldig enkelt forklart baserer seg på et spørreskjema som fylles ut av både foreldre og barnehageansatte i forkant av foreldresamtalen.
Skjemaet handler om barnets trivsel og utvikling, og har blitt til gjennom et samarbeid med fire sykehusbarnehager i Bergen. Senere har fire kommunale barnehager kommet til i prosjektet, som startet for seks år siden.
– Metoden er ikke en objektiv kartlegging av adferd eller symptomer. Her tar man utgangspunkt i den eksisterende uroen eller bekymringen foreldre og barnehageansatte har, som etablerer en ramme for å diskutere barnet. I prinsippet det samme som man ellers ville gjort i en foreldresamtale, men mer systematisk, sier Bjelland.
Grunn til bekymring?
Skjemaet består av i alt 34 spørsmål om språk og motorikk, adferd, følelsesmessige reaksjoner og kroppslige funksjoner i tillegg til problemadferd, der både foreldrene og de ansatte i barnehagen noterer om det er noen grunn til bekymring knyttet til enkelte områder, og i såfall i hvor stor grad.
– Metoden er ment å gi bevisstgjøringskompetanse, og sette samtalen inn i et system. Tilbakemeldingen er at det er nyttig, og at de som har brukt det har fått hjelp til å sette ord på bekymringene. Det ble tydeligere for oss hva det er vi er bekymret for, har enkelte sagt.
Skisse av Dialogbasert tidlig oppdagelse:
Bjelland har jobbet innen barne- og ungdomspsykiatrien siden 1997, og sier det er flere grunner til at han gikk i gang med forskningen.
– For det første har tidlig oppdagelse vært et tema innen ulike sykdomsgrupper innen psykisk helse. De siste årene har også tidlig innsats blitt et stadig oftere brukt begrep. I tillegg til at jeg har hørt utallige historier fra foreldre til barn som har vært til behandling hos oss, som sier at vanskene begynte allerede i barnehagen - men at de ikke fikk gehør for bekymringene, fordi man skal ikke sykeliggjøre ting eller de ble møtt med en «vent-og-se-holdning».
– Mitt inntrykk er at det er ganske vanntette skott mellom helse og barnehagene, og at det er lite fokus på psykisk helse i barnehagelærerutdanningen. I alle fall når det kommer til metoder. Selv om man har fått mer fokus på dette de siste årene er det fremdeles mangel på gode systemer for å oppdage barna som strever. Denne oppgaven har tradisjonelt ligget mer til helsestasjonene, men de får bare øyeblikksbilder. De har ikke den samme kunnskapen om og kjennskap til barnet som foreldre og barnehagepersonalet i fellesskap.
Samtidig peker han på en viss skepsis i sektoren for å ha fokus på enkeltbarn.
Annonse
– Holdningen er nok heller at man skal legge til rette for at «alle skal trives og ha det bra».
Barnehagen en unik arena
Samtidig viser han til et unikt utgangspunkt i de nordiske landene, og kanskje Norge spesielt:
– Barnehagedekningen er spesielt stor: Nesten alle barn går i barnehage. Derfor blir barnehagen en unik arena for å kunne ha fokus på dette.
Bjelland forteller at det i helsevesenet er en pågående prosess der pasienten får større grad av medbestemmelse.
– Det blir litt det samme her: Det blir en demokratisering av evalueringen av barnet, sier han, og legger til at mange foreldre i samtaler med barnehagen kan oppleve at de blir presentert for barnehagens oppfatning mer enn at de selv deltar på like fot.
– Det er gjerne dynamikken i slike samtaler: Foreldrene kommer uforberedt, mens de barnehageansatte sitter med fasit.
Selv hadde han vært delaktig i flere andre forskningsprosjekter. Nå var tiden inne for å utvikle sitt eget.
– De fire sykehusbarnehagene som deltok fra starten av ble på en måte laboratorier de første årene. Vi hadde flere workshops, testa ut og diskuterte, både med foreldre og de ansatte. Det ble en god utviklingsprosess der barnehagene var veldig engasjerte, og bidro sterkt til å utvikle skjemaet. Uten responsen og engasjementet fra dem ville jeg ikke fortsatt prosjektet.
