Når ble dokumentasjon en «kvikk fiks»?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg jobber som pedagogisk leder og deltar i Rekomp-samarbeid med Universitetet i Sørøst-Norge. I arbeidet med barnelitteratur og inkluderende fellesskap har pedagogisk dokumentasjon vært en sentral del av prosessen.

Samtidig har jeg begynt å stille meg et ubehagelig spørsmål: Har dokumentasjon i barnehagen blitt en slags «kvikk fiks»?

En samlingsstund

Utgangspunktet var boken Trylle Bylle – Skogens hemmeligheter. Jeg ønsket å skape en samlingsstund der alle barna kunne oppleve tilhørighet og deltakelse – ikke bare gjennom språk, men gjennom ulike uttrykksformer.

Jeg la ut spor fra fortellingen rundt på avdelingen. Bilder, små hint, noe å undre seg over. Barna oppdaget dem i løpet av uken, stoppet opp, pekte, snakket sammen.

Da samlingen startet i slutten av uken, hadde jeg gjort klart et rom. Lyset var dempet, rolig musikk fylte bakgrunnen, og på gulvet hadde jeg laget en «skog» av materialer og gjenstander fra fortellingens univers.

Barna kom inn én og én.

Noen satte seg stille ned og fulgte fortellingen tett. Andre beveget seg rundt, tok på materialene, utforsket. Noen vekslet mellom å lytte og handle. Jeg fortalte historien tilpasset barnegruppen – ikke ordrett, men slik den levde i rommet.

Alle deltok, men på ulike måter.

Et lite øyeblikk

Midt i dette festet «Gustav» (4) seg ved et smykke med en eikenøtt fra fortellingen. Han sa ikke noe, men han holdt det lenge i hånden, så på det, tok det med seg videre i leken.

Gustav er et barn som sjelden uttrykker seg verbalt i slike settinger. Dette var hans måte å være i fortellingen på.

I et annet øyeblikk kunne jeg ha tatt et bilde. Dokumentert det. Lagret det. Publisert det.

I stedet ble jeg stående i det.

Hva gjør jeg med dette?

Dagen etter laget vi smykker til hele barnegruppen. Eikenøtten ble ikke bare noe Gustav holdt i – den ble en del av fellesskapet. Hans uttrykk fikk påvirke det vi gjorde videre.

Jeg tok ikke et bilde.

Jeg gjorde noe med det.

Hva er dokumentasjon?

I etterkant begynte jeg å stille spørsmål ved egen praksis. Hva er det egentlig vi dokumenterer – og hvorfor?

I rammeplanen understrekes det at barnehagen skal arbeide med pedagogisk dokumentasjon som grunnlag for refleksjon og utvikling av praksis. Dokumentasjon handler ikke bare om å samle inn materiale, men om å tolke, reflektere og la det få betydning for det videre arbeidet.

Også i Barnehageloven løftes barns rett til medvirkning frem. Barn skal få uttrykke seg, og deres uttrykk skal tillegges vekt i barnehagens praksis.

Men hva skjer når dokumentasjon først og fremst blir bilder vi tar – og deler?

Jeg kjenner igjen en praksis der dokumentasjon lett blir noe vi gjør raskt. Vi tar et bilde, skriver en kort tekst, og deler det med foreldre. Det gir en følelse av å ha gjort jobben.

En «kvikk fiks».

Å flytte blikket

Er det mulig å forstå dokumentasjon på en annen måte?

Pedagogisk dokumentasjon, slik blant annet Gunilla Dahlberg beskriver det, handler ikke bare om å vise hva som har skjedd, men om å åpne opp for refleksjon og nye handlinger. Dokumentasjonen blir først pedagogisk når den påvirker hvordan vi tenker og hva vi gjør videre.

I møte med Gustav ble dette tydelig for meg. Det avgjørende var ikke om jeg dokumenterte øyeblikket, men hva jeg lot det føre til.

Når vi tok utgangspunkt i hans uttrykk og lot det forme videre praksis, ble dokumentasjonen levende. Den fikk konsekvenser.

Et ubehagelig spørsmål

Kanskje er det ikke dokumentasjonen i seg selv som er problemet, men hvordan vi bruker den.

Når dokumentasjon reduseres til noe vi viser frem, risikerer vi å miste det viktigste: muligheten til å forstå barna på nye måter og utvikle praksisen vår.

Det utfordrer også vår forståelse av deltakelse. Må barn sitte stille og lytte for å «være med»? Eller kan deltakelse se ut på mange måter – gjennom kropp, handlinger, materialer og stillhet?

Å bli værende litt lenger

For meg har dette ført til en endring i hvordan jeg møter slike øyeblikk.

Jeg prøver å bli værende litt lenger. Ikke gå for raskt videre til å dokumentere, forklare eller avslutte.

Hva er det barnet uttrykker nå? Og hva kan det få bety for det vi gjør videre?

Kanskje er det først da dokumentasjonen blir pedagogisk.