DEBATT

Mamma var psykisk syk. Pappa drakk. Jenta er nå blitt voksen og jobber i barnehage. Ved inngangen til et nytt barnehageår, har hun skrevet denne teksten. Illustrasjonsfoto.

Hvordan skal barnehagen forholde seg til et barn i sorg?

Det viktigste for barnet er at den voksne ikke trekker seg unna i frykt for å gjøre noe galt.

Publisert Sist oppdatert

Barn kan oppleve mange forskjellige typer tap som utløser sorg. Det kan være alt fra en venn som flytter langt bort, besteforeldre som dør, skilsmisse eller et kjæledyr som dør.

Som personale i en barnehage vil en oppleve å møte barn i sorg. Selv har jeg opplevd at både barn, foreldre og ansatte i barnehagen har dødd. Barnehagene må ha diskutert og helst laget en plan for hvordan en møter mennesker i sorg og gjerne krisesituasjoner for å være best rustet til slike situasjoner. Noen ganger kommer det situasjoner som oppstår uten at en har fått noe forvarsel om at noen ligger for døden.

Hva gjør en da? Hvordan møter en barn og voksne? Hvordan forholder en seg til resten av barnegruppen? Hva blir viktig? Hva slags reaksjoner kan en møte?

Hvis vi på forhånd har laget litt planer og har tanker om hvordan vi bør jobbe, står vi bedre rustet når vanskelige situasjoner oppstår.

Det å være en trygg og stabil voksen kan hjelpe dem som opplever sorg.

Samtidig er det viktig at hverdagen til et barn som opplever sorg er stabilt og trygt for å få muligheten til å sette ord på det en opplever, kjenne at en blir tatt vare på og at livet går sin gang likevel.  Barnet trenger trygghet og struktur i livet sitt når de opplever sorg. Her kan barnehagen hjelpe dem med å holde på sine rutiner i hverdagen. Det skaper trygge rammer rundt dem på tross av det utrygge de nettopp har opplevd. Barna må få lov til å oppleve trygge fang, klemmer og få litt ekstra oppmerksomhet for å oppleve at andre er der for ham eller henne.

Vi må skape rom for å få utløp for følelser, tanker og spørsmål en har rundt det som har skjedd.

Derfor blir det viktig at de voksne får muligheten til å fange opp barnets emosjonelle signaler. Det gjøres ofte best i små grupper. De voksne må ikke være redde for å snakke med barna om vanskelige følelser eller tanker de har, selv om vi ikke alltid vet svaret på alt. Selv fikk jeg spørsmålet fra et barn som nettopp hadde mistet sin mor, om « hvorfor har Gud briller…?».

Uansett hva som utløser sorg for barnet, er det viktig at vi tar følelsene på alvor. Spennvidden i barns reaksjoner er svært stor. Reaksjonene kan variere fra å ikke vise noen reaksjon til sterke følelsesmessige uttrykk. Voksne gjør lurt i ikke å presse barnet til å reagere på en bestemt måte, men akseptere og bekrefte barnets reaksjon. Det er også viktig at vi vet hva som har skjedd slik at vi på best mulig måte kan svare på barnets spørsmål, og forstå reaksjonene og tankene som barnet har.

Av og til må vi kanskje innhente opplysninger og hjelp fra sykepleiere, kreftforeningen eller andre som kan hjelpe oss med informasjon og kanskje litteratur i arbeidet vi har foran oss.

Det kan også komme etterreaksjoner som vi må håndtere.

·       frykt og redsel

·       redsel for å bli skilt fra dem de er glad i (separasjonsangst)

·       søvnforstyrrelser

·       sinne og oppmerksomhetskrevende atferd

·       tilbaketrekking og isolasjon

·       tristhet, lengsel og savn

·       skyldfølelser og selvbebreidelser

·       lek knyttet til det inntrufne

·       mer barnslig atferd

·       plagsomme gjenopplevelser og fantasier

·       tanker om mening

Hva gjør og sier vi i slike situasjoner? Barn er forskjellige og trenger å bli møtt på sine reaksjoner og tanker. Det viktigste er at vi er der for dem, og ikke trekker oss vekk i redsel for å gjøre noe galt!

Powered by Labrador CMS