Etter hvert kom ytterligere fire barnehager til; kommunale barnehager i Bergen. En beskrivelse av metoden og prosessen er publisert i det internasjonalt anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Frontiers in psychiatry.
Bjelland understreker at metoden aldri var tenkt som et forskningsinstrument, men for å virke i barnehagehverdagen.
– Da må det være noe som oppleves nyttig. Det har vært tanken fra dag en. Tilbakemeldingene jeg har fått underveis tyder på at vi har lyktes med det.
Så langt er det gjennomført rundt 300 samtaler med utgangspunkt i metoden, og gjort en systematisk evaluering av rundt halvparten av dem.
– For de fleste er det ingen bekymringer, og da snakker man om andre ting i samtalen. Men for noen er det krysset av for en bekymring hos enten forelder eller pedagog, da må man finne ut hvorfor. Det er litt av hensikten med skjemaet, å finne ut hvordan man skal behandle ulike oppfatninger.
Yngre foreldre mer bekymret
Bjelland forteller at de ofte har sett at det er større bekymring hos foreldrene, spesielt yngre foreldre og førstegangsforeldre som ikke har like mange referanser som de barnehageansatte.
– Men det kan også være motsatt. Det kan være en større utfordring, når de ansatte er bekymret mens foreldrene ikke er det. Særlig når foreldrene insisterer på at det ikke er noen grunn til bekymring - mens barnehagen ser veldig klart at barna strever. I opplæringen av barnehagelærerne lagde vi noen rollespill der vi øvde på ulike situasjoner, blant annet dette.
Da utprøvingen startet, var utgangspunktet at barna i prosjektet ikke skulle være yngre enn fire år. I de 300 samtalene endte 40 prosent på gult eller rødt - usikkerhet eller bekymring.
– For de fleste handlet det om språk. Deretter adferd, følelsesmessige reaksjoner, tissing og bæsjing, oppmerksomhet og spising.
Neste punkt i diskusjonen er å bli enige om hva man gjør videre. Er det nok å følge litt ekstra med, skal man sette inn enkle tiltak - eller koble inn eksterne hjelpeinstanser?
– Blant de siste ble det koblet på alt fra logopeder og fysioterapeuter til barnevernet, sier Bjelland, som understreker at andelen samtaler på gult eller rødt er høy, er det ikke snakk om diagnoser, men en viss usikkerhet.
– Resultatet viser at metoden fanger opp de ulike utfordringsområdene.
Skal forske videre
I løpet av 2022 fortsetter og utvides forskningsprosjektet. Samarbeidet med sykehusbarnehagene til Helse Bergen og Bergen kommune fortsetter. I tillegg skal prosjektet utvides til å inkludere også Eventus barnehager.
– Jeg tror vi trenger foreldre til rundt 650 barn. Da skal vi både ha barnehager som tester ut metoden, og kontrollbarnehager. I alt kan det hende vi inkluderer et sted mellom 40 og 50 barnehager, alt etter hvor store de er.
Framover håper han å få svar på en rekke spørsmål. Først og fremst om metoden faktisk oppdager barn med en bekymringsfull utvikling med hensyn til psykisk helse.
Videre skal det undersøkes om metoden fungerer rent praktisk inn i en vanlig barnehagehverdag, og om den påvirker kommunikasjonen mellom barnehagelærerne og foreldrene.
– Der er det koblet på forskere ved BARNkunne - senter for barnehageforskning ved Høgskulen på Vestlandet.
Et annet mål er å se om metoden påvirker hvor tidlig det blir satt i verk tiltak hos barn med bekymringsfull utvikling - og til slutt: Om den påvirker barnas framtidige psykiske helse.
– Akkurat det vil ta tid. Men vi skal følge barna i alle fall i fem år, også de to første årene på skolen. Etter hvert skal vi også koble forskningen opp mot helseregisteret for å se om det er ulikheter i bruk av helsetjenester på sikt, sier Bjelland - som er forberedt på at det kan ta opptil 6-7 år før svarene er klare.
– Det finnes ikke noen tilsvarende metode, verken her eller internasjonalt, så vi er litt stolte. Det er jo ikke akkurat rakettforskning, men vi bruker noen elementer på en ny måte, slik at det blir interessant og viktig. De første evalueringene lover også godt for det videre prosjektet, avslutter han.
